Det som gjør Døden til en så skrikende dissonans mot alt annet som det moderne mennesket forholder seg til, er at den er ugjenkallelig. Kompromisser med Døden finnes ikke engang i religiøse kretsers myteunivers.
Er det et slags svar å fortrenge den?
Presseetikken sier at det ikke skal vises bilder av (norsk) død. Å trykke foto av en plastsekk som dekker Døden, er brudd på presseetikken, og bare det at man ikke kunne vite, er gangbart argument til redaksjonens forsvar.
Vegringen mot å snakke om det ugjenkallelige, slik jeg under dette arbeidet har hørt den beskrevet både hos prester, politifolk, psykiatriske sykepleiere og i mange plutselig etterlattes vennekrets, kan umulig være rasjonelt begrunnet eller basert på noen som helst form for hensyn. Det er sosial inkompetanse. Et uttrykk for tafattheten i en kultur som verken har ord eller begreper eller ritualer for ugjenkallelighet.
Kanskje det også er grunnen til at dette er et betimelig spørsmål: Hvem eier egentlig en død?
Torleiv Rognum
For Linda, Remys mor, har to indre bilder gjort vondt der sorgen skulle ligge i fred. Det ene er forsidebildet fra lokalavisen fra tirsdagen etter at han ble drept. Det var Remy i en oransje plastsekk på ei båre mellom to ambulansefolk. Den skrikende oransje fargen har forfulgt henne siden. Plastsekken dukker opp fra utsalgsplakater, omkjøringsskilter, båtkalesjer.
Det andre er fantasibilder fra obduksjonen. Hva skjedde med ham? Hvordan så det ut? Han kom inn dit som et rutineoppdrag fra en ulykke i rus. Da de var ferdige, var han et offer for 17 knivstikk og stump vold. Ble han behandlet med respekt? Hva sa de? Spøkte de? Siden det ikke er noe opplevd bilde der, la bilder fra filmer og TV-sendinger seg i minnet hennes i stedet: dramatiske bilder, grøssende bilder, situasjonskomiske bilder.
Jeg har fortalt tidligere (kapittel 3) om ensomheten som ble påført Remys etterlatte av omgivelsenes manglende evne til å forholde seg til kriminalitetsofre. Midt i kjernen av denne ensomheten har disse to bildene plaget Linda.
Så satte vi oss i hennes bil en vinterdag seks år etter at den oransje plastsekken hadde blitt kjørt samme vei, og møtte Torleiv Rognum ved nedgangen til kjelleren under kapellet på Rikshospitalet.
Etterpå sa Linda: ”Vi er heldige som har slike mennesker. Han som er oppriktig opptatt av at de døde skal få beholde sin verdighet.”
Han ser ikke ut av vinduer når han snakker om død. Han ser rett på Linda, og det renner elver av empati mellom dem. Han husker Remy. Litt hjelp må han ha av arkivet sitt, men det er for detaljene. Minst tjue detaljer som hver antakelig er mengder av informasjoner for en professor i rettsmedisin som har målt, bedømt retning og bredde, rekonstruert i tanken og deretter beskrevet i et doktorspråk som han har anstrengt seg for å gjøre forståelig for jurister. Men all denne informasjonen har åpenbart ikke skygget over at det var Remy som lå der.
”Det hender vi oppdager at noe politiet tror er ulykke, viser seg å være drap.”
Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om undersøkelsen av Remy. Det viktige er å fortelle hvordan Lindas bilde ble annerledes. Både den oransje sekken og bildet av undersøkelsene.
Han kom inn til et kapell, ikke et lager, som hun hadde forestilt seg.
Derfra går det heis ned til undersøkelsesrommene. Der har forsiktige hender fjernet sekken og kjørt Remy på båre inn til det rommet som kalles Politisalen.
Der snakkes det med dempede stemmer. Patologene og de andre faggruppene som arbeider her, har en urgammel etisk regel: «Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae» («På dette sted har døden glede av å hjelpe de levende”). Den henger ikke oppslått på veggen i garderobeområdet, men det markerer likevel et klart skille mellom sykehusområdet utenfor og disse undersøkelsesrommene.
Den heter Politisalen fordi de har direkte linjer for videokonferanser med Oslo Politikammer derfra. Slik kan de umiddelbart etter obduksjonen forklare hva de har funnet, til de taktiske etterforskerne som skal foreta nødvendige avhør. De har også et mindre rom ved siden av, Politirommet, der kriminalteknikerne som er med på obduksjonene, kan arbeide. Her studeres også røntgenbilder, og det skrives rapporter
Men den viktigste garantien for at dette er et sted der respekten rår, er Torleiv Ole Rognum selv, som viser Linda, Remys mor, hva som skjedde med ham.
Undersøkelsesbordet er blankt, av skinnende rustfritt stål. Der er ikke tepper eller mykt underlag. Selvfølgelig. Der er tilgang på vann. Der er rustfrie stålfat av ulike størrelser. Der er instrumenter – noen ligger framme, noen ligger i skuffer. Det er instrumenter som brukes til å åpne menneskekropper som livet har forlatt.
Han forteller om framgangsmåten. Først undersøker de det ytterste – lag for lag med klær. De tar bilder, legger til side ting som skal studeres grundigere. Så arbeider de seg innover. De har et røntgenapparat, men de skulle gjerne hatt en CT – en computertomograf som tar snittbilder som så kan settes sammen i dataprogrammer for å gi bilder av skader på indre organer og skjelettet. Noen ganger låner de en CT-scanner andre steder på sykehuset, men det er ikke tilfredsstillende, for da må de flytte avdøde langt av gårde til områder der levende pasienter undersøkes.
”Det kan dere godt fortelle til Stine Sofies Stiftelse”, smiler han. ”Stiftelsen har tidligere vist at de er flinkere til å argumentere for utstyr til oss enn vi er selv…”
Jeg tenker at døden er en del av livets virkelighet. Den kan ikke gjemmes bort. Den kan ikke fortrenges ved å se ut av vinduer eller lyve om antall knivstikk. Sytten knivstikk og stump vold er så forferdelig at den som er mor til en sønn som har endt sitt liv slik, aldri vil kunne få fred mer. Døden kan ikke rettes opp. Heller ikke med glemsel. Et barns død vil følge en mor eller en far eller et søsken eller andre av den dødes nærmeste gjennom hele resten av livet. Derfor er sannhet det eneste som kan bidra til at sorgen kan få sitt sted i menneskene som må leve med den.
Det var en slags tilfeldighet som gjorde at Rognum ble rettsmedisiner. Han tok doktorgraden sin innen kreftmedisin, og hadde egentlig tenkte å spesialisere seg videre innen kreft hos barn. Men akkurat da gikk det opp for norsk helsevesen at Norge lå på topp i verden på statistikken over det som kaltes krybbedød: plutselige, uventa dødsfall blant spedbarn.
Slik kom han, sammen med kollega Ola Didrik Saugstad, til å bruke mye tid i undersøkelsesrommene på Rettsmedisinsk institutt og ved Pediatrisk forskningsinstitutt. Epidemien var omfattende – en kvart prosent av alle spedbarn døde i krybbedød på 80-tallet i Norge.
De gjorde sensasjonelle funn. Flertallet av krybbedødofrene hadde hatt oksygenmangelepisoder før de døde. Den oppdagelsen som reduserte krybbedødsfallene med 90 % (fra 150 til 15 i året), kom fra leger som hadde observert at krybbedødofre nesten alltid ble funnet liggende på magen. Jordmødre og helsestasjoner hadde anbefalt alle vordende foreldre på svangerskapskurs i noen år: La de små sove på magen, slik får de best hodeform og sunnest søvn. Men noen, viste det seg, fikk også for lite oksygen. Og da budskapet slo gjennom, gikk antall krybbedødsfall dramatisk ned. Slik hjalp de døde de levende.
Men de fant også andre årsaker. Alle plutselige spedbarnsdødsfall var ikke uforklarlige. Noen skyldtes sykdom; hjerterytmeforstyrrelse eller feil i fettstoffskiftet. Grundige undersøkelser viste også at enkelte plutselige spedbarnsdødsfall er forårsaket av vold.
Torleiv Ole Rognum står ved obduksjonsbordet under Rikshospitalets kapell og viser for Linda, Remys mor, hvor intenst han brenner for Livet, og hvorfor det er grunnen til at han ble ekspert på død. Han dro til Thailand etter tsunamien i 2004 og stod i mange uker og identifiserte døde, sammen med leger, tannleger og politieksperter fra hele verden. Han ble også utkalt til møter med massedød etter Scandinavian Star-ulykka i 1990 og togulykka på Åsta i 2000. Hver gang har han hatt dette over seg at det har vært ett og ett menneske han har stått med, ett og ett menneske som skulle ha levd, men som brått ble revet bort, og som etterlot seg lammende sorg og savn.
Han viser seg som en dypt religiøs mann. Han forteller uten å se ut av noe vindu at det blir vanskelig noen ganger, veldig vanskelig, og at han da søker støtte hos sin Gud og sin hellige skrift. Og så sier han ikke mer om det, men vi snakker stille om det etterpå, Linda og jeg, at vi tror på denne mannen når han sier at livet er hellig.
Han peker på videokonferanseutstyret. Når vi hører nyhetsreporterne fortelle om ”den foreløpige obduksjonsrapporten”, da er det den muntlige rapporten til kameraene i Politisalen det snakkes om. De har en siste konferanse seg imellom, de som har undersøkt. Det er gjerne en lege eller to, og en obduksjonstekniker eller to, og kanskje en politietterforsker eller to. De avklarer om de alle har samme oppfatning av hva de har funnet ut, og så er de på nett med etterforskningsledelsen.
”Vi har funnet i alt sytten stikkmerker etter noe som kan være flere forskjellige kniver…” – og så beskrivelsene av hvert funn.
Jeg vet ikke om det ville være riktig for etterforskeren i den andre enden å bringe alle detaljer videre til de pårørende i en sjokkfase etter at en sønn eller datter plutselig er revet fra dem. Men det er et stykke fra alle detaljer til å velge bort ubehaget med å fortelle hva som faktisk har skjedd, og å pakke det inn som et hendelig uhell.
”Så legges alt på plass igjen”. Han fortsetter å snakke slik at vi tror ham. Han sier at det ikke gjelder slike organprøver som kanskje må undersøkes grundigere, som kanskje skal fikseres, noen ganger kan undersøkelser ta uker, men det gjelder det aller meste. Det blir lagt på plass, den døde blir sydd, vasket, påkledd, lagt i kiste.
Så blir den kjørt til heisen og opp i kapellet der det kan foretas seremonielle handlinger i alle religioner eller livssyn, der den døde kan leveres tilbake til de pårørende. Der Remy ble hentet.
”Slik er det”, sier Torleiv Ole Rognum.
”Takk”, sier Linda, Remys mor.
Dødsstedsundersøkelser
Hvis et voksent menneske dør uventet og plutselig, vil det normalt alltid bli iverksatt en etterforskning for å bringe på det rene hva som er skjedd. Å avdekke eventuelle straffbare forhold er bare en av de gode grunnene til at dette skjer. Forsikringsselskapene kan ha spørsmål, årsaken kan være å finne i forhold som også kan ramme andre. I arbeidslivet skal det adskillig mindre enn et dødsfall til, en skadd finger er nok til å utløse etterforskning for å avklare hvilke systemfeil som må rettes for å hindre at det skjer igjen.
Men når et barn dør uventet og plutselig, er etterforskning ifølge siste forskriftsendring en frivillig sak. Og det er ikke rutinerte etterforskere som skal gjøre det, det er Folkehelseinstituttet, et forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet, ”en nasjonal kompetanseinstitusjon for myndigheter, helsetjeneste, rettsapparat, påtalemyndighet, politikere, media og publikum”. Vanligvis arbeider de med forebyggende helsearbeid gjennom forskning, statistikk, beredskapsplaner og formidling til myndigheter, helsevesen, forskere, internasjonale organisasjoner og næringslivet.
Det er langt på vei Torleiv Rognum som ”har skylda” for at spørsmålet om dødsstedsundersøkelser har blitt et så heftig diskutert tema de siste årene, fordi han og medarbeiderne på Rettsmedisinsk institutt har dokumentert hvor avgjørende dødsstedsundersøkelser er for barns rettssikkerhet.
Først avdekket de gjennom det store krybbedødposjektet i perioden 1984–2000 at så mye som 20 prosent av alle plutselige barnedødsfall kunne skrives tilbake til ulykker, omsorgssvikt, mishandling og drap. Nøyaktig hvordan disse 20 prosentene fordelte seg, var umulig å fastslå uten nærmere undersøkelser på dødsstedet.
Så gjennomførte de den såkalte Dødsstedsundersøkelsen i årene 2001–2004. Den gikk ut på at når barn under fire år døde plutselig eller uventet, skulle familiene få tilbud om besøk fra prosjektet for å bringe dødsårsaken helt på det rene. Teamet som besøkte familiene, bestod av rettsmedisineren (den samme som obduserte barnet) og en person med politifaglig kompetanse. Besøket gikk ut på en samtale med foreldrene/pårørende og en systematisk undersøkelse av dødsstedet. I alt ble 46 familier besøkt. Hadde undersøkelsen vært obligatorisk, ville de ha besøkt 52 familier.
Ingen av de besøkte familiene syntes at besøket forverret deres situasjon – de fleste syntes tvert om at det bidro positivt i sorgprosessen. Spesielt var det gode tilbakemeldinger på at de fikk møte rettsmedisineren som hadde obdusert barnet deres.
Besøket hadde vesentlig betydning for fastsetting av dødsårsaken (diagnosen) i 32 % av tilfellene med forklarlig død og såkalt borderline krybbedød.
Og undersøkelsen resulterte i at mistanker om straffbare forhold ble avkreftet i 14 tilfeller.
Det ble ikke avdekket straffbare forhold som ikke allerede var under etterforskning, men det ble rapportert sju forhold om betydelig uaktsomhet som imidlertid ikke førte til straffeforfølgelse av påtalemyndigheten.
Rognum og de andre som hadde arbeidet med dette prosjektet, vurderte resultatene som så gode at de foreslo at omtrent samme modell skulle gjøres obligatorisk ved alle barnedødsfall, det ville statistisk sett være snakk om ca. 50 dødsfall i året, fordelt over hele landet. Forslaget ble overlevert riksadvokaten tidlig i 2004.
Derfra begynte vegringsprosessen.
Riksadvokaten mente at Påtalemakten ikke har lovhjemmel til å gjennomføre dødsstedsundersøkelser uten at det foreligger anmeldelse eller mistanke om straffbare forhold. Så han sendte det over til Helsedirektoratet.
Etter nesten to års tenkepause kom Helsedirektoratet til at heller ikke de hadde lovhjemmel til annet enn en frivillig ordning, og at det i så fall måtte være en dødsstedsundersøkelse foretatt av helsepersonell alene uten noen politifaglig bistand.
I 2007 bestemte så Helse og omsorgsdepartementet å gjøre dette. Dødsstedsundersøkelse skulle være et ”obligatorisk tilbud” til alle foreldre som opplevde plutselige eller uventa dødsfall hos barn på tre år eller mindre. Helsedirektoratet skulle etablere tilbudet innen juli 2008.
Ett år etterpå hadde det fortsatt ikke skjedd, men oppdraget ble nå altså plassert hos Folkehelseinstituttet.
Der skal det visst nok være lagt til Seksjon for psykisk helse, til underavdelingen for selvmordsforskning og -forebygging.
”Det har jo altså tatt snart seks år siden vi laget forslaget”, sier Rognum. ”Det kan jo virke litt skrivebordsaktig …” Og så ler han litt, og det med god grunn, for de seks årene viser seg å ha vært nok til en hel sirkel av skrivebord:
”Nå har Rettsmedisinsk institutt fått spørsmål fra Folkehelseinstituttet om de kan leie oss inn som underentreprenør for å utføre dødsstedsundersøkelsene …”
Det viser seg at Folkehelseinstituttet deler Rognums syn på at ordningen burde være obligatorisk. Men en frivillig ordning er bedre enn ingen ordning i det hele tatt, og fra 1. november 2010 starter den frivillige ordningen.
Hvem eier en død?
Når det ugjenkallelige har skjedd, lager menneskene fortellinger for at det skal bli utholdelig: Det var en teknisk svikt. Det var en uforklarlig tragisk tilfeldighet. Hun var mett av dager. Han slapp å lide. Hun ble hentet hjem til sin Gud.
Når det ugjenkallelige er følge av et drap, mishandling eller grov uaktsomhet, er det flere som kjemper om fortellingens innhold. Var det et drap eller var det en ulykke? Var det en forbrytelse eller var det et selvforsvar? Var det følgen av overgrep eller et uforståelig selvmord?
Retten til å fremme ulike fortellinger er selvfølgelig en del av rettssikkerheten. Men er ikke også den ulikt fordelt?
Etterforskningen har som formål å lage en fortelling: Slik skjedde det. Den lages ikke for at sorgen skal bli utholdelig, men for at påtalemakten skal vurdere om fortellingen beviser ut over all rimelig tvil at det har blitt utført en straffbar handling.
Finnes det fortsatt rimelig tvil, vil fortellingen antakelig bli henlagt. Det innebærer at den aldri vil bli fortalt, og at det kan være ærekrenkende mot den mistenkte å fortelle den. Det kan være straffbart.
Om påtale blir vedtatt, er det fortsatt ikke lov å fortelle selve fortellingen, bare at det ”ifølge påtalemakten” finnes en fortelling. Heller ikke om første rettsinstans dømmer fortellingen til å være riktig, vil den kunne fortelles fritt. Først når tre rettsinstanser har vurdert den, er den blitt en rettskraftig fortelling. Og i dag er det regelen mer enn unntaket at den i tillegg skal overprøves av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og deretter flere ganger i Gjenopptakelseskommisjonen.
Den som mistenkes eller siktes, lager også en fortelling. Den behøver ikke være sann, og den behøver ikke holdes hemmelig. Den kan serveres til offentligheten via alle tilgjengelige medier i forkant av rettssakene for å påvirke jury og dommere, og fellesskapet ved staten betaler advokatene som rådgir og sørger for pressekontaktene. Selv om tre rettsinstanser, Menneskerettighetsdomstolen og Gjenopptakelseskommisjonen alle konkluderer med at den dømtes fortelling er feilaktig, så er det hans eller hennes rett å fortsette å fortelle den. Inkludert eventuelle påstander om den dreptes egentlige skyld.
Har offeret eller de etterlatte en tilsvarende rett?
Har de rett til å lage en fortelling ut fra sine egne behov og til å fortelle den før det foreligger en rettskraftig dom?
Og kanskje enda viktigere: Har de etterlatte fremdeles rett til å fortelle sin historie etter at den dømte har sonet ferdig og hans eller hennes mellomværende med staten er oppgjort?
Jeg tror ikke det. Det går bare an å tro, for det finnes ikke skrevne regler for dette. Blant annet fordi det ikke har vært noen sterk ”offerpolitisk bevegelse” som har stilt disse spørsmålene skarpt i Norge før Stine Sofies Stiftelse begynte å gjøre det for ti år siden.
Våren 2010 venter stiftelsen på Menneskerettighetsdomstolens vurdering av om de etterlattes fortelling skal telle med under Kriminalomsorgens avveininger når domfelte søker permisjoner eller prøveløslatelser. Norsk rett sa først ja i Oslo tingrett i 2007, så nei i Borgarting lagmannsrett i 2008. Lagmannsretten tolket straffegjennomføringsloven slik at fengslene ikke har lov til å ta hensyn til den gruppen som er utsatt for et lovbrudd, under vurderingene av permisjon og prøveløslatelse.
Denne saken har igjen fått lederskribenter og bloggere til å trekke hevnmotivet fram som påstått drivkraft for Stine Sofies Stiftelse.
Overser man ikke en vesentlig del av virkeligheten dersom man lukker øynene for at en død forårsaket av vold er en for stor fortelling til at den kan bli borte gjennom besvergelser eller undertrykking?
Et drap er først og fremst en handling som rammer den drepte, dernest de menneskene som stod den drepte nærmest. Det er en fornuftig ordning at staten er den som har ansvar for rettssak, dom og soning av slike handlinger. Det er også en fornuftig ordning at de moderne statene har valgt ”nyttighet” som grunnfilosofi i rettspleien i stedet for hevn.
Men disse prinsippene for statens rettsfilosofi kan jo ikke ta bort det som faktisk er skjedd: Rikke er død. Morten er død. Remy er død. Stine Sofie og Lena er døde.
Det er verken staten eller gjerningsmannen som eier en død. Respekten for den døde tilhører den døde og den dødes nærmeste etterlatte.
Under gjennomføringen av sin samfunnsnyttige rettsfilosofi må staten forstå at de sår og skader som et drap har medført, ikke kan leges like fort som staten mener at gjerningsmannen eller -kvinna kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet. Staten har heller ingen rett til å kreve av de etterlatte at de skal ”bli ferdige” med sine tap innen en frist.
Og den som har drept, kan ikke regne med at drapet og skadevirkningene etter drapet er tatt bort fordi om han eller hun har levd på Kriminalomsorgens betingelser i noen år.
Å se hele det fryktelige bildet rundt et barnedrap er et spørsmål om å vise respekt overfor den svakeste part i dette bildet. Den som mener at uttrykksrett for offerets fortelling er en sammensvergelse for å gjeninnføre middelalderske hevnprinsipper i norsk rett, den har noen gjennomtenkninger igjen å gjøre seg.
Det skal være glede og sang i mitt hus
Døden er en ugjenkallelig del av livet. To parter skal rehabiliteres etter at noen har tatt et liv: De som sitter igjen, og den som tok livet.
Hovedproblemet i Norge er ikke at den sistnevnte ikke rehabiliteres. Hovedproblemet er at offeret og de etterlatte ennå i lang tid må regne med at deres rehabilitering er en privatsak, og at det beste de kan påregne, er at respekten for deres side av saken med små skritt kan vokse.
Rehabilitering av offer og etterlatte er å lære å leve med det ugjenkallelige. Så mange av de menneskene som har trått inn i fellesskapet rundt Stine Sofies Stiftelse, fortsetter å feire sine døde barns bursdager slik vi hørte Mortens etterlatte heiser flagg og går til kirkegården. Det er blitt en slags ritualer for det ugjenkallelige.
Det er tøft. Det kreves at tårer tørkes og strid tas opp.
”Det skal være glede og sang i mitt hus!” sa Ada Sofie Austegard tidlig i sin prosess. Under Pårørendeseminaret kom det fram mange historier om denne strid. En av dem gikk slik:
Broren til den drepte ble tenåring etter hvert, attenåring, en ung mann, og så skjedde det som skjer så mange: En dag ble han kjørt hjem av politiet etter å ha rotet seg opp i bråk på offentlig sted. Sørpe full, men ikke mer bevisstløs enn at skammen lå tykk utenpå.
Gå og legg deg! sa foreldrene. Vi snakker om det i morgen.
Neste dag fortalte han om en fortvilelse som de ikke hadde hørt ham fortelle om før: Tanken på at han kunne ha forhindret drapet. Han kunne ha blitt med. Han kunne kanskje ikke ha forsvart, men han kunne kanskje ha vært der slik at det ikke hadde skjedd.
Da sa mor: ”Du våger ikke!”
Og hun forklarer den ubegripelige visdom bak: Selvfølgelig var det på tide at han begynte å snakke om disse tankene. Selvfølgelig var det sant, det er jo en helt klassisk søskenreaksjon, og det var oppskakende at det måtte ta så mange år før de kunne snakke om det.
Men han skulle ikke våge å gjøre sin søsters død til en unnskyldning for sine egne feil! Han skulle ikke våge å dyrke selvmedlidenheten og bruke den som manipulasjonsmiddel. Han skulle ikke våge å støve ned sorgen over sin søster.
Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg
Etterord av Ada Sofie Austegard
Offerbarn 