Offerbarn

Lenas navn lever videre nær menneskehetens vugge ved Ngoro Ngoro i Tanzania, i form av barnesykehuset Lenas Ward på Haydom Lutheran Hospital.

Stine Sofies navn lever videre i Stine Sofies Stiftelse. Det er den det her skal fortelles om. Den og de virkningene den har hatt på ti år av vår samtid.

 

 

Essay om barns rettssikkerhet i Norge ti år etter Baneheia-drapene

Av  Bjørn Enes, 

 Publisert i bokformat av Stine Sofies Stiftelse i september 2010 – ISBN: 9788299847100 – kr. 398,- 

 

Publisert i bloggformat av forfatteren i september 2014.  

Les gratis – men gi gjerne ei gave til Stine Sofies Stiftelse 

 

*

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

 

 

 

Advertisements

Kap. 1 – Hevn

Etter gjentatte forespørsler gjennom to år kom avdelingsdirektør i Kriminalomsorgen, Sissel Kofoed, til Pårørendeseminaret i Grimstad den 26. september 2009. Hun ankom ca. tjue minutter før hun skulle begynne sitt foredrag, og hadde returbillett ordnet slik at hun måtte gå umiddelbart etterpå, hun kunne dessverre ikke bli til lunsj.

Det var litt forkjært at seminaret akkurat denne dagen hadde kommet skakt ut i starten med temaer som mange gjerne ville ha ordet til. Dermed var det ikke blitt tid til en viktig del av seminaret – nesten et ritual – nemlig presentasjonsrunden, fortellingen om hvem de var, de tretti menneskene som møttes her, mange av dem for åttende eller niende gang. Så selv om det måtte tas fra avdelingsdirektørens knappe tid, valgte seminarledelsen å gjennomføre.

Det kan være greit for deg også, kan hende, å vite litt om hvem du skal snakke til?”

Og så gikk ordet, lavmælt, rundt det store hesteskobordet. De gav meg alle tillatelse til å referere hva de faktisk heter, og hva de faktisk sa:

Jeg er Ada, mor til Stine Sofie. Hun ble åtte år. Hun var gått for å bade sammen med Lena. Så ble de lurt med opp i skogen av to menn, truet, voldtatt og drept.”

Jeg er Gerd Marit, mor til Bente. Hun ble 14 år. Jeg fant henne voldtatt og drept med kniv på pikerommet. Jeg er redd for gjerningsmannen. Han rømmer stadig fra fengselet.”

Jeg er Elin, mor til Niklas. Han ble bare 18 måneder. Det var ingen dødsstedsundersøkelse der han ble funnet. Han ble kanskje kvalt, kanskje forgiftet. Det ble aldri fastslått, og etterforskningen ble henlagt. Det er vondt å ikke vite hva som skjedde med ham.”

Jeg er Bjarne, faren til Kristian. Han ble slått ned og døde av skadene – 18 år gammel ble han. Det var blind vold – han hadde ingen forbindelse med gjerningsmannen. Straffen ble 2,5 års fengsel.”

Jeg er Jannicke, mor til Byron. Han ble åtte måneder. Han ble drept av grov vold. Saken har vært oppe i retten fem ganger og skal snart opp for sjette gang…”

Jeg er Ingrid, mot til Rikke. Hun ble tre år og ni måneder. Hun ble kvalt. Hennes stemor ble dømt for drapet.”

Jeg er Roger, far til Morten. Han ble slått i hjel mens han sov. Hans venninne ble også slått, hun er skadet for livet. Gjerningsmannen kjente dem ikke.”

Jeg er Torunn, mor til Tina. Hun ble drept for ni år siden. 20 år ble hun. Antakelig var det et seksualdrap. Ingen gjerningsmann er tatt.”

Jeg er Gunn, mor til Ingrid Elisabeth. Hun ble 16 år. Hun ble skutt av kjæresten sin.”

Jeg er Erik, faren til Ingrid Elisabeth. Gjerningsmannen fikk åpen soning. Han sendte meldinger til oss. Vi følte dem som trusler, men anmeldelsen ble henlagt…”

Jeg er Martha, mor til Anne. Hun ble voldtatt og drept en morgen. Hun var på vei til jobben. Hun ble bare 23 år. Gjerningsmannen ble til slutt tatt. Han har aldri innrømmet noe.”

Jeg er Åse, mor til Elin. Hun var ei livsglad og snill jente – hun hadde fått seg en kjæreste, så viste det seg at han var så kontrollerende. Hun ble slått. Han fikk besøksforbud, men brøt det – hun fikk voldsalarm, men han trengte seg inn i hjemmet vårt mens Elin var alene en ettermiddag, skamslo og stakk henne med kniv så hun døde.”

Jeg er Linda, mor til Remy. Han ble 21 år. Han ble drept med 17 knivstikk. Vi måtte lese i avisen hva som hadde skjedd med ham.”

Jeg er Arne, stefar til Remy. Gjerningsmannen er snart ferdig med soningen. Han har åpen soning og er ofte i området der vi bor. Vi orker ikke å treffe på ham. Jeg synes vi skulle ha mer rett på å bo der enn ham. Men det er vi som må flytte…”

Jeg er Gunvor, moren til Kristina. Hun ble to og et halvt år. Faren hennes bortførte henne og drepte henne og seg selv. Jeg forsøkte å få hjelp av barnevern og politi i 32 timer etter at han tok henne med seg. Da politiet til sist kom, var begge døde.”

Jeg er Gitte, mor til Alexandra. Hun ble fem år. Hun ble slått i hjel av sin far, med slegge. Jeg ville ikke at hun skulle bo hos ham, men domstolen gav ham omsorgsretten …”

Korte faktaopplysninger. Nøkternt framført, av mennesker som ikke syntes det var vanskelig å snakke om dette tunge. De bar alltid på det inni seg. Det var alle de stedene og tidene der de måtte tie om det, som var vanskelige.

Men det tok på for oss andre som var i rommet å se disse ansiktene og skyggene som for over dem, og glimtene av hva som velta opp i dem når de av og til måtte stoppe midt i en setning. Avdelingsdirektør Sissel Kofoed fulgte anspent fortellingenes gang rundt bordet. Da Gitte hadde fortalt ferdig, så Kofoed ned, og så så hun opp i Ada Sofie Austegards avventende ansikt.

Mange sterke historier …” sa hun. Hun fortalte at hun hadde lest om de fleste av disse sakene i avisene, men at det var noe helt annet å se dem – ansiktene bak nyhetene – og høre dem selv fortelle så kort om de ubeskrivelige tingene.

Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan dere har det når jeg ikke har opplevd det selv.”

Assisterende fengselsdirektør Mette Kampenhaug ved Ila var også på seminaret. Hun fikk også ofrenes historier tettere inn på livet enn hun kanskje noen gang hadde hatt. ”Hva ville du ha gjort?” var det en av dem som spurte. Hun festet blikket i gulvteppet, og det var vanskelig å se eller høre eller føle om hun bet seg i leppa før hun sa svært lavt:

Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha reagert. Jeg tror jeg kunne ha drept …”

Hevnmyten

Min gode venn Advokat H. grein på nesa da han hørte at jeg skulle på Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar.

Hevn!” sa han, ”tilbake til middelalderen!

Det var ganske ulikt ham å være så kategorisk straks jeg nevnte Stine Sofies Stiftelse. Han er ingen fordomsfull mann, for mange års arbeid med mennesker som har kommet på kant med lov, medborgere og myndigheter, har lært ham at en sak som regel har flere sider enn dem du får øye på ved første blikk.

Men han var ikke ulik. Kollegene hans reagerte på samme måten. Sosialarbeidere og barnevernsarbeidere også. Men de ville ikke la seg intervjue om det, det var ikke så viktig for dem, sa de. Ikke fant jeg noen kronikker eller fagbøker om det heller. Men en av dem gav meg Johs. Andenes’ lille klassiker Straffen som problem, som et slags voksenopplæringstiltak.

Det er ei strålende bok, skrevet for et bredere publikum, om grunnleggende problemer omkring lovbrudd og straff. Selvfølgelig reflekterer den også omkring hevn. ”Hevnlyst er i vår kulturverden betraktet som moralsk mindreverdig”, skriver han (s. 12), og han påpeker at det er både historiske og psykologiske sammenhenger mellom hevnlyst og teorier om at straff skal inneholde et element av gjengjeldelse. Selv synes han ikke det: Straff skal være nyttig for samfunnet, sier han, ”i første rekke ved at den bidrar til å forhindre uønskede handlinger.”

I kapittelet ”Forbryteren og hans offer” hever han seg ganske fort over det at ”undertiden blir hensynet til ofrene brukt i den kriminalpolitiske diskusjon som et følelsesbetont argument for strengere straff” (s. 139). I få setninger gir han en minimalistisk rettshistorie fra eldre tid der den krenkede selv måtte sørge for straff, via statens straffemonopol der den krenkede bare har rollen som anmelder – til den moderne situasjon der offeret bare har en birolle som mulig vitne for aktorat eller forsvarer. Deretter drøfter han utviklingstrenden etter 1980, der offerets rettigheter ser ut til å øke igjen, eksemplifisert med bistandsadvokater, voldsoffererstatninger og krav om bedre oppførsel fra politi og domstoler.

Jeg forstod ikke helt hvorfor mine advokatvenner mente jeg måtte lese denne boka. Men god var den. Og en dag da jeg ikke kunne finne brillene, oppfattet jeg en helt annen måte å lese sistnevnte Andenes-sitat på:

Undertiden … kommer … ofrene … med … følelsesbetonte argumenter for strengere straffer.”

Den kjente jeg igjen – fra mine advokat- og sosionomvenner, og fra folkesnakk for øvrig. Men jeg klarte fortsatt ikke å finne den på kronikkplass eller i debattbøker og i svært liten grad på sider for leserinnlegg. Det er et problem – ”buskagitasjonens” problem. Buskagitasjon er et ord fra det politiske liv, det handler om argumenter som ikke fremmes åpent fra talerstoler eller gjennom skrevne innlegg som alle kan lese, men som fremmes i de lukkede rom og de mørke korridorer – ute i buskene – og som derfor er vanskelige å imøtegå.

Men nå har verden kommet så langt at også buskagitasjon kan gjenfinnes og dokumenteres i digital form. Slikt snakk som i alle århundrer har gått uti krattet uten å være ment for andre enn de to eller tre som tilfeldigvis har hengt ved samme gjerde, hjørne eller disk, er i løpet av det siste tiåret blitt synlig og en del av det offentlige rom gjennom den såkalte bloggosfæren.

For eksempel i bloggen ”Hjorten” i tidsrommet fra klokka 08.56 den 31. juli 2008 til neste morgen klokka 07.28.

Det begynte med at bloggeieren Arne Hjorth Johansen skrev dette: ”Hver gang jeg ser Ada Sofie Austegard i et debattprogram på TV så merker jeg at jeg blir bare bittelittegrann irritert.”

Han forklarte denne bittelille irritasjonen med lange sitater fra en helt annen mor, nemlig Carina Høglund, moren til Engla, som ble voldtatt og drept på sin første tur med ny sykkel i Dalarna. Deretter lot han til å glemme sitt utgangspunkt og gikk over til å skrive om selve bloggmediet som en gave: ”Vi trenger ikke spille i mediespillet for å bli hørt.”

Likevel vakte begynnelsen en livlig debatt, og i løpet av et døgns tid ble det postet 57 ulike kommentarer.

Signaturen Lilja skrev for eksempel at ”Historisk har vi valgt å etablere en samfunnsorden med påtalemyndighet og domstoler til å ta seg av hevn og straff i vårt sted, både for at vi skal forskånes fra det, men også fordi rettssaken mot den påståtte gjerningsmannen skal kunne bli rettferdig.”

Før kvelden skrev signaturen Vox Populis ”Retten skal dømme tiltalte uskyldig eller skyldig basert på bevis og indisier. Ikke følelser. Både dommere og jurymedlemmer er mennesker av kjøtt og blod, så det er vel nesten utenkelig at de ikke blir påvirket når en pårørende legger sine følelser frem.”

I bloggosfæren diskuterer gjerne de som allerede er enige med hverandre. Derfor blir det egentlig ikke noen diskusjon, snarere en slags utdypningsprosess – og skjerpingsprosess. Irritasjon vokser til raseri, indignasjon vokser til rettferdig opprør.

Klokka halv tolv om kvelden skrev signaturen Thor F: ”Følelser banker altfor ofte fornuft. Vi vil liksom rives med, istedenfor å lene oss på fagfolk og årevis på årevis på årevis på årevis med akkumulert fagkunnskap.” Og seinere kvitterte Hjorthen selv med at ”etter hva jeg kan se (er vi) helt enige. Følelsesmessig rabling hører hjemme utenfor rettssalene.”

Kvart over midnatt supplerte Virrvarr: ”Jeg tror ellers problemet for den som er etterlatt, offer eller pårørende i en sånn sak er at du først og fremst vil hevne deg, og at vi ellers har et system som skal forsøke å fatte en rettferdig dom og avmålt beslutning. Å skulle stå og skrike «syke jævel!» mens alle rundt deg er profesjonelle på jakt etter de opplysningene de trenger gir deg en særposisjon.”

En time etterpå reflekterte PoPSiCLe om sin tro på det kalde, logiske resonnement og brukte seg selv som eksempel på hva som skjer om man legger for mye vekt på de etterlatte: ”Hvordan ville jeg oppført meg dersom det var mine nærmeste som brutalt ble revet vekk, spør du da? Jeg ville nok tatt loven i egne hender, (…) – hadde jeg visst, 100 % sikkert, hvem som stod ansvarlig, så ville jeg nok selv vært i den samme stolen, anklaget for verre ting, ganske snart etterpå.”

Klokka 01.38 om morgenen den 31. juli trakk signaturen Anathema den endelige konklusjonen:

Austegard irriterer meg også, men det er fordi hun i mine øyne fremstår som motivert av hevn.”

Og ved frokostbordet, klokka 7.28 den 31. juli, avslutta Milton Marx med: ”Jeg synes ikke hevntanken bør ha noen plass i systemet, om enn jeg, som de fleste andre, sikkert ville tenke i de baner den dagen en forbrytelse rammet meg eller en av mine.”

Morten

Men da Mette Kampenhaug, assisterende fengselsleder ved Ila fengsel, også bekreftet denne oppfatningen etter å ha tenkt seg selv inn i situasjonen til menneskene foran henne, sa Ada Sofie Austegard uten betenkning:

Nei. Du kunne antagelig ikke det.”

Armer spratt i været. Bjarne sa: ”Det ville aldri gitt oss Kristian tilbake”. Åse sa: ”Nei, nei – så fryktelig. Det hadde skitnet til Elins minne.” Arne sa at det ville være å synke ned på drapsmannens nivå, og Ingrid sa at tapet av Rikke aldri kan erstattes, at hun ikke ønsker å forholde seg til henne som tok livet hennes. Hun har mer enn nok med sin sorg.

Gjennom hele helga ble det snakket om hevn. Det viste seg at alle følte at de levde med et slags mistankens slør over seg slik at de ikke kunne si det hvis de syntes straffene for voldtekt og drap var for korte, eller at gjerningsmenn har altfor mange støtteordninger i fengsel, uten at de ble mistenkt for hevnsyke.

Hvis han blir dømt, så får han utdanning i fengsel. Jeg må ta studielån og betale alt hvis jeg ikke klarer eksamen. Men det går det ikke an å klage på, at det bare er han som får rehabilitering”, sa Jannicke.

Jeg valgte de etterlatte etter en av disse døde for å spørre grundigere. Det ble Gunnveig og Roger. De har et bilde av Morten stående på et skatoll på Heimdal. Et skolebilde, tatt den 15. mai 2000, to dager før det hendte. Det kom til Gunnveig og Roger som sendt fra det hinsidige, på et av rektors mange besøk. De hadde ikke tenkt på å ta bilder så ofte de siste årene, derfor finnes det ikke noe annet bilde som viser ham slik han var blitt. Han hadde vokst, var blitt lang, slankere, hadde bleka håret. Han smiler – nesten lattermildt. Han ser glad ut, sunn, så vakker som bare en optimistisk 16-åring som har blitt skolens beste til å mestre tunge traktorer og kompliserte landbruksmaskiner, kan være når han har hele livet foran seg.

Han hadde alltid livet foran seg, Morten. Han var nysgjerrig, øynene for overalt, og de så når noen trengte ei hand. Han hadde et utrolig lag med eldre damer, for han så farene når det var glatt, og gikk for å hjelpe dem, og det kunne de aldri glemme. Men han var stri, og verre ble han – han tøyde grenser, og han ville ha det som han ville.

Han var ikke gamle karen da han ville presse gjennom å få hund …” – det var en onkel som skulle omplassere gammelbikkja, og den ville Morten ha. ”Hva tror du han far vil si da?” spurte Gunnveig, men der så ikke glunten noe problem: ”Hunden kan være hos meg når han far er på sjøen, og så kan han være hos han onkel når far er heime…” – men til slutt så var dommen endelig: Ingen hund.

Om kvelden – ei god stund etter leggetid – kom han opp trappa til stua med ytterklær og ryggsekk: ”Ja, du får ha det da, mamma, for nå rømmer jeg.”

Gunnveig blir som i en annen verden når hun forteller, det legger seg ei hinne over øynene hennes og, hun ser innover i minnenes verden, og hun snakker til ham:

Men hvor skal du sove hen i natt da?” – Nei, det så han ikke på som noe problem – ”Så har du ikke med deg så mye som et Donalblad?” – Oj, det var litt verre. Han satte seg ned og tenkte gjennom prosjektet en gang til. – ”Tenk, skal du rømme på grunn av gammelbikkja hans onkel. Du skulle nok heller få deg en valp!”

Og slik ble kompromisset. Heller en valp. Det ble til en kanin etter hvert. Men den ville han ha med på skolen. ”Elles blir han nok lei seg uten meg, forstår du!”

Han vokste til, ble 16 år, en meter og nittifire høy. Han valgte bort sjøfartsfag og begynte med landbruksfag i stedet. Han hadde fått smaken på å sitte høyt til værs over en brølende dieselmotor med struttende hydraulikk og giring så lav at det ikke fantes den ting i verden som ikke kunne flyttes eller løftes.

To dager før han skulle bli 17, kom den grusomme nasjonaldagsmorgenen der han ble funnet ihjelslått med stump gjenstand – antakeligvis en stein – ved siden av Silje, som også var helseslått, i live, men ødelagt for alltid – og en tredje person som lå og sov, tilsølt av blod, men uskadd.

Tenker du på hevn?”

Roger er en værbitt mann, barket av lange dager med liner, garn og teiner om bord i Selfa-sjarken ”Kai Ove”. Det høres helt naturlig ut og i alle fall høyst troverdig når han spontant svarer at hadde han tenkt på det, så hadde han gjort det – ikke snakka om det.

Gunnveig er et mykt menneske. Hun snakker til alle rundt seg som hun snakket til Morten – med respekt og en undertone av innforstått humor. Når hun gir sitt vennskap til noen, kan hun ikke lyve. Hun svarer også spontant, at hun ikke ønsker ham noe vondt. Hun ønsker bare at hun aldri behøver å se ham igjen.

Men hvorfor ikke?

Nei – de har bare ikke tenkt på det. Det kan aldri bringe Morten tilbake. De har jo hørt historien til han som ble dømt til slutt. Fire ganger har de hørt den, i herredsrett, lagmannsrett, Høyesterett – og ny lagmannsrettssak. De vet at han ikke har hatt noe greit liv.

Men det er ikke vår sak.”

Det er ikke noe resignert over det når de sier det. Det virker mer som en slags lette. Det er dommerens sak å dømme. Det er aktors sak å bevise. Det er forsvarers sak å sørge for at tiltalte har noen til å hjelpe seg. Og om de skulle synes at dommen er feil, så er det likevel ikke deres ansvar.

Det Roger ber om, er respekt. Når han blir bedt om å konkretisere, sier han at han skulle ønske at han hadde blitt sett, at han hadde hatt flere rettigheter under etterforskning og rettssak. Han ønsker å bli respektert for det ønsket at han aldri skal behøve å forholde seg til gjerningsmannen. Og han ønsker å bli respektert for å ha det ønsket at gjerningsmannen en dag skal innrømme hva han har gjort.

Han behøver ikke be om unnskyldning. Han behøver ikke si det til meg. Han behøver ikke engang si at han likevel husker noe. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk høre at han hadde sagt at han innrømmet at slik bevis står så var det nok han som gjorde det …”

Utallige opplevelser og diskusjoner siden Morten ble drept har skapt en følelse i ham av at dette ikke oppfattes som noe respektabelt ønske. Tvert om – han føler det slik at hver gang han måtte komme i nærheten av å ytre slike ting, så blir det oppfattet som ønske om hevn.

Det er det samme Gunnveig gir uttrykk for: ”Han får nok ikke lov av advokatene sine” sier hun. Hun har høye ideal om sannhet, Gunnveig. Det skulle være alle menneskers rettighet å kunne være ærlige. Men for en som bokstavelig talt er fanget i rettssystemet, så kan det ikke være sannhet og ærlighet som gjelder – det er vel bare rettssalens logikk og spilleregler som gjelder: fellende eller ikke fellende bevis.

Det er ikke meg som spør, men helt naturlig glir samtalen over i temaet forsoning. Ikke fordi det er naturlig å drøfte forsoning som det motsatte av hevn, men fordi det mistankens slør som de føler henger over dem, fører videre til krav fra ulike hold om at de som offer, som etterlatte og pårørende til et drept barn, bør søke forsoning med gjerningsmannen. De nevner Bjørn Arild Hareide som en kjent skikkelse som skal ha stilt seg bak et slikt krav om tilgivelse.

Hvordan kan jeg tilgi en som aldri har bedt om det?”

For Gunnveig som for Roger handler forsoning om noe helt annet. Det har handlet om å lage et hverdagsliv med en sønn som er død. Han er borte for omgivelsene. Men han er ikke borte for dem. Han kommer alltid til å være der. Plutselig kan de høre ham i gangen. Flere ganger i uka kommer barnebarn innom, små strålende mennesker som ligner på Morten i alt det rare de sier og gjør. De farer forbi bildet som rektor kom med – stopper et halvt sekund og opplyser at onkel Morten ligner på pappa – før de freser videre. Ut til kaninburet kanskje, det står ennå der.

Klokka åtte om morgenen hver 17. mai går de til hans grav og setter ned lys. De kan ikke flagge på 17. mai. Skulle de gjøre det, måtte de flagge på halv stang. Så får den heller stå naken på nasjonaldagen.

Men den 19. – da flagge vi, sjø’!” For den 19. mai er Mortens bursdag. Slik forsoner de sine liv med det uopprettelige. Det er vanskelig nok. De vil respekteres for ikke å ville ha noe med den dømte å gjøre inne i dette. Verken i form av hevn eller i form av noen overfladiske forsoningsproklamasjoner.

Er det slik for andre?

Jeg har spurt dem inngående, alle jeg har hatt anledning til å treffe: Ingrid, mor til Rikke; Linda, mor til Remy; Ewy, mor til Teddy (21); og Ada, mor til Stine Sofie. Og jeg har diskutert det i plenum og i pauser med alle som var på Pårørendeseminaret i Grimstad i september 2009, og mange jeg har truffet siden. Alle har hatt forskjellige historier og forskjellige tanker – men de ligner sterkt på hverandre når de kommer til spørsmålet om hevn. Så sterkt at jeg våger å påstå som en sannhet at disse menneskene ikke er drevet av hat eller hevnlyst.

Heldigvis har andre også spurt. Fra den 2. juli 2004 fram til 8. mai 2006 arbeidet det såkalte Fornærmedeutvalget, som bestod av lagdommer Regine Ramm Bjerke, førstestatsadvokat Knut H. Kallerud, advokat Harald Stabell, advokat Anne Kristine Bohinen, Stine Sofies Stiftelses leder Ada Sofie Austegard, tingrettsdommer Ingrid Stigum og politioverbetjent Kjell Vignes. De kom fram til mye spennende – men på spørsmålet om hevn konkluderte de med følgende:

Fornærmedes legitime interesse i at saken oppklares og at den skyldige straffes, må ikke forveksles med et ønske om hevn. Utvalgets gjennomgang viser at de fornærmede har interesser i straffe­saken av helt andre grunner enn hevn. Hevn er heller ikke noe de fornærmede selv eller deres organisasjoner nevner som motiv for styrkede rettigheter. Anerkjennelse av at fornærmede har berettigede interesser i saken og den styrking av offerets rettigheter som bør følge av dette, angriper ikke det sunne prinsipp at det er statens, og ikke den enkeltes, oppgave å reagere mot lovbrudd og å sørge for gjenopprettelse av urett. Styrking av fornærmedes rettigheter har intet med hevn å gjøre.”

Offerpolitikk

Nei – det var ikke hevnstrategier som ble diskutert på Pårørendeseminaret. Kriminalomsorgens avdelingsdirektør og Ilas assisterende fengselsleder var invitert fordi forsamlingen var oppriktig interessert i å få vite hvordan det tenker, og hvorfor det handler som det gjør, det apparatet som er bygget opp for å fremme omsorg overfor dem som var blitt dømt for å ha drept denne forsamlingens barn.

Norsk lov”, sa Sissel Kofoed. Akkurat denne dagen hadde hun et ekstra poeng fordi justisminister Knut Storberget hadde valgt dagen for Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar til å offentliggjøre ny påtaleinstruks om bedre rettigheter for fornærmede og etterlatte i alvorlige straffesaker.

Straffegjennomføringsloven”, sa hun. Lov av 18. mai 2001 nr. 21. Pluss forskrifter – og retningslinjer for skjønnsmessige avgjørelser. De dømte skal bringes tilbake til samfunnet.

Bjarne, faren til Kristian (18), tok opp igjen Jannickes betraktning: ”Er rehabilitering et begrep som er forbeholdt de domfelte?”

Og så fortalte de, den ene etter den andre, om liv som hadde blitt fullstendig endret. Om søsken som klandrer seg selv. Om angst. Om sorgen som bare endrer form, som ikke blir borte. Om steder som er forandret fra trygge hverdagssteder til svarte farlige hull.

Foreldrene til han som drepte datteren vår bor, bare 300 meter fra vårt hus. De vil at han skal komme hjem, som om ingenting har skjedd. For når soningen er over, er saken oppgjort – ferdig. Men vi er ikke ferdige – verken med sorgen eller alt det som følger med. Betyr det ingenting?”

Han som drepte sønnen vår, fikk syv år. Det viste seg at han fikk åpen soning – og etter fire år var han tilbake i nabolaget. Siste halvannet år skulle han sone hjemme for å tilbakeføres til hjemmemiljøet. Men det er jo også vårt miljø. Han har et stort apparat av sosialarbeidere i ryggen. Ingen har spurt oss hvordan det føles – hva det gjør med våre liv…”

Han opptar en enorm plass i våre liv. Hele vår framtid er avhengig av ham. Men hvorfor er det vi som må flytte?”

I pausen sa Ada Sofie Austegard: ”Alle som kommer for å holde foredrag her, er pisseredde …”

Pårørendeseminaret er blitt en institusjon, en maktfaktor. Hvert år siden 2001 har det samlet etterlatte etter drepte barn og ungdommer i Norge. Noe tilsvarende har aldri vært gjort, og det tjener Justisdepartementet til ære at de har betalt kostnadene ved seminaret hvert år. Det har gitt en sjelden mulighet til direkte dialog mellom offer/etterlatte og viktige faggrupper som ikke har hatt noen slik mulighet til å møte dem før – til å høre historiene og se ansiktene mens de selv forteller dem. Det har vært dommere der, forsvarsadvokater og statsadvokater, journalister og forskere. I 2009 var det Kriminalomsorgen som var invitert. Det hadde vært plass til mange. Men bare to hadde tid.

Ingenting galt sagt om Sissel Kofoed eller Mette Kampenhaug! De kom, de holdt sine foredrag, de deltok i diskusjonen, de noterte engasjert fra deltakernes innlegg, og de lovet begge å ta med seg innspillene tilbake til Kriminalomsorgens og Ila fengsels ledelser.

Men det hadde altså tatt nesten to år å få til en avtale om en foredragsholder fra Kriminalomsorgen. Det var så påfallende at det holdt på å bli en mediesak ut av det. Men tilfeldigvis hadde Kriminalomsorgen akkurat bestemt seg for å komme den dagen Austegard ringte for å fortelle at nå ville hun lage en pressemelding. Hun ville gjøre offentligheten oppmerksom på at Kriminalomsorgen hadde det så travelt at ingen der på to år hadde hatt tid til å møte de etterlatte etter drepte barn i Norge.

Har dere virkelig så mye å gjøre med å hjelpe gjerningsmennene at dere ikke har tid til å høre en eneste dag om hva de har etterlatt seg rundt i landet?”

Etter foredragene tok diskusjonen spissere form, mer målrettet, nesten som en programdiskusjon om hva som burde være ofres og etterlattes krav til Kriminalomsorgen:

Kriminalomsorgen må være i stand til å se og forstå at offer og etterlatte også er under rehabilitering.”

Det er offeret som må få bestemme om han eller hun ønsker varsel om den domfeltes permisjoner under soning.”

Det kan ikke rettes et ensidig krav om ”forsoning” til offer og etterlatte.”

Det KAN stilles krav om erkjennelse til gjerningsmann eller -kvinne.”

Offer og etterlatte må kunne fremme krav om at den domfelte etter soning må bosette seg annet sted.”

Jeg satt på sidelinja og så hvor ærlig engasjerte Kofoed og Kampenhaug var i å få tak i, notere og forberede seg på å viderebringe budskapene fra disse gjenlevende foreldrene. Og jeg tok meg selv i å tenke: Hvorfor er dette nytt for dem?

Et halvt år seinere tenkte jeg: Undres om de brukte den nye innsikten til noe?

Viktimologi

Takket være mine advokatvenners lille bok dukket svaret opp i samme øyeblikk som spørsmålet var stilt. For Johs. Andenes reflekterer allerede i første kapittel over hvor komplisert det er å arbeide med strafferettslige problemer, og hvor umulig det er å finne ”et prinsipp som gir svar under ett på spørsmål som i virkelighetens verden hører hjemme på forskjellige plan …”

Derfor har han kommet til at det er klokt å begrense problemstillingene på hvert av disse planene:

Lovgiveren skal avgjøre hvilke handlingstyper som skal belegges med straff og hvordan strafferammene skal være.

Politi og påtalemyndighet avgjør hvilke saker som skal bringes for retten med påstand om straff.

Dommeren skal måle ut straffen i det enkelte tilfelle innenfor de grensene som loven setter.

Fengselstjenestemenn og sosialarbeidere sørger for fullbyrdelsen av straffen.

Benådningsmyndigheten avgjør om den domfelte må sone straffen eller kan slippe.”

Det er selvfølgelig samme tankegang som ligger bak at Kriminalomsorgen har begrenset sine problemstillinger til det de skal, nemlig å fullbyrde straffen. Og i de lover, forskrifter og retningslinjer for skjønnsmessige avgjørelser som gjelder for dette, er det viktigste stikkordet rehabilitering. Kriminalomsorgen skal levere de domfelte tilbake til en ny start i samfunnet.

Er ikke problemet ”bare” at det mangler et ledd?

Man skal ikke se seg så lenge rundt før man oppdager at det finnes et ord som nesten ikke er i bruk på norsk: viktimologi.

Innen psykisk helse brukes det om en del av kunnskapsfeltet behandling av traumer og post-traumatisk stresslidelse (PTSD)

Men over store deler av verden for øvrig brukes viktimologi som begrep på en egen vitenskapsgren knyttet til kriminologien – noen steder som en underkategori, noen steder som en sidestilt gren. Mens kriminologi handler om selve kriminaliteten – omfang, ytringsformer, årsaksforhold, sammenhenger og hvordan den kan forebygges – så har viktimologien fokus på følgene:

Viktimologi er læren om offersituasjonen – forholdet mellom offer og gjerningsmann, de innbyrdes forholdene i offergrupper, forholdet mellom offeret og rettssystemet, forholdet mellom offeret og andre sosiale grupper samt forholdet mellom offeret og institusjoner som media, næringsliv og frivillige organisasjoner. Og selvfølgelig mellom offeret og helse- og sosialvesenet.

Det er en ung vitenskap, med innslag av kriminologi, psykologi og sosialvitenskap. Den vokste fram etter andre verdenskrig – en av grunnleggerne var den norske psykiateren Leo Eitinger med sine studier av konsentrasjonsleirofrene fra andre verdenskrig. Men det er den tyske kriminologen Hans von Hertig som regnes som grunnleggeren av vitenskapen med boka The Criminal and His Victim – Studies in the Sociobiology of Crime fra 1948.

Den undersøker både hvem som er mest voldsutsatt (”offertypologi”). og reaksjonsrekkene hos offer og offergrupper. Primær viktimisering er for eksempel død eller kroppslige skader, psykiske skader som angst, depresjoner og skyldfølelse, og tap av eller skade på eiendom hos offeret selv, pårørende og etterlatte som direkte følge av voldshandlingen. Med sekundær viktimisering menes skader som oppstår som følge av reaksjonene hos nærmiljøet, politiet, advokater og rettsvesen, helsevesenet og andre som gjennom sine reaksjoner ofte forsterker skadene (mistro, informasjonsvegring, sjenanse, unnaskygging) og vanskeliggjør offerets reintegrering. Med tertiær viktimisering mener viktimologien hele det problemområdet som oppstår når offerrollen blir til en del av personligheten, ikke sjelden med den følge at offeret ser på seg selv som totalt hjelpeløst og ute av stand til å unngå eller hindre nye overgrep.

Jeg finner ikke et eneste spor av at viktimologien har funnet det interessant å utforske offerets hevntrang. Og det på tross av at interessen for faget og den nye synsvinkelen – altså å utforske kriminalitet og vold fra offerets synsvinkel – har vært sterkt stigende over det meste av verden særlig siden midten av 1970-tallet. Det er etablert en verdensorganisasjon for Viktimologisk forskning, det utgis vitenskapelige tidsskrifter og produseres lærebøker og pensumlister for alle akademiske grader i faget.

I november 1985 ble dette markert ved at FNs hovedforsamling vedtok sin ”Erklæring om rettsprinsippene for ofre av kriminalitet og maktmisbruk”. Siden har de fleste land justert sine lover slik at de blir i samsvar med denne erklæringen. De endringene som kom i straffeprosessloven i Norge i 2008, med påfølgende ny påtaleinstruks, offentliggjort samtidig med åpningen av Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar i Grimstad den 25. september 2009, var i virkeligheten en forsinket tilslutning til denne prosessen.

FNs og EUs erklæringer om offerets rettigheter fra 1985 inneholder faktisk krav som ennå ikke er innfridd i Norge. Erklæringen munner ut i følgende kortversjon:

Et voldsoffer har rett til

– å bli møtt med respekt og anerkjennelse

– å motta informasjon gjennom hele rettsprosessen

– å få legge fram sitt syn i rettsprosessen

– å få kvalifisert støtte gjennom rettsprosessen

– å få beskyttelse av sin private integritet og sin fysiske sikkerhet

– å få informasjon om muligheten til megling (restorative justice)

– å få sosial hjelp

– å få hjelp til rehabilitering

– å få erstatning fra staten

– å få nytte av samarbeidsordninger mellom rettsapparatet, sosialvesenet og frivillige organisasjoner ”

Ofrenes virkelighet

Et barn er det største menneskene har. Barnet er større enn kjærligheten – barnet er kjærligheten. Det er formålet med og resultatet av at kvinne og mann søker sammen, det er den grunnleggende mening med livet. Så mange slags filosofier, religioner og ideologier introduserer andre viktige ting i himmel eller på jord, men det rokker ikke ved det uomtvistelige faktum at menneskene lever for seg selv til de får barn, så lever de for barna til barna ikke har bruk for dem lenger, og så lever de videre et tilfeldig antall år der de først og fremst ser på seg selv som besteforeldre.

Å miste et barn er det største tap. Å bli fratatt et barn av et menneske som bruker det, avliver det og kaster det, er det grusomste og mest opprørende som kan ramme en mor, en far, et søsken, en familie, en krets, ei bygd.

Å misbruke og drepe et barn er den ondeste handling et menneske kan utføre.

Det er dette det handler om. Det grusomste og mest opprørende som kan ramme. Det ondeste som kan utføres.

Roar var den eneste på Pårørendeseminaret i 2009 som var i nærheten av tanker om hevn da han sa: ”Jeg vet hvem som drepte. Kommer han foran bilen min, er det ikke sikkert jeg svinger unna.”

Det er ikke lov å tillegge en slik setning større vekt enn hans ti år lange praksis med faktisk å svinge unna, faktisk ikke gjøre noe annet enn å kreve at sannheten om hvordan og hvorfor hans datter ble drept, skal komme for en dag.

Vi har ikke lov til slike lettvintheter som mytedanningen om hevnlyst.

Vold mot barn, drap av barn, har så ufattelige dimensjoner at det er alle menneskers plikt å forberede seg på at det kan skje. Det kan skje enhver av oss – direkte, eller gjennom noen i nærheten av oss.

Det er et grunnlegget moralsk krav til oss alle, og det må være et ufravikelig politisk krav til våre myndigheter, at vi stiller oss rundt det barnet som er voldsutsatt og dets nærmeste, at vi forsvarer det når vold truer, og at vi blir værende der når det skal begynne på den møysommelige veien tilbake til et meningsfullt liv.

Det er uanstendig og overtroisk å dyrke den forestillingen at det å stille opp for offeret truer rettssikkerheten til den mistenkte. Den skyldiges gjerning blir ikke mindre av at han eller hun sikres sin rettssikkerhet? Den uskyldige som mistenkes og anklages og kanskje til og med straffes, er jo også et offer – først og fremst av gjerningsmannen – men forbrytelsen mot ham eller henne blir vel ikke mindre av å svikte den skyldiges første offer?

Det finnes ingen større skam enn å være skyldig i vold mot barn. Så får den som er skyldig, finne seg i å leve med den skammen. Han eller hun får begrenset straff i Norge. Det er alminnelig enighet om at han eller hun skal bringes tilbake til samfunnet, skal rehabiliteres. Men den juridiske formelen med at ”saken er oppgjort”, må ikke forveksles med forholdene i det virkelige liv – at drapet på et barn er en uopprettelig skade som aldri kan gjøres opp. Den som har ”gjort opp” sitt forhold til staten, kan ikke regne med at han eller hun også har gjort opp sitt forhold til det skadde eller drepte barnet og dets pårørende og etterlatte. Og alle vi som står rundt må være i stand til å forstå denne forskjellen. I det minste må vi være i stand til å forstå at det ikke har noe med hevn å gjøre.

Den som har tatt et barns liv, må finne seg i alltid å måtte leve med at det finnes et tomrom etter det livet som ble tatt: sår, sorg, savn hos etterlatte, frykt og angst, plutselige flashbacks som gjør det fortidige til plutselig virkelighet. En soning for staten kan ikke ta bort dette. Det vil alltid være der for offeret og de etterlatte. Og det vil alltid være der for gjerningsmannen.

Det var det viktigste budskapet – det offerpolitiske utspillet – fra Pårørendeseminaret 2009. Og det hadde ingenting å gjøre med hevnlyst. Det var et krav om å respektere ofrenes virkelighet.

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

Kap. 2 – En mur av velvilje

Den 27. oktober 2009 gikk Ada Sofie Austegard opp på talerstolen i den ærverdige Marmorhallen hos DnB NOR i Kirkegaten i Oslo og fortalte om sitt ”Draumesyn” – en barndom uten vold – til Norges Juristforbunds Rettssikkerhetskonferanse. Tydelighet, sa hun. Tilgjengelighet. Og så sa hun:

Vi møter ikke motstand. Vi stanger hodet i en mur av velvilje.”

Møteleder Gry Hellberg Munthe takket for talen med en liten betraktning om at utviklingen går fram med små skritt, og at det var tankevekkende med ordene om ”en mur av veldedighet”.

Jeg satt langt bak i salen og noterte misforståelsen med overraskelse. Veldedighetens lett umoderne sider er en velkjent sjablong. Når den likevel brukes fra tid til annen, signaliserer den vel helst at brukeren er litt utdatert. Hvis ikke sjablongen brukes – slik Austegard gjorde – som et ordspill, som et annerledes og nytt uttrykk – ”en mur av velvilje”.

Hun hadde forklart ganske godt hva hun mente med det. Hun fortalte litt om rettssalen der staten skulle føre saken mot Stine Sofies og Lenas mordere. Det var ikke forventet at hun skulle ønske å følge den – det var forventet at hun behøvde brosjyrer om søvnproblemer og spiseforstyrrelser og tilgang til beroligende medikamenter.

Vi ville ha plass i rettssalen. Vi ville tale med aktor.”

Det ideelle offer

Da hun og de andre pårørende tok opp kampen med pressekorpset om en sitteplass i rettssalen, var det fremdeles en uvant tanke at en etterlatt skulle være et menneske med egne krav.

Ikke av mangel på velvilje. Jusprofessor Nils Christie beskrev i 1986 ”det ideelle offer” – det som vekker enhver borgers empati, støtte og velvilje. Selv brukte Christie eksempelet med den gamle damen som, midt på dagen, på vei til eller fra sykebesøk hos sin hjelpeløse søster eller bror, blir slått ned og ranet av en hensynsløs narkoman.

Han systematiserte drømmebildet av det ideelle offer ved å beskrive fem egenskaper: Offeret er svakt, det holder på med en respektabel aktivitet, det kan ikke bebreides for å være der det skjer, gjerningsmannen er overmektig, stor og voldelig, og offeret har ingen personlig relasjon til ham.

Det kan vanskelig tenkes tilfeller som samsvarer bedre med denne definisjonsrekka enn drapsofrene i Baneheia i mai 2000.

Den altoverskyggende velviljen blir synliggjort hver gang Ada Sofie Austegard eller andre fra Stine Sofies Stiftelse introduseres til en forsamling. Så også ved åpningen av Rettssikkerhetskonferansen 2009. Hellberg Munthe satte ord på enda en dimensjon ved årets vinner av Rettssikkerhetsprisen: Hun er så folkelig. Møtelederen kunne huske takketalen under selve prisutdelingen den 18. mars. ”Tenk at jeg, som aldri så mye som har tenkt tanken på å studere jus skal vinne en juristpris! Men så tenkte jeg: Jus er jo ikke noe annet enn sunn fornuft satt i system!”

Rettssikkerhetsprisen var den femte prisen hun hadde tatt imot. Først fikk Stine Sofies Stiftelse Fredrikkeprisen fra Norske Kvinners Sanitetsforening i 2001. Året etter tok hun imot Lions pris. I 2006 tildelte Frelsesarmeen sin ærespris – Booth-prisen – til Stiftelsen, og i 2008 ble de to stifterne Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth tidenes yngste mottakere av Kongens fortjenestmedalje i gull. 2009 brakte to priser: først Rettssikkerhetsprisen, deretter Reklame på alvor-prisen fra reklamebransjen.

I tillegg har velviljen flommet over Stiftelsen på andre måter. Den har blitt gitt innflytelse gjennom offentlige utvalg, den er premissleverandør i all offentlig samtale om barn, pårørende og vold – og den inviteres stadig til landets viktigste talerstoler.

Byron

Men noen ganger blir også velviljen så overveldende at den blir fiendtlig. Som da Stiftelsen hadde fått nytt kontor og tenkte at de ville invitere formgivingsfag på Arendal videregående skole til å dekorere veggene.

Vi fikk jo aldri svar. Til slutt så ringte rektor og sa at de hadde tatt det opp på lærerværelset. De syntes ikke de kunne gjøre det. Det kunne bli for traumatisk for elevene …” Andre skoler har hatt lignende reaksjoner. Det er for tøft å utsette elevene for ”slikt” – eller enda mer spesielt: ”Vi har ikke slike problemer hos oss…”

Veien er kort fra å være ”det ideelle offer” til å bli det stigmatiserte offer. Som regel er ikke samsvaret med Christies ideelle offerkriterier så sterkt som i Baneheia-saken. De fleste barn som blir slått, er ikke gamle damer på vei til sykebesøk. De fleste barn som blir drept eller får sitt liv skamfert av vold fra kjente eller ukjente overgripere, er helt vanlige mennesker med helt vanlige foreldre. De er ikke spesielt svake. De holder ikke bare på med uklanderlige aktiviteter. De kunne godt med fordel ha vært et annet sted enn de viste seg å være da det skjedde. Og den som gjorde det, som utpekes som gjerningsmann, kan godt være barnets egen far eller mor, eller respekterte onkel, eller ungdommelige svirebror.

Ada Sofie slo et stort bilde av åtte måneder gamle Byron opp på veggen. Det var muligens uhørt, i en forsamling av jurister, for rettssaken – sjette gangs prøvning av skyld og straff – pågikk i Borgarting lagmannsrett bare noen kvartaler unna. Men det var ikke skyldspørsmålet som var hennes poeng. Det var barnets og den etterlatte morens rettssikkerhet hun ville snakke om. Byrons og Jannickes rettssikkerhet.

Byron lå død i senga si om morgenen den 25. september 2004. Det var Jannicke selv som fant ham. Hun forsøkte fortvilt med gjenopplivning og fikk tak i ambulanse. Men det var ugjenkallelig. Selv om hun allerede på sykehuset sa at hun var redd det ikke var noen naturlig død, ble det ikke gjort noen dødsstedsundersøkelse før flere dager seinere, etter at rettsmedisinske undersøkelser hadde stadfestet at Byron var blitt påført store hodeskader, dødelig leverskade og en brukket arm.

Forsinkelsen kan ha vært avgjørende for at Statsadvokaten i Agder ikke fant nok holdbare beviser og kom til at saken måtte henlegges.

Riksadvokaten påla likevel tiltale mot den daværende kjæresten til Jannicke. Han var den eneste som hadde vært der utenom moren, han hadde kommet seint, etter at hun hadde lagt seg.

Kristiansand tingrett frikjente ham i november 2006. Riksadvokaten anket, og Agder lagmannsrett fant tilstrekkelige bevis til å dømme tiltalte til sju års fengsel høsten 2007. Men den ene forsvareren hans ble syk i sluttfasen av rettssaken, og klagde seinere på saksbehandlingsfeil fordi rettssaken ikke var blitt stoppet på grunn av forsvarerens sykdom. Han fikk medhold i Høyesterett – saken måtte føres for lagmannsretten en gang til.

I juni 2008 ble saken ført for Agder lagmannsrett igjen, og igjen ble tiltalte dømt, men nå med ett års strafferabatt fordi saken hadde trukket så lenge ut. Forsvareren klagde igjen på saksbehandlingsfeil – denne gang på habilitetsforhold – og fikk igjen medhold i Høyesterett.

Regner man med behandlingene i Høyesteretts kjæremålsutvalg, kom saken opp for sjette gang – denne gang i Borgarting lagmannsrett – i oktober 2009. Det var ikke klart under Rettssikkerhetskonferansen, men det ble avklart noen dager seinere at Borgarting ikke fant bevisene holdbare og frikjente tiltalte. Han ble også frikjent for erstatningskrav fra Byrons mor.

I fem år har denne vesle kvinna ventet på avklaring av hva som skjedde med Byron. Fire ganger har hun møtt for å la seg spørre ut om de vanskeligste ting – om seksuallivet sitt og om hvorfor Byron gråt … ”

Det var mye Ada Sofie ikke sa, om hvordan Jannicke hadde hatt det de fem årene. Hun hadde kommet til Norge like før, ukjent med kulturforskjellene fra Malta. Hun var vant til at familiene gikk ut sammen om kveldene, for eksempel, og uten å tenke over at det kunne være annerledes i Norge, tok hun Byron med seg på utesteder. Dette ble brukt aktivt av forsvaret for å sannsynliggjøre at tiltalte tvert om hadde vært en mer moden omsorgsperson for Byron enn hans egen mor. Igjen og igjen måtte hun la seg spørre ut om sitt liv og sitt levesett. Og belastningen i retten ble fulgt opp utenfor, gjennom media og kanskje vel så merkbart gjennom ringvirkningene fra den 75 medlemmer sterke Facebookgruppa som forsøkte å støtte forsvaret ved å sverte henne – ”… hun har helt siden hun var liten vært ei løgnaktig lita tøs, som gjør absolutt alt for oppmerksomhet … hun var sjalu på oppmerksomheten hennes eget barn fikk…”

Det var for å gå på skole hun kom. Hun har ennå ikke klart å begynne på skole.

Er ikke dette et rettssikkerhetsproblem? Et uoppklart drap – tre lagmannsrettssaker som vurderer nøyaktig samme bevis med motsatte resultater? Ei ung etterlatt mor som har måttet bruke fem år av sitt liv til å lytte passiv på at hennes navn og rykte rives i stykker i et taktisk spill fra forsvaret?”

Ada Sofie Austegard er ikke stor. Men ti år på et aktivitetsnivå som nærmer seg det hyperaktive, har gjort henne scenevant, veltalende og selvsikker.

Nå kan vi løse opp litt her. Nå kan alle snu seg mot sidemannen”, sa hun og utløste usikre skrape og subbelyder i Marmorhallen. Jurister hater slike øvelser, men de er samtidig for høflige til å gi uttrykk for det i en Marmorhall når ordren kommer fra det ideelle offer personlig.

Så kan dere fortelle sidemannen om den beste seksuelle opplevelsen dere har hatt!”

To hundre vrangstruper gikk i momentan lås.

Dere må ikke være flaue! Kanskje det var akkurat i dag tidlig – før dere kom hit?” Noen forsøkte forsiktig å le. Så smalt det ideelle offer til:

Hver uke står det barn i norske rettssaler som må fortelle om det verste de har opplevd av seksuelle ting. Og mange advokater sitter der, og publikum sitter der, og media sitter der – og han som har gjort det, sitter kanskje også der!”

Rettssikkerhet for tiltalt og rettssikkerhet for offer er ikke to motsatte hensyn, sa hun. De kan utmerket godt ivaretas samtidig. Men de blir ikke det, for altfor mange aktører i rettskulturen har vent seg til at rettssikkerhet bare handler om tiltaltes og dømtes rettssikkerhet.

Hva er den moralske, etiske og rettssikkerhetsmessige forklaringa på at mor til Byron skal måtte svare igjen og igjen om de mest intime ting i privatlivet sitt, mens tiltalte sitt kriminelle rulleblad er irrelevant?”

Det var i svineinfluensaens tid, dette. Men det var så langt ute i den stadig utsatte rekka av katastrofeuker at noen og hver hadde begynt å stille spørsmålstegn ved den enorme satsingen på dette forebyggingstiltaket.

Det skal visst være 12 mennesker som er døde til nå av denne pandemien. Men hvert eneste år blir mellom 10 og 15 spedbarn filleristet slik at de får varige skader eller dør. Foreldre vet ikke hvor farlig det er å riste spedbarn – og juryer vet ikke hvor lite muskler som skal til før en sterk voksen har utført ”vold av betydelig kraft” på et spedbarn… Er ikke det en minst like alvorlig pandemi? Men hvor mange millioner bruker samfunnet på den?”

Det er jo derfor man har slike konferanser – for å kunne stille retoriske spørsmål. Men de var høyst betimelige, skal man tro rettsmedisiner og postdoktor Arne Stray Pedersen ved Rettsmedisinsk institutt Han var på det tidspunktet midt inne i et treårig forskningsprosjekt nettopp for å finne ut mer om hvordan hodeskader oppstår hos spedbarn. Selve forskningsprosjektet var finansiert av lotterimidler fra Stiftelsen helse og rehabilitering via Landsforeningen uventet barnedød (www.lub.no), mens det helt sentrale verktøyet i prosjektet var finansiert av Stine Sofies Stiftelse.

Det var ei dokke stappfull av elektroniske måleapparater av samme type som bilindustrien bruker for å teste kollisjonsskader. Men i ”Baby Justicia” var instrumentene kalibrert for å måle slike påkjenninger som et barn kan bli påført av voksne. Hun viste den for Rettssikkerhetskonferansen og refererte noen av de foreløpige funnene: Hvert år får mellom ti og femten norske spedbarn og småbarn så alvorlige hodeskader på grunn av mishandling at de dør eller får varige hjerneskader. Den mest vanlige måten dette oppstår på, er ved såkalt filleristing – ved at en voksen holder barnet rundt brystet og rister slik det kan være lett for en opphisset voksen å gjøre når et barn med kolikk eller i trassalder ikke stopper å gråte. Prosjektet hadde så langt dokumentert at kreftene som et barnehode utsettes for ved slik risting er formidable, og adskillig mer alvorlige enn ved mange andre hendelser som man lett vil kunne regne som mer dramatiske, så som fall/kasting fra betydelige høyder.

Funnene var etter Stine Sofies Stiftelses mening så dramatiske at de umiddelbart utviklet et informasjonsprogram for nybakte foreldre for å forebygge filleristing. I 2009 ble det gjennomført et prøveprosjekt sammen med fem sykehus der alle nybakte foreldre fikk muntlig informasjon og en informasjonspakke med en brosjyre og en film. Erfaringene ble så oppsummert, og fra 2010 er målsettingen at alle landets 50 fødestuer skal informere foreldrene til 59 000 nyfødte barn hvert år.

Ingen våkner om morgenen og tenker: I dag skal jeg filleriste en baby.” Derfor lages informasjonspakken slik at budskapet skal huskes når faren oppstår og den voksne kanskje er i sterk affekt.

Men dette handler også om rettssikkerhet!” For slett ikke all vold mot barn kan tilskrives uvitenhet og affekt hos nære voksne. Ullevål universitetssykehus gjennomførte for eksempel en undersøkelse av journaler knyttet til barn innlagt med hodeskader i årene 1995–2005. I alt var 91 barn innlagt. I 35 saker visste man helt sikkert at skadene skyldtes ulykker. I 17 tilfeller visste man helt sikkert at skadene skyldtes mishandling. Men i hele 39 saker kunne man ikke fastslå sikkert om det var ulykker eller mishandling som var årsaken.

Store mørketall!” sa Austegard.

Baby Justicia skal, når forskningsprosjektet er ferdig og resultatene kvalitetssikret, bidra til opplysning av en del av disse mørketallene. Den skal blant annet kunne være med på rekonstruksjoner slik at det kan bringes på det rene om det er samsvar mellom de forklaringene som gis, og de faktiske påkjenningene som barnet har vært utsatt for.

Skal man for eksempel tro på de forklaringene som er gitt og sammenholde dem med skadene som er påvist, så er det åtte ganger farligere å falle ned fra sofaen enn det er å dette ned fra et tre eller en bergvegg på tre til tretten meters høyde. Og det rimer jo ikke helt?”

Men barnets rettssikkerhet må også ivaretas på andre måter. Obligatorisk dødsstedsundersøkelse er ett krav. Et annet er at terskelen for etterforskning av et uventet barnedødsfall ikke bør være vesentlig annerledes enn den er av en voksen. Det er på tide å revurdere politiinstruksen som ble gitt i 1991 mens krybbedødepidemien var på sitt høyeste, om at politiet skulle holde seg unna familier der barn dør uventet, inntil obduksjonsrapporten eventuelt avdekket noe mistenkelig.

Den som ikke har noe å skjule, vil være glad for alt hun eller han kan få vite om hva som hendte med barnet. Så snart obligatorisk dødsstedsundersøkelse innføres, så vil det bli ansett som ganske normalt at når et barn dør uventet, så skal rettsmedisinerne komme – så skal foreldrene få diskutere med fagpersoner det ene store spørsmålet som opptar dem, nemlig hva som skjedde, hva som er forklaringen. Det finnes ikke noen bedre måte som samfunnet kan ivareta foreldre og andre etterlatte på når noe så forferdelig skjer.”

Den ideelle overgriper

Der finnes ikke bare et ideelt offer. Det finnes også en ideell overgriper. Og tenker man etter, så finnes et ideelt ”plot”. Den ideelle overgriper er et monster. Hvis offeret er en engel og gjerningsmannen er et uhyre, da har man det ideelle plot. Men det finnes bare i fantasien. For i den virkelige verden er det mennesker det handler om.

Men fantasiverdenen dyrkes langt inn i rettssalene. Hvis tiltalte gjør det til et poeng at han eller hun ikke er et monster, da er det fantasiene det argumenteres mot. Hvis statsadvokaten henlegger en sak fordi offeret viser seg å ikke være noen engel, da er det fantasiene som styrer ham eller henne, ikke rettssikkerheten.

Barna i Baneheia var ”det ideelle offer”. Effekten av det styrkes ytterligere av at gjerningsmennene så lett lot seg beskrive som ”de ideelle overgripere” – det er vel ikke nødvendig å dokumentere hvordan ord som ”monster”, ”uhyre” og ”syk satan” flagret på avisforsidene i de opprørte tidene rundt drapene og arrestasjonene. Den som trenger dokumentasjon på at de fortsatt flagrer, kan bare gjøre et internettsøk, så ser man både hvordan monster-fantasien lever i bloggosfæren, og hvordan ”han er jo ikke et monster” er et hovedargument for en gjenopptakelse.

Allerede i forkant av første rettssak om Baneheia-drapene ble det tydelig at media hadde problemer med å takle gapet mellom fantasiverdenens plot og rettssalens kalde virkelighet.

Det ble ikke bedre av at saken kom opp kort etter rettssaken om Orderud-drapene. Den saken hadde så mange likhetstrekk med et Agatha Christie-plot at den nærmest tok form som en realityserie i media. De pårørende etter Baneheia-ofrene – og veldig mange andre – fryktet naturlig nok at denne formen for rettsunderholdning ville fortsette under Baneheia-saken.

Blant de bekymrede var Norsk Journalistlag, adskillige redaktører og antakelig de fleste av de journalistene som i god tid ble plukket ut for å dekke saken. De begrenset seg ikke til forhåndsdiskusjoner om presseetikk. De gav fantasiene fritt spillerom.

Det bredte seg en forestilling om at det ville bli så belastende å dekke denne saken at man kunne regne med helseskader på journalistene. Journalistlaget engasjerte krisepsykolog Gjermund Tveito til å hjelpe lagets medlemmer til å forberede seg, til å være tilgjengelig for akutthjelp underveis, og til å rapportere belastningsskader etterpå. Flere medier engasjerte egne psykologer, avisen i Kristiansand engasjerte to og lovet samtidig reporterne ei uke fri for å komme seg etter rettssaken.

Fredagen før rettssaken startet, skrev Dagbladet: ”I Orderudsaken sender flere aviser ut detaljerte beskrivelser av det som blir sagt og gjort i retten, og måten (ofrene) ble drept på, blir grundig beskrevet. Slik blir det ikke i barnedrapssaken.” …” Mens lesere og tv-seere knapt vil få vite en brøkdel av hva som faktisk skjedde da jentene ble drept, skal journalistene høre detaljbeskrivelser som er så rå at flere redaksjoner tilbyr psykologhjelp for å bearbeide inntrykkene …” (20/4-01).

Dette kunne kriminalreporter Kristin Grøntoft skrive fordi det nærmest var etablert en forhåndsavtale mellom alle journalistene som dekket rettssaken. Dels fordi de alle flommet over av velvilje mot de pårørende, dels fordi de var opptatt av den store psykiske belastningen de selv stod foran.

Hennes kollega Jorun Stølan i VG var en av de ytterst få som ikke bøyde seg for denne forhåndsenigheten. Hun skrev en rettskommentar etter den tredje dagen i retten der hun tok med noen faktaopplysninger fra den ene gjerningsmannens forklaring. Dermed ble hun – for denne ene dagen – unntaket som bekreftet regelen. Hun fikk kraftig refs både av den ene bistandsadvokaten og av sine egne i det 90 mann store pressekorpset.

Professor Nils Christie delte ikke oppfatningen om at detaljene ikke måtte formidles. Dagen før rettssaken sa han dette til NTB: ”Det er fryktelig viktig at både forsvarere og presse prøver å formidle slik at folk forstår hva som er skjedd. Også det forferdelige kan gis en forståelse. Selv i de mest grufulle handlinger er det vanskelig ikke å få øye på et menneskelig trekk hvis man går i dybden.”

Statsadvokat Edvard Dahl hadde heller ikke det syn at detaljene måtte hemmeligholdes. Før saken startet, sendte han ut en pressemelding med en nøktern beskrivelse av hva som faktisk hadde hendt. Hovedmotivasjonen hans var å stanse en ganske heftig rykteflom som hadde utviklet seg i lokalmiljøet om hvordan drapene var begått. Men ingen medier refererte de delene av pressemeldingen som redegjorde for dette.

Jeg tror ikke pressen skal være redd for faktum, men vanskeligheten er selvsagt hvordan man skal beskrive og presentere faktum. Slik det utviklet seg, var det Jorunn Stølan i VG som med en kommentarartikkel ble den eneste som brakte fram faktum, men det var henne alle vendte seg imot og hun ble en slags versting. Det er et tankekors for meg”, sa Dahl under en oppsummering arrangert av Journalistlaget et år etterpå.

Linn Renée

Det er ikke sikkert at skadevirkningene ble så dramatiske av at media holdt tilbake sannheten fra Baneheia. Men det er ikke vanskelig å finne andre eksempler på hvor galt det kan gå når velviljen blir større enn rettsbevisstheten. Den 8. april 2010 skrev Linn Renée Wengaard til Klinisk etisk komité i Sørlandet sykehus HF:

Jeg føler sterkt at komiteen i det minste bør ta initiativ til å snakke med meg. I skjul av å mene og tro at de gjør det beste for meg, har de i stedet påført meg en ytterligere krenkelse, som faktisk er mer alvorlig, fordi det kommer fra mennesker som fremstiller seg som hjelpere. Dette vitner om et syn på mennesker med psykiske lidelser som jeg ikke kan godta!”

Den førti år lange bakgrunnen for historien er slik:

Menn som skulle være hennes aller nærmeste beskyttere og aller største trygghet, tok henne til side og gjorde ting med henne som ingen barn kan forstå. Ikke én mann, men to, kanskje ikke bare to heller. De gjorde ting som kjentes hemmelig og godt, og de gjorde ting som var vondt og smakte vondt og luktet vondt, og de gjorde ting som var så skremmende og sa ting som var så ubegripelige at alt samlet seg i en knute av redsel og skam som hun ikke kunne fortelle til et eneste menneske i verden og ikke til Gud for Gud var på en måte med på det. Disse mennene var respekterte skikkelser i menigheten. Og et barn skal hedre sin far og sin mor.

Så har antakelig biologien laget en slags løsning. Det er det de tror i alle fall, de som nå overraskes av stadig nye forskningsresultater om hjernens biologi: Den stengte en forbindelse mellom høyre og venstre side – den la svart en stor del av hennes hukommelse slik at hun kunne leve videre uten å bli helt ødelagt.

Men ikke for alltid. Bare til den dagen hun skulle være i stand til å forstå det som hadde skjedd. Det skjedde ikke før hun var over tretti år gammel.

Jeg kunne ikke forstå hvordan de gamle skolevenninnene kunne huske så mange ting – hos meg var hele barndommen borte.”

En dag, under et familiebesøk, fikk hennes far et raserianfall mot hennes mor som må ha lignet så klart på de minnene som lå hermetisert under fortrengningsmekanismene, at det begynte å lekke. Etterpå, da hun hadde lagt seg, fikk hun et forferdelig mareritt. Mer enn tretti år var hun, men i marerittet var hun kanskje fem eller seks. Og den fryktelige knuten var der, og lammelsen av viljen og stemmen og flukten, og smaken og lukta og smerten, alt.

Etter det første marerittet var det som om hele hennes psykiske helse raste sammen. Nå kaller hun det flashbacks. Den gang var det mareritt, først om natta – så ved høylys dag.

Jeg var sikker på at jeg holdt på å bli sinnssyk.”

En dag fortalte hun sin mor om hva som skjedde med henne, hva marerittene handlet om – og om de kunne reflektere noe som faktisk hadde skjedd?

Mor sa ja. Det kunne godt være minner. Hun hadde hatt sine mistanker til sin svigerfar.

Renée klarte ikke å spørre hvorfor hennes egen mor hadde kunnet ha slike mistanker uten å foreta seg noe med det. Men hun hørte sin mor si at om hun også skulle komme til å huske slike ting om sin far, så måtte hun si ifra, for da kunne ikke hennes mor lenger leve sammen med ham.

Så kom marerittene om far. Men da hun gikk til sin mor og fortalte det sa mor:

Løgner!”

Da ville ikke Renée leve mer.

Heldigvis var hun rik på en annen måte, hun hadde en mann som stod ved henne, som fikk ut av henne hva som skjedde, og som ikke hadde tenkt å miste henne. Så han overbeviste henne om å søke hjelp på det distriktspsykiatriske senteret. Der var hun om dagene mens han var på jobb. Om ettermiddagene kom hun derifra, utslitt av flashbacks, brekninger og angst. Men langsomt, langsomt fikk hun hull på alle byllene. Hun fikk hjelp til å sette alle de kaotiske bildene og følelsene og kroppslige reaksjonene sammen til en fryktelig smertefull, men tross alt forståelig historie.

Voldsutsatte og misbrukte barn blir syke voksne”, sier hun.

Hun hadde langt å gå. Etter hvert som hukommelsen kom tilbake, forsvant selvrespekten. Hun klarte ikke vise seg blant folk, hun klarte ikke å forholde seg til sitt eget navn – hun byttet til Linn. Hun fikk dype depresjoner, og hun fikk raserianfall. Hun brøt med alle som hadde forgrepet seg på henne og med alle som hadde sett og hørt, men lukket øynene og tidd. Og som fremdeles valgte å ikke vite heller enn å konfronteres med hva de hadde gjort mens hun var et hjelpeløst barn.

Renée var den lille jenta. Stygg – skammelig. Jeg kunne ikke annet enn å forakte henne. Derfor byttet jeg navn. Linn var den voksne, friske. Men likevel – jeg kunne ikke vise henne bort. Derfor heter jeg ikke Linn. Jeg heter Linn Renée…”

Det tok år av hennes liv. Hun vet ikke om hun noen gang blir det som kan kalles helt frisk. Men etter hvert kom det krefter til henne som hun bestemte seg for å bruke til å kjempe for barns rett til en oppvekst uten vold og uten seksuelle overgrep. Før marerittene gjorde henne arbeidsufør, var hun lærer. Hun vil gjerne arbeide seg tilbake til skolen, men kanskje ikke for å arbeide med barn. Hun kan tenke seg å arbeide med lærere og førskolelærere, bruke sin egen historie til å vise dem at de må se etter signaler, de må forstå hvor alene de er, de barna som drives i indre eksil av nære voksne som bruker dem samvittighetsløst, som suggererer seg selv inn i forestillinger om at barn ikke er barn, overgrep ikke er overgrep.

Jeg fikk lov å arbeide sammen med henne om å lage film til dette bruk. I nært samarbeid med Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, de fremste fagpersonene i Klinikk for psykisk helse i Sørlandet sykehus HF og med filmkunstneren Frode Vestad sydde vi sammen ikke én, men to filmer. De ble laget for bruk i terapi med andre som er skadet på samme måte, til undervisning og forebyggende arbeid med helsepersonell og lærere og andre som arbeider med barn, og i nettverksarbeid med pårørende som ikke kan unngå å se og høre, men som likevel ikke riktig vet hva de skal gjøre, og derfor kan ende i handlingslammelse med ødeleggende virkning for en hel oppvekst.

Det ble et kraftfullt dokument. Linn Renée slapp kamera helt inn i sine innerste rom. Filmene ble lansert for fagmiljøer og brukerorganisasjoner i Kristiansand Cinematek den 6. januar 2010.

Men den ble ikke publisert på Sørlandet sykehus sin filmtjeneste, Helsefilm.no, fordi den støtte mot muren av velvilje.

De som hadde ansvar for publiseringsvirksomheten, gav uttrykk for at her kunne man tenke seg flere ofre – også overgriperne. Det reiste både etiske og juridiske problemer. Filmen viste sterke følelser, sinne og aggresjon. Blant annet forekom brenning av en bibel. Forståelig kanskje – men likevel et etisk dilemma. Det var også vanskelig å bedømme om en film som var laget for bruk i terapeutisk virksomhet, var egnet for publisering på web. Det var disse dilemmaene som førte til at filmen ble forelagt Klinisk etisk komité, som kom til den konklusjon at Linn Renées fortelling om fortielsens dramatiske skadevirkninger ikke burde publiseres.

Klinisk etisk komité stiller spørsmål ved om pasienten evner å vurdere de langsiktige konsekvensene for seg selv og sine nærmeste dersom denne filmen blir tilgjengelig på web.”

Andre berørte parter i denne saken er pasientens familie, innbefattet de angivelige overgriperne. Å identifisere eventuelle overgripere på denne måten vil være svært etisk problematisk …”

En tredje berørt part vil være Helseforetaket som vil stå ansvarlig dersom filmen blir lagt ut på foretakets nettportal.”

Den fjerde berørte part som komiteen ville beskytte, var samfunnet selv: ”Etter KEK’s vurdering kan filmen virke mot sin hensikt (…), bl.a. fordi enkelte innslag vil vekke ubehag hos de fleste seere.”

Jeg må si at jeg synes Linn Renée Wengaard setter hele denne historien på plass med sin siste setning til Klinisk etisk komité: ”Når det gjelder det juridiske ved å publisere filmen, så håper jeg at sykehuset vil publisere filmen. Ved en slik handling, vil sykehuset sende et viktig budskap om at de stiller seg på offerets side og ikke overgripers.”

(I juli 2010 vurderer Sørlandet sykehus HF fremdeles om filmene skal publiseres.)

Klinisk etikk …

Gjennom arbeidet med denne boka har jeg kommet over flere historier som gjør det relevant å spørre om det også i helsevesenet er utbredt med en forestilling om at det går an å diskutere etikk og rettssikkerhet i et en-til-en-forhold mellom helsevesen og enkeltpersoner uten å forholde seg til at det i i volds- og drapssaker oppstår et trekantforhold mellom offer, gjerningsperson og det offentlige.

Aftenposten satte et svært sjeldent kritisk søkelys på dette på ettervinteren 2010. Bakgrunnen var en artikkelserie – opprinnelig i VG – som konkluderte med at i årene fra 2000 til 2010 ble minst 84 kvinner drept av sine menn i Norge. De fleste av dem var mødre – og under et betydelig antall av disse drapene hadde barna deres vært vitner.

Det skal ikke så mye forestillingsevne til for å se at disse historiene inneholder langt mer enn de kalde faktaene i avsnittet over. Det er svært bra at det finnes forskere som ønsker å gå inn i historiene, granske dem og hente kunnskap ut. Kanskje vil slik forskning kunne berge barns og kvinners liv.

Men ifølge Regional etisk komité er det drapsmennene som skal bestemme om forskningen skal iverksettes.

Bakgrunnen er denne: I desember 2007 la regjeringen fram en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Den fikk drahjelp i starten av at VG grov fram en oversikt over at 72 kvinner på det tidspunktet var drept av sine menn siden århundreskiftet. Under medietrykket lovet justisminister Storberget at første hastetiltak skulle være et forskningsprosjekt,

Vi vil kartlegge drapene og identifisere risikofaktorer. På den måten kan vi forebygge. Vi definerer hvordan kartleggingen skal foregå, på nyåret. Jobben vil gjøres i 2008 og 2009”, sa justisministeren til VG.

Men så enkelt skulle det ikke vise seg å være. I januar 2008 plasserte Justisdepartementet oppdraget hos Politidirektoratet. Først i januar 2009 fant Politidirektoratet fram til forskerne som skulle gjøre dette.

Ett år brukte Politidirektoratet på å finne de rette forskerne til granskingen av partnerdrap. I denne perioden ble seks nye kvinner drept”, konstaterte VG (13.5.09).

I mars 2010 er antall kvinner drept i nære relasjoner steget til 84 siden århundreskiftet ifølge Aftenposten. (Antall barn som har vært vitne til drap, er ikke talt.) Så viser det seg at forskningsprosjektet antakelig må stoppes. Forskerne har lagt opp til at de skal gå inn i et antall av de konkrete sakene som har vært belyst av rettsapparatet, og der det foreligger dommer. Men det forutsetter at forskerne får innsyn i straffesaksdokumentene.

Riksadvokaten sa ja – på betingelsen av at De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) også godkjente det.

Men der var svaret nei – med mindre hver enkelt domfelt ga sitt samtykke. Professor Stein A. Evensen er ikke bare krystallklar – han er også overrasket over at vedtaket skaper reaksjoner: ”Drap og vold er svært alvorlige forbrytelser, men personer som har sonet eller soner sin straff har akkurat de samme rettighetene som andre borgere i dette landet”, sa han til Aftenposten (20.3.2010).

Igjen reduseres etikk og rettssikkerhet til bare to dimensjoner: samfunn og gjerningsmann. Men vold og drap er ikke mulig utenfor den tredimensjonale verden der ”samfunnet” må forholde seg både til gjerningsmann og offer. I den tredimensjonale verden vil etiske hensyn til den ene uunngåelig få følger for de etiske hensyn til den andre.

Å kartlegge kvinnedrapsproblemet for å identifisere risikofaktorer og produsere kunnskap for forebygging av nye drap innebærer både å trenge inn i 84 drapsmenns fortellinger og 84 døde kvinners fortellinger. Rettsdokumentene er viktig kildestoff for begge disse settene av fortellinger. For de døde kvinnenes del vil de ofte være det eneste kildematerialet som finnes. Har ikke de ”de samme rettighetene som andre borgere her i landet”? Og om så galt skulle være – har ikke barna deres rettigheter?

I kapittel 4 handler det om det såkalte babydrapet i Drammen, der en lege fikk disiplinær påtale fordi han reagerte på at dødsårsaken åpenbart var vold. I samme kapittel kommer jeg inn på Christoffers historie, der verken legene eller andre faggrupper fikk påpakning for ikke å ha reagert på Christoffers voldsmerker og utvetydige bønner om hjelp. I Linn Renées historie ovenfor ble etikk brukt som argument for å vekte faren for erstatningskrav mot sykehuset tyngre enn plikten til å formidle kunnskap og åpenhet om følgene av overgrep mot barn i nære relasjoner.

Jeg lette litt rundt for å forsøke å danne meg et bilde av hvordan diskursen foregår rundt spørsmålet om trekantforholdet helsevesen–voldsutøver–voldsoffer. Jeg fant sju bøker om klinisk etikk i Helsebiblioteket. De handler alle om dilemmaer ved livsforlengende behandling, obduksjon og organdonasjon.

Hos Universitetet i Oslo fant jeg en rekke kurstilbud og forelesere som kan bestilles, og en oversikt over ”kasuistikk i Norge” der det nevnes 20 sentrale problemstillinger. To av dem handler om dobbeltrolleproblematikk når sykehusleger henviser til egen privatklinikk. De andre handler om dilemmaer rundt livets avslutning, dilemmaer i asylsaker og dilemmaer rundt pasienter som vegrer seg for nødvendig behandling. Ingen handler om dilemmaer rundt volds- eller overgrepssituasjoner.

Legeforeningen har et 18 timers nettkurs. Det definerer etikk som ”systematisk refleksjon over verdimessige spørsmål” nærmere beskrevet som sortering av sentrale begreper så som ”nytte, pasientens beste, rettferdighet, respekt for pasientautonomi, samtykkekompetanse, og god praksis”. Det låter bra. Men jeg finner ikke noe der heller om dilemmaene rundt overgrep og vold. Kan man virkelig forholde seg ”nøytral” når man står overfor en overgriper og et offer? En drapsmann og en drept? For ikke å snakke om en relativt ukjent dødsårsak og dens kommende ofre (8,4 per år)?

Det er fristende å stille problemstillingen skarpt med en historisk parallell: Ville det være i samsvar med klinisk etikk å bestemme at tobakksindustrien må få bestemme om det skal forskes på sammenheng mellom røyking og lungekreft? Ville det være god etikk å mene at dersom en kreftsyk absolutt vil fortelle sin historie, så må sykehuset forsøke å forhindre det av hensyn til at tobakksfabrikken i så fall også vil bli et offer?

Det har nok vært slik, men jeg har vanskelig for å tro at noen ville argumentere slik i dag. Tobakk og lungekreft er et ferdig diskutert etisk dilemma. Vold og overgrep mot barn og kvinner er det ikke.

Etikk er den gren av filosofien som undersøker hva som er rett og hva som er galt. Dersom man sier at noe er «uetisk», mener man at det er i strid med visse moralnormer. Dersom man for eksempel mener at det er uetisk å fortelle om følgene av overgrep i nære relasjoner så lenge overgriperen kan identifiseres, så betyr det i klartekst at man erklærer seg som tilhenger av den moralnorm at følgene av overgrep i nære relasjoner skal forties.

Men det skal de Gud bedre meg ikke!

Rettssikkerhetskonferansen

Applausen for Ada Sofie Austegard var øredøvende til å være en juristforsamling i en marmorhall.

Det utløste ingen spørsmål. Og møtelederens lille misforståelse har jeg allerede referert.

Neste foredrag var av professor Torleiv Rognum fra Rettsmedisinsk institutt. Både ham og hans budskap skal jeg komme tilbake til, her skal jeg bare fortelle at også han la fram – med sterke virkemidler må man kunne si, for han gjorde det med obduksjonsrapportens visualiseringer – at barns rettssikkerhet i Norge er mangelfull. Han sa at tida er overmoden for endringer i praksis, forskrifter og lover i hele strafferettskjeden for å sikre både at vold mot barn blir avdekket og straffet, og at ugrunnet mistanke blir ryddet vekk. Hans hovedbudskap der og da var viktigheten av instituttets pågående dødsårsaksprosjekt og viktigheten av obligatoriske dødsstedsundersøkelser når et barn dør uventet.

Heller ikke hans foredrag utløste spørsmål.

Mens de to neste traff områder der det var mye å si.

Advokat Frode Sulland holdt et strålende foredrag der han kritiserte bruken av rettssakkyndige. Han trakk fram både Lilandsaken og Fjeld-saken der rettens vekt på de sakkyndiges vurderinger måtte bære hovedansvar for at begge sakene seinere hadde vist seg å være justismord.

Etter en livlig debatt var det Aftenposten-redaktør Harald Stanghelles tur. Det er neppe noen overraskelse at også hans foredrag var spennende. Han begynte med å avsløre at han som ung journalist hadde dekket Nesset-saken, om sykehjemsbestyreren som ble ananklagd for 26 mord, men bare dømt for 23 av dem. (Det er mulig Stanghelle husket litt feil her – Nesset ble dømt for 22 drap, etter først å ha tilstått 27 i politiavhør.) Det var i alle fall den saken som hadde vakt hans interesse for rettssikkerhetsproblemet, en interesse som alltid siden hadde vært levende.

Justismordets innerste vesen er systemets tillærte sikkerhet i møte med den utstøttesa han. ”De fleste som var ansvarlige for justismordet på Liland møtte frikjennelsen med taushet. Og de som ikke var tause, forsvarte seg selv. Ingen ga uttrykk for anger …”

Men var ikke både Sulland og Stanghelle ved siden av temaet?

Dette var altså andre gang Norges Juristforbund inviterte til Rettssikkerhetskonferansen. Det var åpenbart deres ambisjon å lage en årlig fagkonferanse som skulle bidra til en faglig løpende debatt om ulike sider ved rettssikkerhetsprinsippet. Det er ikke vanskelig å se at en slik konferanse vil kunne utvikle seg til en viktig årlig hendelse med betydning for hvordan det norske samfunnet utvikles. Det er tydelig forklart fra Juristforbundets side at idéen er å la innholdet i konferansen om høsten være preget av det som fokuseres om våren, når den årlige Rettssikkerhetsprisen deles ut.

Og i 2009 var det altså Ada Sofie Austegard og Stine Sofies Stiftelse som hadde fått prisen. Juryen begrunnelse for tildelingen var: ”Austegard har sammen med Stine Sofies Stiftelse lagt ned et stort rettspolitisk arbeid for å bedre fornærmedes rettigheter. […] Austegard har vært en tydelig talsperson for at fornærmede og etterlatte må møtes med både verdighet og respekt i straffesystemet. […] Dette arbeidet har gitt konkrete resultater, og Austegard var en viktig bidragsyter når regjeringen i 2007 foreslo å styrke offerets prosessuelle rettigheter i straffesaker. Fornærmede og etterlattes stilling er etter dette styrket gjennom lov 7. mars 2008 nr. 5 om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) …”

Jeg er ingen jurist. Men jeg følger da med, sånn noenlunde, og jeg har som de fleste andre her i landet fulgt med i både Torgersen-saken, Liland-saken, Moen-saken, Fjeld-saken og andre med den største interesse. Jeg er på ingen måte imot at slike saker diskuteres.

Men jeg synes også det er interessant å diskutere fornærmedes interesser som et rettssikkerhetsproblem. Og jeg har jo oppdaget at det for ikke lenge tid siden verserte en ganske høylytt debatt om denne rettssikkerhetsproblematikken. For kort tid siden var en slik reform etter de fleste juristers mening et dramatisk tilbakeskritt for rettssikkerheten. Og jeg må si at jeg er helt enig med prisjuryen til Norges Juristforbund i at det er oppsiktsvekkende interessant at en person og en stiftelse helt utenfor det juridiske system eller miljø i løpet av ti korte år har opparbeidet en slik tyngde at de har kunnet bidra avgjørende til å presse gjennom endringer av noe så ubevegelig som straffeprosesslov og straffegjennomføringslov.

Det hadde vært veldig spennende å høre Frode Sullands og Harald Stanghelles refleksjoner rundt dette. Men de valgte altså begge to å reflektere rundt Liland-, Fjeld- og Nesset-sakene igjen.

Det styrker mitt inntrykk av at det er langt fram til det juridiske miljøet i Norge er i stand til å se andre sider av rettssikkerhetsproblematikken enn at det finnes en fare for justismord. Det er jo ikke så rart hvis man har sosialisert seg inn i en forestillingsverden der det faktisk bare finnes to parter: staten, ved påtalemakt og dommer, og den tiltalte, eller som Stanghelle sa: den utstøtte.

Og når de ikke kan se det i rettssalen, og heller ikke gjennom de kritiske sideblikkene fra medias utsiktspunkt, da er det vel ikke så rart om de heller ikke ser noen helhet i et helsevesen som har dyrket spesialiseringen så langt at de knapt kan se ett helt menneske – og langt mindre den som har slått helsa ut av barnet de har foran seg.

Muren av velvilje tillater landets fremste premissleverandører å overse halve rettssikkerhetsproblematikken, og mer enn det: halve etikken samtidig som de anser seg maksimalt velvillig innstilt til det ideelle offer.

Derfor sier de ikke lenger ”du er hevnsyk” eller ”du bringer oss tilbake til middelalderen”. De bare overser problemstillingen. De snakker om Torgersen, Moen, Liland og Fjeld heller. Dilemmaer ved livets avslutning. Dobbeltroller ved henvisning til egen privatklinikk.

Eller som Wengaard skrev til Klinisk etisk komité i Sørlandet sykehus HF:

I skjul av å mene og tro at de gjør det beste for meg, har de i stedet påført meg en ytterligere krenkelse, som faktisk er mer alvorlig, fordi det kommer fra mennesker som fremstiller seg som hjelpere.”

Ada Sofie Austegard arbeider langsiktig og har noen gullkorn hun pleier å bruke i situasjoner som denne.

Det er ikke vond vilje”, sier hun, ”de forstår bare ikke bedre ennå.”

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Kap. 3 – Ensomheten

Jeg trodde lenge at hvis det kommer fram i lyset at et barn har blitt mishandlet, så vil sympati og omsorg slutte seg tett sammen rundt barnet og dets nærmeste, eller om det verste skulle ha skjedd – dets etterlatte.

Men slik er det åpenbart ikke. Veldig mange mennesker trekker seg unna, lukker øyne og ører hvis de blir vitne til et overgrep, og glemmer sitt vennskap hvis noen rundt dem blir ofre eller etterlatte.

Det er viktig å vite om den ekstra byrde som slike svik medfører.

Rikke

Den største lykke som et menneske kan oppleve, oppstod den 29. januar 1999, for da ble Rikke født. Langsomt og målbevisst hadde hun vokst fram inni Ingrids mage, og så lå hun plutselig oppå den og pustet rolig. Hun var det vakreste Gud hadde skapt, og de to lå der og Ingrid sa: ”Jeg skal følge deg resten av mitt liv.”

Jan Asbjørn Sagen døpte henne. Hun fikk ord tidlig, de gikk på babysang, og kanskje det var grunnen til at hun ble så flink å synge. Hun husket tekster, mange lange vers, hun sang dem om kvelden, sang og fortalte om alt det underlige hun hadde observert og alle spørsmålene hun hadde. De glemte tida, både mor og datter, det var leggetid for lengst, men de snakket og sang og lo.

Hun utnyttet hver dag, hver time. Det var som hun visste at hun ikke skulle få så mye tid …”

Hun tok etter Ingrid i alt hun gjorde. Hvis noen snublet eller støtte borti et hjørne, la hun stemmen i mammas bekymrings-, men samtidig håpefulle tonefall: ”Gikk det bra med deg?”

Hun bakte kanelboller så hun måtte i badekar etterpå. Og så måtte hun ha to poser med i barnehagen. For i ei samlingsstund hadde de snakket om at ei av jentene ikke hadde det så greit, men nå skulle Rikke gi henne kanelboller, for så skulle det nok bli greit igjen.

Hun ler på et bilde. Lua på snei – sand i ansikt, på hender – fra hårrota ned i skoene.

Jeg tenkte i begravelsen: Tenk så mange mennesker som hun rakk å knytte til seg…”

Den 5. november 2002 fikk Ingrid melding om at det hadde skjedd en ulykke. Det var naboen til Rikkes far som ringte og bad henne dra til sykehuset. Alle de verste anelser som en mor kan få, raste gjennom henne på veien. Og på sykehuset ble det verst tenkelige bekreftet: Rikke var død.

Det ble fortalt at stemoren hadde gått bak henne i kjellertrappa, besvimt og falt over henne slik at hun ble kvalt.

Mange uker gikk med stadig verre marerittlignende tanker på hvordan dette kunne ha gått til. Så ble stemoren arrestert og siktet, og omtrent et år etter Rikkes død slo tingretten fast at det hadde vært et drap.

Jan Asbjørn Sagen, presten som hadde døpt Rikke, kom. Han hadde uendelig tid, ble i mange timer, tok del i alle rekkene av fortvilelse og spørsmål som det ikke fantes svar på. Og han kom igjen, og han kom igjen i dagene og ukene etterpå. Han ledet begravelsen. Da de fryktelige tankene ble bekreftet, kom han også.

Han var kanskje også med på å hjelpe fram idéen om å drive ensomheten tilbake de første dagene ved at de åpnet sitt hus, inviterte venner, arbeidskolleger, familie. Ingrid bad om å få orientere alle på jobben, fortalte selv på et allmøte hva som hadde skjedd. Viste bilder av Rikke. Sa at de bare måtte spørre henne, snakke naturlig om det når hun kom tilbake på arbeid.

Sogneprest Jan Asbjørn Sagen stod prøven. Han kunne sitt fag.

Mange kom. Mange ga uttrykk for deltakelse og støtte. Mange kom og satte seg ned og snakket om ingenting, og det gjorde veldig godt.

En venn snudde i oppkjørselen. Ingrid så ham fra vinduet, og hun forstår ham veldig godt. ”Jeg ville også ha gruet. Lurt på hvilken tilstand de var i bak døra. Lurt på om jeg selv ville ha klart det uten å knekke sammen …”

Kommunehelsetjenesten stod ikke prøven. Det kom to psykiatriske sykepleiere som ikke ante noe om hvordan de skulle oppføre seg. De kom fordi noen hadde sagt at de måtte. De satte seg ned og tok masse plass, de så så fortvilet ut at Ingrid følte hun måtte trøste dem.

Jeg kan ikke huske at de sa et ord. Det var veldig slitsomt. Til slutt sa jeg tusen takk, nå kunne de gå. Jeg skulle ringe dersom jeg trengte mer hjelp …”

Lammelsen gav seg og smertene kom, de fryktelige tankene – bildene av hva som kunne ha skjedd. Detaljopplysninger. Bakgrunnsopplysninger. Ting som felles kjente visste og diskuterte, kom til henne via lange omveier. Ensomheten krøp inn i huset.

Hun var gravid da Rikke ble tatt fra henne. Et svangerskap og en fødsel skulle gjennomføres midt i den veldige sorgen. Hun våget ikke slippe løs gleden over Rikkes lille bror. Skulle hun våge å elske et barn så intenst igjen? Kunne hun elske det nye livet når søsterens nettopp var tatt?

Det var ingen kriseteam der som kunne bistå henne. En av etterforskerne i politiet så hennes nød og hjalp henne til noen timeavtaler med en rettspsykiater

Men en dag ringte Ada …”, sier hun.

Remy

Lørdag den 15. november 2003 ringte det på døra hos Linda og Arne, så pass tidlig at dagen ikke riktig var begynt. Arne hadde åpnet. Da han så at det var presten som stod der, sa han ”God dag” på en så spesiell måte at Linda spratt opp og kom løpende imot presten.

”Hvem er det?” sa hun. Hun var sikker på at det var datteren.

Presten så ut av vinduet. Linda tenker på det om og om igjen: Hvordan kan en prest som kommer med et dødsbudskap, se ut av vinduet? Men det ble verre. Presten svarte ikke, hun sa:

”Vil du at jeg skal fortelle det?”

Og enda lenger trakk hun tida ut. Hun grudde seg, åpenbart. Selv om prester i tusen år har hatt som en del av sitt fag å bringe dødsbudskap, så mangler fremdeles mange viten og kultur for å forholde seg til foreldre som plutselig skal få høre at deres sønn er død.

Først da hun hadde satt seg ned, begynte hun å fortelle. Først om seg selv, hvor vanskelig det var å bringe slike budskap. Sikkert ikke lenge. Men den er bra dum som ikke forstår – i ettertid i det minste – at selv om det kan være hardt å være prest, så er det viktigere å få greie på hva som har skjedd med et barn.

Endelig fortalte hun at det gjaldt Remy. Det hadde vært et fatalt uhell. En serie av ulykkelige omstendigheter som hadde fått et tragisk utfall. I leiligheten hadde han og kameraten som han delte den med, begynt å slåss – lekeslåss, kanskje – og så hadde uhellet skjedd. Med en kniv. Og hjelpen hadde kommet for sent. Livet stod ikke til å redde.

Og så vinduet igjen. Det kan jammen være hardt å være prest.

Linda og Arne sitter i den samme stua og forteller. De peker på døra hun ringte på, på stedet hun stod, på vinduet hun så ut av, på stolen hun satte seg i – og det andre vinduet. Og Lindas beskrivelse av hvordan det var, behøver bare en setning.

Sjokk. Vi måtte få henne ut …”

Med alle de spørsmål som vokste fram ut over formiddagen, ringte de Politikammeret. Politiadvokaten bekreftet historien om uheldige omstendigheter og tragisk utgang. De hadde begge vært påvirket, antakelig Rohypnol, og så hadde de begynt å krangle – uhellet hadde skjedd med kniv.

Om kvelden var samme historie på TV-nyhetene: Tragiske omstendigheter, gjerningsmann fortvilt. Tilfeldig at det ikke var omvendt. Drepte for å redde eget liv.

Vi syntes synd på drapsmannen. Det var så forferdelig trist at Remy ble drept ved et uhell …”

Tirsdagen var avisen et sjokk. Krangelen mellom de to kameratene startet da Remy ville ut og stjele en bil, stod det. Den drapssiktede forklarte at han ikke ønsket å være med, og forsøkte å holde kameraten igjen. Slik hadde politiet fortalt til avisen at håndgemenget begynte.

Det stod videre: ”Politiet fikk i går en muntlig redegjørelse fra Rettsmedisinsk institutt om de foreløpige obduksjonsfunnene. De forteller at 21-åringen er påført rundt 12 knivskader i ryggen og tre i bryst- og mageregionen. I tillegg skal han ha blitt utsatt for stump vold.” – Samme politijurist som hadde fortalt Linda og Arne om det tragiske ulykkestilfellet, hadde sagt dette til avisen: ”Spørsmålet er om disse skadene indikerer at grensen for selvforsvar og nødverge er overskredet, og at voldsbruken ble for kraftig.”

Arne – Remys stefar – ringte politijuristen og spurte om det er riktig at de etterlatte skal få slike nye opplysninger gjennom media.

Han beklaget. Han skyldte på manglende rutiner …”

Det kan jammen være hardt å være politijurist også.

Det ble dom. Forsvarets hovedstrategi var å bevise at Remy ikke var noe ideelt offer. Avisen fulgte villig opp med store fortellinger om den fortvilte gjerningsmannen som måtte forsvare sitt eget liv ved å ta kameratens. Slik strategi virker ikke bare på retten. Den virker på alle omgivelser også. Etter de første lammende dagene svant også Lindas og Arnes vennekrets inn til en knøttliten kjerne. De hadde lederjobb begge to, og trykket fra omstillingsprosesser som ventet på at de skulle komme tilbake, var merkbart, og allerede etter to uker begynte Linda å jobbe igjen.

Det skulle jeg aldri ha gjort.” For sorg over en drept sønn – en vanæret og drept sønn – er ikke en fritidsaktivitet, i alle fall ikke i en lederposisjon under svært krevende omstillingsprosesser. Et halvår seinere ”møtte hun veggen”. Hun fikk hjelp gjennom bedriftens helseforsikring, av en psykolog med et anerkjent program for å bringe utbrenthet raskt ut av verden. Etter få uker var hun i sving igjen. Bedriftens vansker var ikke overstått – hun fikk et sterkt utvidet arbeidsområde med vanskelige nedbemanningsprosesser. Det holdt i halvannet år, privat var hun i stadig dårligere forfatning. Så kom hun endelig til en lege som tok hennes situasjon på alvor. Han mente at ubearbeidet sorg hadde gjort henne alvorlig syk. Hun trengte et behandlingsopplegg over lengre tid.

Fire og en halv måned seinere var hun bedre. Hun ville begynne å arbeide igjen, kanskje halv tid de første to ukene for å bli sikker på at det gikk bra. Første dag på jobb ble hun innkalt til et møte med direktøren om omorganiseringer. Etter mye utenomsnakk og studering av vindusutsikt fikk hun på indirekte vis melding om at hun ikke var ønsket tilbake. Bedriften måtte ha ledere som man kunne stole på. Som kunne gjennomføre prosesser fullt ut. Han var nervøs. Det var veldig ubehagelig. Det kan jammen hardt å være direktør. Men han var veldig glad for at hun tok det så pent.

Venke, Hanne, Sigurd og Vera

Direktører opererer vanligvis med et begrep som ”systemfeil”: De skiller seg fra ”menneskelig svikt” på den måten at systemfeil får skadelige konsekvenser uansett hvem som er der når feilen rammer og konsekvensene oppstår.

Stine Sofies Stiftelse og det nettverket av mennesker som har funnet sammen gjennom den, har avslørt flere slike systemfeil i samfunnets evne til å håndtere vold mot barn. Akkurat når det gjelder påført ensomhet. er Venkes historie kanskje den mest groteske jeg har fått innsyn i.

Hun er ei vakker kvinne med en ro som jeg ikke kan fatte kilden til. Hun sier at det er enklere å møtes på en bensinstasjon enn å forklare veien, og når jeg spør hvordan jeg skal kjenne henne, sier hun bare at jeg skal ta med telefonen. Jeg står der og ser meg forvirret omkring, da ringer den. Hun spør hvor jeg er, om reisen har gått greit, om jeg har dårlig tid. Så sier hun ”Jeg kommer”, og stiger ut av en bil tjue meter fra meg.

Alltid tre utveier”, forklarer hun seinere. På den måten kunne hun studere meg først, før hun tok endelig stilling til om hun ville snakke med meg. Bilen hadde hun plassert slik at hun kunne rømme begge veier – framover og bakover. Og antakelig hadde hun en backup – en aller annen foranstaltning hvis det skulle vise seg at jeg var kommet for å bortføre henne eller drepe henne på stedet.

Men det sier hun ikke et ord om. Hun snakker hyggelig om vær og vind og håpløse trafikkforhold og spør meg forsiktig ut om reisen og hvor jeg egentlig kommer fra, og hva jeg egentlig skal.

Nå har hun etter en lang rekker år gjort opprør. Det er et forferdelig dilemma, for hun har tatt valget for barna også. Det er bedre å leve og ta sjansen på å bli drept i en virkelig verden enn bare å eksistere i den ytterste ensomhet i en verden av løgn ”langt ute på prærien”.

Politikerne må komme ut av bobla!” gjentar hun, fra et åpent møte om kriminalitetsofre i 2009. En konkurranse nærmest, om hvilket parti som var best til å legge forholdene til rette for at forfulgte mennesker kunne få ny identitet. ”Alvorlig talt – hvorfor er det vi som skal fratas frihet, nettverk og familie og ikke de som forfølger oss?” Stavanger Aftenblad skriver denne samme dagen at justiskomiteen vil fremme flere forslag til at forfulgte personer skal bli vanskeligere å finne.

Er her ikke flyktninger nok?”

Offentligheten har aldri hørt Venkes, Hannas, Sigurds og Veras historie. Hadde ikke Venke klart sin redningsbragd, kunne samfunnet fått enda en historie om barne- og kvinnedrap gjennom media. Men hun klarte å forhindre det. Derfor har hun og barna siden levd i den ytterste ensomhet som rettsløse flyktninger.

Hennes far var verdens hyggeligste mann når familien hadde besøk. Men når de var alene, ble han aggressiv, han slo og brukte munn og var uforutsigbar. Venke vokste opp med vold bak en flott fasade.

Barn som vokser opp slik, finner ulike overlevelsesstrategier. Seinere i fortellingen analyserer hun sine egne barns overlevelsesstrategier. Datteren følger samme strategi som hun gjorde: den snille, usynlige – som alltid lette etter tegn og varsler, som lærte seg å tolke dem, som lærte seg til å avlede, avverge, sette på andre spor, og som samtidig alltid lette etter minst tre utveier. Når slaget var på vei mot hodet hennes, var hun allerede klar til å trøste sin angrende far som elsket henne så høyt, og som aldri ville gjøre henne noe vondt.

Det er en av de ulykksalige overlevelsesmekanismene i menneskenaturen at barn som vokser opp i uforutsigbarhet og vold, lærer seg å meste begge deler så godt at de finner en slags trygghet i sin mestringskunst. Det er livssituasjoner som ikke setter slik mestringskunst på regelmessig prøve, som føles uforutsigbare.

En dag traff Venke en mann som appellerte til dette trekket i hennes personlighet. Han var en sammensatt natur. Han var sårbar, og han var voldelig. Han var kjent som en omgjengelig mann, men under overflaten kokte generasjoner av mistenksomhet og forfølgelsesfrykt. Etter hver tok rusen større plass i hans liv. Trekkene – både over og under overflaten, både foran og bak fasaden – ble tydeligere, farligere.

Hun så faresignalene og ville ut. Hun klandrer seg selv i dag for i det hele tatt å ha beveget seg inn i hans kontrollsone, men hun er klok nok til å vite at slikt er bortkastet. Hun beveget seg inn – og det har kostet ufattelig dyrt å bevege seg ut igjen.

Det er flaut å fortelle dette…”

Vær så snill, sier jeg. Fortell det slik det var. Ikke lag et dikt om ”det ideelle offer”. Jeg er sikker på at din virkelige historie er mer gjenkjennelig for de ca. 1 330 andre personene som lever som internflyktninger i Norge. Og jeg er sikker på at alle de andre som kommer til å lese dette, heller vil vite om hvordan lovene virker for virkelige mennesker. Så skulle jeg heller gjemme detaljene bort igjen, slik at kapittelet ikke skulle fortelle noe om hvem de er, hvor de har gjemt seg, eller hvordan de lever.

Da hun tok med seg barna og flyttet fra ham, mistet hun muligheten til å se signaler og tolke reaksjoner, og derfor la det seg minefelter av uforutsigbarhet rundt dem. Han kom med trusler, han dukket opp på uventa steder – til slutt tok han kontroll over hele døgnet og holdt dem i ei klemme av angst.

Men bestemor var der. Onkel og tante. Venner som hadde stått ved dem gjennom alle faser. De hadde tilfluktssteder.

En dag kom et angrep mer voldsomt enn noen kunne forutse. Inne i sin egen verden hadde han bygget opp et voldsomt raseri og en voldsom rus, og plutselig stod han inne i leiligheten hennes og sa at de skulle dø.

I en utrolig snartenkt manøver klarte hun å få barna ut, i samlet flokk til en trygg nabo. Men selv kom hun seg ikke unna før etter en endeløs time med brutal vold. Hun var sikker på at hun skulle dø den dagen, og er fortsatt overbevist om at det hadde endt slik om ikke han hadde gjort en eneste, overmodig tabbe, om ikke han hadde undervurdert hennes tåleevne og de krefter som fortsatt finnes igjen i en helseslått mor når hennes barn er i fare.

Hun kom seg ut i en gang. Hun fikk ropt et hjelp og et ord om drap. Ingen dører gikk opp, men det viste seg seinere at ropet var hørt, og at en av dem som hadde sett ham sette etter henne inn i trappegangen, også hadde ringt politiet. Det hadde også hun gjort, hun som plutselig fikk tre vettskremte barn inn døra – og etter to henvendelser om samme ”husbråk” sendte politiet en bil som klarte å komme fram før det var for sent.

Men det var bare begynnelsen på Venkes, Hannes, Sigurds og Veras ensomme mareritt.

Kode 6

Mens Venke lå på sykehuset, begynte barnevernet å arbeide med saken. Eller – det viste seg seinere at det ikke egentlig var barnevernet, det var et privat selskap som leverte tjenester til barnevernet når de hadde ekstra mye å gjøre. Jeg vet jo ikke om det er en slags naturlov at barnevernet alltid har det svært travelt når det dukker opp hastesaker med høyt trusselnivå – noen ganger kan det virke slik. Slik var det i alle fall nå.

Barnevernets og dets underleverandør var ikke så opptatt av gjerningsmannens trusler eller gjentakelsesfaren. Men de var veldig opptatt av om Venke var i stand til å ta seg av barna. Hun lå på sykehus, ganske ødelagt med store smerter. Psyken var heller ikke helt på topp. Mannen fra barnevernet var ikke sikker på om onklene og tantene var en god nok løsning.

Hvor lenge er det til du blir frisk da?”

Hun ble redd. Hun lovet å bli frisk på tre dager, og holdt sitt løfte trass rådene fra sykehuset.

Ungene var livredde for å miste meg. De hadde ikke tillit til noen andre. Jeg kan ikke fatte hvordan noen kan tro at de verner barn ved å ta fra dem deres egen familie i en slik situasjon!”

Hun skryter av politiet. De så henne, de beklagde at de måtte slippe gjerningsmannen før saken kom opp. De fikk Statsadvokaten til å pålegge ham besøksforbud, men de regnet ikke med at han kom til å overholde det, så de bad henne ringe så fort hun trengte dem, de ville komme.

Hun måtte ringe ofte. Det var som han var besatt av tanken på henne. Hun vet ikke selv om det var tanken på å fullføre drapet eller, som han sa, tanken på å få henne tilbake. Men i tre år levde hun i konstant angst for ham. Hver gang han hadde permisjoner, kom han, og hun fikk aldri noe forvarsel. Hver eneste dag i tre år flokket hun barna sine tett rundt seg og lette etter minst tre fluktruter til enhver tid. Hun lærte seg tusen kunster for å få dem til å se framover i bilen når hun oppdaget ham i speilet i bilen bak. Hun kunne ikke gå fra dem et øyeblikk i frykt for at han skulle dukke opp i mellomtida – måtte hun i butikken for å skaffe en rull toalettpapir tok hun dem med seg alle sammen.

Han stod utenfor og sperret veien til bilen. Han kom på Sigurds fotballtrening. Han stod på parkeringsplassen utenfor blokka deres når de kom hjem. Han ringte og sendte brev.

Innefra fengselet fikk han hjelp av Kriminalomsorgen. Da var det de som sendte brev. En gang fikk hun innkalling til forsoningsmøte. Han ville be om unnskyldning, skrev de. Men det var ikke det han ville. Han ville at hun skulle be om unnskyldning for å ha ringt politiet, og at han skulle flytte inn hos henne når han kom ut.

Hun skrev og klagde, fortalte at hun ble terrorisert, og at hun følte Kriminalomsorgen deltok i terroren. Hun fikk til svar at deres oppgave var å hjelpe ham tilbake til samfunnet.

Ingen hadde som oppgave å hjelpe henne eller barna tilbake til samfunnet. Der var mange vesener rundt dem. Barnevernets underleverandør hadde som oppgave å verne barna mot henne hvis det slo sprekker i fasaden hennes. NAV hadde som oppgave å passe på at hun ikke svindlet det offentlige for uberettigede sykepenger eller ledighetstrygd. Kommunehelsetjenestens oppgave var ganske diffus etter at de kroppslige skadene etter mishandlingen var lappet.

Jeg fikk henvisning til psykisk helsevern på grunn av angsten min. Men han kunne bare kurere innbilt angst, tror jeg. Han hadde ingen råd om hvordan man lever med livsfare …”

Hele tida forsøkte hun å virke ”normal” og glad og trygg for ungene. Fasade ut mot verden og barnevernet – fasade inn mot ungene og deres liv.

Det er klart det ikke fungerte”, sier hun.

Akkurat der tror jeg at hun bare har delvis rett. Jeg har bare møtt noen av barna. De er forskjellige, selvfølgelig, men jeg synes de bærer preg av at de har blitt sett gjennom alle de årene, og at Venke har forstått ganske godt hvordan hennes nærmeste har hatt det under forhold der de fleste ville hatt nok med sitt. Det var ikke mulig å skjerme dem. Men det har åpenbart vært mulig å lære dem så mye om sikkerhet, vaktsomhet og samhold at de likevel har overtatt hennes uforklarlige sinnsro.

Angsten avtok ikke gjennom de tre årene han i prinsippet skulle være under samfunnets kontroll. Hun sov ikke om nettene, hun ble sykelig sikkerhetsfokusert, måtte inn og sjekke oppgang og leilighet før ungene fikk lov til å komme ut av den låste bilen. Hun installerte alle alarmsystemer som noen levende selger kunne komme på å tilby henne.

En brydd politimann ringte en dag. De hadde noen brev. Kriminalomsorgen hadde spurt om de kunne overlevere dem til henne. Fra ham, selvfølgelig. De visste hvordan hun hadde det. Hun burde kanskje vurdere Kode 6. Han ville snart komme ut.

For den som ikke vet det, er Kode 6 omtrent det samme som det Tsarens og Stalins Russland kalte indre eksil – eller ”Sibir”. Bare med den forskjell at i dagens Norge er ikke indre eksil noe man blir dømt til. Her er det noe som man søker om, noe som politikerne konkurrerer om å være best til å legge til rette for. Innvilges søknaden, får man registrert i Folkeregisteret at adressen er ”Strengt fortrolig” (Kode 6) eller ”Fortrolig” (Kode 7).1

Kode 6 innebærer å lure sine barn. Å selge hjemmet deres uten å fortelle det. Å lyve om at de skal flytte til et sted i nærheten. Å fortelle dem så, i en bil bak et flyttelass, at de skal et helt annet sted som de aldri har hørt om. At de ikke kan fortelle noen der om hvem de er, eller hva de egentlig heter. At de ikke kan ringe eller skrive brev eller være på nett sammen med noen av vennene sine mer. At de ikke kan invitere noen til bursdager eller juleselskap eller 17. maifrokost. Og at dette skal de være glade for.

Det var så langt. Der var så mørkt. Det var vanskelig å finne huset – jeg hadde jo kjøpt det usett. Vi putta de minste i hver sin sovepose. Og så satte vi oss til å tute, Hanna og jeg …”

 

Opprøret

Huset på prærien kaller hun stedet. Fordi hun jo heller ikke kan fortelle om hvor det er.

Der var vakkert der, bevares, men det var ikke hjemme.

Alle visste at det bare var en mor i innflytterfamilen, at huset var kjøpt usett, og at de ikke hadde noe slekt i nærheten. Ingen visste hva det var med dem, men noe måtte det jo være, så de andre barna på stedet fikk forbud mot å gå dit.

Barna måtte gå på skolen og begynne det møysommelige slitet med å slå rot der. Det gikk ikke så godt. Venke måtte tilfredsstille NAV. Hun hadde fått Kode 6, men det kunne jo ikke NAV der på stedet vite, det fantes ikke noe regelverk som samsvarte med hennes situasjon. Det fantes verken noe rehabiliterings- eller noe attføringsopplegg som de kunne se – hun hadde bare reist fra en jobb hun hadde, til et sted der det ikke var noen jobb.

Heldigvis var det en skole der. Etter hvert fikk hun en slags overgangsstønad og noe studielån. Hun satt sammen med stedets sekstenåringer og lærte et fag som hun aldri hadde forestilt seg at hun skulle komme til å interessere seg for.

Hun er en fighter, Venke. Hun gikk på det nye stedet med krum hals. Hun fikk til en oppvåkning av organisasjonslivet, fikk lokale kulturtilbud på plass, ble valgt inn i det ene etter det andre – til slutt satt hun i et partistyre og var drivkraft i komiteen som skulle stake ut strategier for stedets framtid.

Men hun ble aldri tatt inn i vennekretser. Barna sluttet aldri å lengte hjem.

Vi kom til å hate jul! Alle årene i Huset på prærien satt vi og spilte kort med hverandre og venta på at hverdagene skulle begynne igjen slik at vi kunne få se folk …”

En dag kom det brev fra ham, med hennes nye navn på konvolutten. Det inneholdt rekker av beskyldninger og en melding om at han ville komme. Venke ringte til politiet hjemme. De kunne jo ikke vite hvordan han hadde funnet henne, men de fortalte at det dessverre ikke pleide å være så vanskelig. De kunne pålegge besøksforbud der også, men de kunne ikke hindre ham fysisk. Og de kunne selvfølgelig ikke rykke ut om hun ringte. Det måtte lensmann eller politi på det nye stedet gjøre.

Da var det nok for Venke. Skulle hun ikke oppnå mer trygghet enn det med å ofre alt annet i livet for både seg og ungene, så kunne hun like godt bli likvidert hjemme.

Returen gjorde hun ikke i hemmelighet. Aldri mer ville hun ha hemmeligheter for sine barn.

De yngste ble gladest. Hanna ble fortvilt. Hun hadde mistet så mye i livet. Nå hadde hun begynt å få noe her, en vennekrets, en kjæreste, et miljø der hun kjente kodene. Hun klarte ikke å bestemme hva hun ville velge bort, prærien eller mamma og søsknene. Så mamma måtte velge for henne: Du er snart voksen, du skal bli. Og så kan du komme til oss så ofte du vil.

Så dro de hjem. De fikk et sted å bo der det var godt å være fra første dag. Og de rakk Sigurds bursdag akkurat.

De har aldri fått vite hva det er å ha familie …”

Alle kom. Bestemor. Tanter. Onkler. Søskenbarn. Det var gaver – overlevert av levende mennesker som visste hva de het, hvem som hadde bursdag, og hvem som måtte få gave likevel bare fordi de hadde kommet tilbake.

Her har Vera kommet fra skolen. Hun er sjenert, egentlig, ikke glad i å snakke med fremmedfolk. Men fordi hun kommer i en så glad del av Venkes beretning, blir hun revet med. Det lyser i øynene hennes.

Jeg tok hele filmen!” sier hun, og henter et lite album med bilder fra en fest som er den største hendelse en hjemvendt sibirfange har opplevd.

Slik er det for barn som lever på Kode 6”:

Men det er jo ikke min historie som er viktig!” sier Venke, etter å ha lest gjennom gjenfortellingen. ”Det er jo barnas historier som er viktige!” Og så skriver hun sitt budskap til norske myndigheter og norsk opinion om hva Norge gjør med barn som tvinges inn i en Kode 6-tilværelse fordi storsamfunnet bare ser halvparten av hva problemet rettssikkerhet består av:

Når et barn blir utsatt for overgrep er støtten i resten av familien og vennene det viktigste disse barna har.

Hvis overgriper bor i nærmiljøet er barnet som regel livredd for å se ham igjen og vil ikke bo i nærheten av ham.

Selv om overgriperen får besøksforbud kan han som regel bryte det flere ganger uten at det blir konsekvenser.

Selv om overgriperen forfølger barnet, kan ikke politiet gjøre noe før det skjer et nytt overgrep.

Selv om det har skjedd overgrep, kan overgriperen fortsette å forfølge barnet mens han venter på soning – ofte kan det ta et helt år før soningen begynner.

Overgriperen kan fortsette forfølgelsene under permisjoner fra fengselet.

Overgriperen kan godt slippe ut tidligere på grunn av god oppførsel – og fortsette forfølgelsene.

Et forfulgt barn tør ikke å gå på skolen eller være ute i nærmiljøet.

Dersom barnet og deys familie må flykte på grunn av gjerningsmannen, opplever barnet det som enda et stort overgrep.

Frykten til barnet blir dobbelt så stor når de må flytte, for det forteller at verken Politi, mor, far eller familie klarer å beskytte barnet.

Kanskje har barnet mistet far eller søsken eller en veldig nær, kanskje barnet har bare mor igjen og er livredd for å miste mor.

Når et barn må flykte med familien (mor) reiser det vekk fra barndommen og går inn i flyktningenes verden. Barnet mister familien sin, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Barnet rekker ikke å få med seg sine kjære ting når de må flykte, som for eksempel tegninger, bilder, leker, spill, sykkel, klær og dyr.

Barnet mister vennene sine, bestevennen, naboer, nærmiljø. Barnet får ikke engang si farvel av hensyn til egen sikkerhet og venner dersom de blir oppsøkt og truet av gjerningsmannen.

Barnet må kanskje bytte identitet.

At barnet må bo på ”Kode 6 ”betyr at de skal leve hemmelig, ingen får vite hvor de skal. Der de skal flytte er det ingen som vet hvor de kommer fra og det vil de heller ikke få vite. Barnet forstår at dette er veldig alvorlig og stiller mange voksne spørsmål.

Et barn som må bo på Kode 6 vet at gjerningsmannen er veldig farlig at det er stor fare for gjentagelse, og at dersom han finner barnet eller mor eller andre i familien blir de utsatt for nytt overgrep og mulighet for drap.

Barnet er livredd etter overgrepet, barnet får nå dødsangst.

Barnet bytter skole, alle i klassen er fremmede, de lurer på hvor barnet kommer fra og hvorfor de har flyttet dit.

Dersom barnet røper sin historie vil en del foreldre holde sine egne barn borte fra dem fordi de frykter at gjerningsmannen skal dukke opp.

Barnet lærer å tie om fortid av hensyn til egen sikkerhet.

Barnet må lære seg å huske sin nye identitet, kanskje også en ”fortid” barnet ikke har levd.

Barnet mister muligheten for ei framtid med gode minner.

Barnet har lært seg å låse dører døgnet rundt.

Barnet feirer bursdagene sine alene sammen med mor.

Julaften er det bare dekket til dem selv. Barnet kan bare ringe med anonymt telefonnummer til nærmeste familie for å ønske god jul. Maten smaker ikke. Julegavene gleder ikke. Ensomheten og savnet av familie og venner overgår alt.

Kanskje kommer det julepakker i posten fra familie, eller kanskje ikke, familien vet jo ikke hvor barnet bor.

Mor ønsker barnet godt nytt år, kanskje vi kan reise tilbake i det nye året? Men det går mange år til …

Det er bare mor som vinker til barnet i 17. maitoget.

Konfirmasjonen ble som de andre høytidene, bortsett fra at de har flyttet igjen og barnet har fått ny identitet, så nå heter barnet Knut, i fjor het han Lars …

Det er mor og barnet hver helg, ferier og alle fridager, de er alltid sammen og bærer den samme frykten. Bare de to kjenner til hemmeligheten om at de er flyktninger i eget land.

Barnet har kraftige depresjoner, støtteapparatet er vekke, det har de flyktet fra, det er lang venteliste for å få hjelp, kanskje barnet har flyktet igjen før hjelpen kommer.

Barnet får angst, hyperventilerer.

Det nye nærmiljøet reagerer på at barnet oppfører seg engstelig og annerledes enn de andre på sin alder.

Barnet tar lett til tårer, reagerer hysterisk.

Barnet får store problemer med å fortelle om seg selv, den nye identiteten har ikke en historie.

Barnet blir overbeskyttende overfor sin mor.

Mor blir overbeskyttende overfor barnet.

Barnet får skyldfølelse for flyttingen.

Barnet lever hver dag under frykt for at gjerningsmannen skal finne dem.

Noen ganger finner gjerningsmannen ofrene. Dersom de er” heldige” rekker de å flykte igjen.

Barnet får ny identitet, frykten er nå så stor at den ikke er til å leve med.

Barnet spør mor om det er noen som kan hjelpe dem, barnet spør mor om de må leve slik resten av livet …

Mor ser på nyhetene: ”enda et drap har skjedd, denne lille familien rakk ikke å flykte”. Justisdepartementet uttaler til nyhetene om at de har en ”ny handlingsplan, det er en plan for å legge bedre til rette for familier som må leve på ”Kode 6”. Vi skal sikre deres anonymitet bedre.”

Mor ser opp på barnet sitt og sier ”ja, vi må nok det barnet mitt, nå ser det ut som vi skal bli helt usynlige.”

Mor tenker: ”hvordan vil dette prege barnet i voksen alder, hvordan kan dette barnet ha en familie, familiekos, få venner og ta vare på dem og lære sine barn trygghet når han aldri har hatt det selv?

Disse barna er rettsløse.”

Kap. 4 – Offerbarn

Tyngden av virksomheten i Stine Sofies Stiftelse ligge i arbeid for å forebygge vold mot barn. Som for eksempel den 29. oktober 2009, da Ada Sofie Austegard stod nederst i auditoriet i Folkets Hus i Oslo og så opp over en fullsatt sal med barnehageansatte og gav en slags oppskrift på stiftelsens metode:

For barnas beste må vi våge å tenke det verste!”

Forebyggning

Seminaret het ”Tenk om…” og ble i oktober 2009 arrangert for tolvte gang. Hensikten har hele tida vært å gi førskolelærere og andre som arbeider i nærkontakt med barn, kunnskaper og verktøy til å oppfange signaler tidlig – og til å reagere. I løpet av stiftelsens ti første år har om lag 1500 fagpersoner gjennomført kursdagen.

Kunnskapene får de av framtredende fagpersoner. Margrethe Wiede Aasland, for eksempel, spesialist i sexologisk rådgivning og leder av Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo. Hun fortalte om flere undersøkelser som har forsøkt å tallfeste hvor mange barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep. En spørreundersøkelse blant avgangselever i videregående skole (NOVA 2007) viste at 7 prosent av guttene og så mange som 15 prosent av jentene hadde svart at de en eller flere ganger hadde opplevd grove seksuelle krenkelser som inntrenging eller orale overgrep. En undersøkelse fra 1985 (Sætre, Holter og Jebsen) hadde konkludert med at 5 prosent av alle barn har vært utsatt for gjentatte grove overgrep.

Det er i alle fall veldig mange flere enn dem som får hjelp!” sa hun. Og så beskrev hun litt av hva fagmiljøene vet om grunnene til at det er så umulig for disse barna selv å komme seg ut av det grepet overgriperen har på dem. ”De har mistet kontroll på det aller mest private området – de er lammet av skam, skyldfølelse og angst…”

Aasland er også forfatter og medforfatter til to bøker som inngår i Stine Sofies Stiftelses Barnehagepakke. Bøkene Jeg er meg – min meg (Høyskoleforlaget 2009) og Si det til noen (Høyskoleforlaget 2009) beskriver begge signaler og senskader hos barn og unge som kan være signaler om at noe er galt.

Det er god forebygging i å lære barna at det går an å snakke om sex.”

Medforfatteren av den første boka er Eli Rygg. Hun er også ansvarlig for e tredje bok i Barnehagepakka – Jeg sa ikke kom inn – en fortelling om Maria, som sitter helt innhyllet og taus i hengekøyestolen sin til mamma får lokket ut av henne hva som er galt. Maria har vært utsatt for overgrep fra filleonkel i kjellerleiligheten. Forfatterens hovedbudskap er at det er mulig å få et godt liv igjen.

Eli Rygg er også en mye brukt foredragsholder på ”Tenk om …”. Hennes bidrag i oktober -09 var fortellerkunst av høy klasse. Med utgangspunkt i sin nåværende rolle som næromsorgsarbeider i barnevernet trakk hun forsamlingen med seg helt inn i de innerste tankene og følelsene til noen av de skadeskutta barna hun har arbeidet med. Hun viste hvordan vold og overgrep mot barn har sammenheng med adferdsvansker hos ungdom. Blant alle hennes spissformuleringer var det særlig én som festet seg i minnet:

Barn har vondt av alt de ikke vet…”

Jens Grøgaard er overlege ved arneintensivavdelingen på Ullevål universitetssykehus. Han og hans avdeling har gjennom lang tid hatt et nært samarbeid med Stine Sofies Stiftelse. Grøgaard har lenge vært opptatt av å advare mot atalt for mange barn mishandles uten at omgivelsene griper inn. Hans bidrag på ”Tenk om …” var å gi forsamlingen en innføring i de kunnskapene avdelingen hans har samlet.

Vi vet ikke hvor mange barn som mishandles. Vi vet om fem til ti dødsfall på grunn av mishandling hvert år, og ulike undersøkelser tyder på at mellom 1000 og 1500 barn opplever gjentatte mishandlinger hvert år. Men selv om vi ikke kjenner mørketallene så er vi sikre på at mange ikke fanges opp, hverken av helsevesen, barnevern eller politi …”

Rapporten hans var en alvorlig vekker. De vanligste mishandlingsskadene var hudskader, hodeskader, mistrivsel (”failure to thrive”), brannskader, bruddskader, omsorgssvikt, seksuelle overgrep og overgrep fra foreldre som søker oppmerksomhet (Münchausen by proxy-syndromet). Han forklarte særlig grundig om alvorlige hodeskader som følge av filleristing, og de vanligste brudd- og brannskadene.

Hovedproblemet er kunnskapsmangel!” sa han. ”Altfor mange vet altfor lite, det gjelder både i fagmiljøene og i allmennheten.”

Stine Sofies Stiftelse har to ganger gjennomført innsamlinger til utstyr som har bidratt til å få fram slik kunnskap som Grøgaard formidler. Fredag 19. mai 2006 overrakte stiftelsen et densitometer verdt 250 000 kroner til Anne-Cath. Vestlys avdeling for barneradiologi på Ullevål. Det er et apparat som måler bentettheten i skjelettet, noe som er særlig nyttig for å avklare om det foreligger en variant av beinskjørhet når barn kommer inn med uforklarlige bruddskader.

I mai 2008 gav stiftelsen 350 000 kroner til Barneklinikken på Ullevål slik at de kunne anskaffe et retcam-apparat, som brukes til å undersøke og dokumentere blødninger i øyebunnen. Det er et veldig vanlig symptom hos barn under 2-3 år som har blitt utsatt for vold, blant annet ved filleristing.

Men selv om han pekte ut kunnskapsmangelen som hovedproblemet, så definerte Grøgaard minst tre problemer til som hindrer avdekking av vold mot barn:

Redsel for å melde bekymring. Bortforklaringer og mytedyrking i helsevesenet – mangelfulle samarbeidsrutiner mellom helsevesen, barnevern og politi!”

Mot slutten, da han skulle sammenfatte en huskeregel for alle barnehagearbeiderne som satt og fulgte intenst med i foredraget hans, konkluderte han omtrent på samme måten som sine forgjengere nederst i amfiet:

Innse at barnemishandling forekommer. Våg å tenke muligheten av at skadene kan være påført!”

Fram i lyset

Grøgaard nevnte ikke media. Det er kanskje ikke naturlig for en overlege å tenke på at den kunnskapen og de holdningene han brenner for å videreformidle til barnehagepersonell, lærere, barnevernere, helsepersonell og politi, også kan formidles gjennom massemedia. Han kunne for eksempel ha sagt at media også har et ansvar for å bringe det fram i lyset dersom det foregår overgrep, mishandling og maktmisbruk i samfunnet. Særlig hvis de organer som er satt til å forhindre slikt, ikke fungerer godt nok.

Kanskje han ville ha sagt det dersom det hadde vært et medieseminar og ikke et barnehageseminar. Men det kan også være at han hadde mistet troen på at det går an å kreve av media at de tar et slikt ansvar. Jeg vet ikke hvordan han tenkte.

Men det er altså noen i media som tar tak i maktmisbruk i samfunnet selv om offeret er barn.

To av dem er TV2-journalistene Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden.

Den verste saken jeg har vært borti er nok Baneheiasaken. Det er nok også den saken som har gjort at jeg har vært opptatt av temaet i all ettertid”, skrev Connie Bentzrud i TV2s nettprat i mai 2008.

På ettervinteren 2010 kan de to noteres for over 250 nyhetssaker om problemstillingen vold mot barn siden de startet. Reportasjene har hatt sterkt fokus på rettssikkerhet for barn, og har også satt søkelyset på politiets arbeid med saker om vold mot barn.

TV2-prosjektet Vold mot barn begynte med at Bentzrud dekket en stygg barnemishandlingssak i Kristiansand tingrett. Saken gjaldt et fosterforeldrepar som stod tiltalt for å ha mishandlet en fem år gammel gutt over flere år. Paret ble dømt i tingretten, men straffen virket lav i forhold til tilsvarende vold utført mot voksne mennesker.

Slik vi så det, virket det vanskelig for retten å fatte at noen med vilje mishandler et lite barn, og dermed ble straffen deretter”, forklarte de to i sin Metoderapport til Stiftelsen kritisk og undersøkende presse (SKUP) i 2007.

Det kom også fram i denne første reportasjen at barnevernet hadde mottatt flere bekymringsmeldinger om guttens livssituasjon, uten at de hadde grepet inn.

Etter denne saken begynte de to å arbeide systematisk med temaområdet vold mot barn. De fant ganske tidlig ut at fosterbarnsaken fra Kristiansand ikke var enestående i sitt slag. Men hvor omfattende var problemet barnemishandling? Hvorfor grep ikke barnevernet inn? Hvilke krav ble stilt til fosterforeldre, og hva slags opplæring fikk de?

Etter to måneder med informasjonssøk via Internett, avisarkiver og kildesamtaler med et stort antall leger, politifolk, eksperter og helsepersonell satt vi på opplysninger som tydet på at barnevernet, sykehusene, politiet, statsadvokatene, domstolene og myndighetene i Norge svikter de voldsutsatte barna”, skrev de i sin rapport.

Blant annet var det klart at verken myndigheter eller forskere hadde oversikt over antall anmeldte barnemishandlingssaker, antall tiltaler eller antall domfellelser pr. år. Det ble ganske enkelt ikke registrert.

Vi følte vi hadde begynt å grave i et tabubelagt område, og at diskusjonen om de voldsutsatte barna var skjøvet under teppet fordi vi kanskje helst ikke vil tro at slikt skjer. Vi følte et sterkt ansvar for å gjøre noe … ”

De to legger ikke skjul på at de etter hvert fikk mer enn reporterens perspektiv på saksfeltet: De ville lage reportasjer som skulle tvinge fram samfunnsendringer til beste for barna.

De etablerte tidlig kontakt med professor Torleiv Ole Rognum ved Rettsmedisinsk institutt. Han hadde den klare mening at seks til åtte barn dør av barnemishandling hvert år, og at en hovedårsak til dødsfallene var filleristing. Men svært få slike saker ble anmeldt, etterforsket eller ført fram til doms.

Av samme grunn fantes lite skriftlig dokumentasjon på området. Og når det gjaldt muntlige kilder, så viste det seg at mange fagpersoner som satt på viktige informasjoner, ikke hadde anledning til å fortelle om det på grunn av sin taushetsplikt. Dette gjaldt særlig innenfor helsevesenet – som jo er en svært viktig kilde for informasjon om kroppslig mishandling.

Den såkalte babydrapsaken fra Drammen ble en prøvestein for den journalistiske arbeidsmåten som måtte til for å få belyst problemstillingene, historien og barns rettssikkerhet.

Gjennom Drammens Tidende fikk de vite om et babydødsfall som hadde skjedd rett før jul i 2003. Babyen hadde kommet inn på sykehuset i Drammen med store hodeskader og flere beinbrudd. Hun ble sendt videre til Rikshospitalet, hvor hun døde av skadene. Mor ble siktet i saken, varetektsfengslet etter et par dager, men seinere sluppet fri. Far ble også siktet etter noen måneder, men da TV2-reporterne begynte å arbeide med saken, hadde det gått nesten to år siden barnet døde.

Ved Søndre Buskerud politidistrikt fikk de opplyst at saken var oversendt Oslo statsadvokatembeter for påtalemessig avgjørelse. Dermed ville ikke lenger politiet gi opplysninger om saken. Via andre kilder fikk de vite at barnet hadde hatt skader som ikke kunne ha oppstått slik foreldrene forklarte, nemlig ved at babyens halvannet år gamle storesøster skulle ha dyttet henne ned fra en sofa.

Statsadvokaten i Oslo hadde på det tidspunktet brukt nesten et år på å ikke bestemme seg for noen ting.

Vi bestemte oss for å trykke på ved å ringe ofte.”

Samtidig tok de kontakt med alle kilder de fant som kunne tenkes å vite mer om saken.

Barnets bistandsadvokat hadde vært et naturlig sted å begynne, men vi fikk vite at noen slik ikke var oppnevnt fordi det ikke hadde vært behov for det: Barnet var jo død…”

Etter at morens forsvarer hadde gitt noen opplysninger og bekreftet noen andre, mente Bentzrud og Øyhovden at de hadde grunnlag nok for å lage en reportasje hvor de brukte saken som et eksempel på små barns manglende rettssikkerhet. Nyhetsvinkelen i reportasjen ble den lange vurderingstida hos Statsadvokaten.

Da saken kort tid etter ble henlagt på grunn av bevisets stilling, reiste de problemstillingen om hvem som kan klage en slik henleggelse på barnets vegne. Siden begge foreldrene var siktet i saken, var det jo ikke naturlig for dem. De intervjuet jusprofessor Asbjørn Strandbakken i Bergen, som mente at en interesseorganisasjon eller Barneombudet kunne få innsyns- og klagerett i saken, dersom Riksadvokaten sa ja.

Barneombudet ville ikke gå inn i en enkeltsak, men for Stine Sofies Stiftelse var dette midt i kjerneområdet. De bad først om innsyn og deretter om klageadgang i saken. Riksadvokaten innvilget begge deler, og etter krav fra Stine Sofies Stiftelse ble det også oppnevnt en bistandsadvokat for barnet.

Etter at stiftelsen hadde klaget på henleggelsen, ringte vi til Riksadvokaten minst en gang i uken i nesten ett år for å sjekke hva som skjedde i saken. Til sist ble klagen tatt til følge. Statsadvokaten i Oslo ble beordret til å ta ut tiltale mot barnets far.”

Saken endte med dom og fem års fengsel, først i Drammen tingrett i april 2007 og så i Borgarting lagmannsrett i november samme år. I siste dom ble påtalemyndigheten sterkt kritisert for å ha brukt så lang tid.

Det var flere ting som gav grunn til å arbeide videre med saksfeltet etter babydrapsaken. Det viste seg for eksempel at legen som politianmeldte dødsfallet, fikk refs for å ha brutt Rikshospitalets retningslinjer, at åstedet ikke umiddelbart hadde blitt undersøkt, at selv om hele ni leger konkluderte med påført vold, så ble likevel saken henlagt – og at trass i at babyens verger var mistenkte (og seinere dømt) i saken så ble det ikke sett noen grunn til å oppnevne bistandsadvokat for henne.

Hun var jo død……

Det er en betryggelse at det finnes journalister som Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden. Etter min mening har de, etter mer enn 250 nyhetsinnslag på tilsvarende nivå som sakene om babydrapet i Drammen, langt på vei bidratt til sin ambisjon om å tvinge fram samfunnsendringer til beste for barn.

Ja, det er et vanskelig tema å jobbe med”, skrev Bentzrud i TV2s nettprat mens de arbeidet med babydrapet. ”Det som ofte er problemet er jo at disse barna ikke har noen som kan tale deres sak. Ofte er det også en av omsorgspersonene som har påført volden, og da har de jo ikke interesse av å klage på en henleggelse. Dermed blir disse sakene ofte lagt nederst i en bunke hos politi og påtalemyndighet, og er vanskelig tilgjengelig for oss. Dessuten er det jo vanskelig i den forstand at det er vondt å jobbe med til tider. Det er forferdelig trist å se hva noen er i stand til å gjøre med barn.”

Den 5. mai 2010 fikk Bentzrud og Øyhovden Kulturdepartementets menneskerettighetspris under stor festivitas på Nordiske mediedager i Bergen, og godordene flommet over dem fra kolleger og konkurrenter. Det er jo bra, men samtidig er det et tankekors at de fem ganger ble forkastet som nominerte til prisen fra Stiftelsen kritisk og undersøkende presse (SKUP), og at de også ble funnet for lette til Norsk Presseforbunds Store journalistpris. For all del, Bentzrud fikk Agder Journalistlags lokale pressepris i 2007, og Øyhovden fikk Nasse nøffs stafettpinne i 2008. Men under mediebransjenes egne høyprofilerte feiringer av kvalitetsjournalistikk har de ellers aldri blitt sett. Man kan gjøre seg sine tanker om de kritiske og undersøkende prosjektene som juryene hvert år har vurdert som mer banebrytende enn deres mangeårige arbeid for å avdekke vold mot barn …

Christoffer

Christoffer Kihle Gjerstad burde få et stort monument et sentralt sted i Norge.

På en liten plakett på sokkelen kunne det for eksempel stå:

Offerbarn.

Mishandlet til døde i ly av privatlivets fred.

Stilltiende godtatt av skole, helsevesen og barnevern i respekt for foreldreretten.

To ganger henlagt av påtalemyndigheten av hensyn til gjerningsmannens rettssikkerhet.

Måtte hans død ikke være forgjeves.

Christoffers historie ble brakt til den brede offentlighetens kunnskap gjennom en av de viktigste artiklene som A-magasinet har trykket, nemlig Kjetil S. Østlies ”Gutten som ble usynlig” (21.4.09). Men bortsett fra noen nyhetsoppslag rundt rettssaken der stefaren, fem år etter Christoffers død, ble dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge, ble det ingen storm. Professor emeritus Johan P. Olsen skrev i en kronikk (Aftenposten 24.4.09):

Mangelen på samarbeid og det tragiske utfallet førte ikke til bred samfunnsdebatt. Noen journalister har fulgt saken nøye. Men det var ikke noe kappløp til Stortingets talerstol for å stille spørsmål. Statsråder og statssekretærer holdt lav profil. Det samme gjorde forskersamfunnet og rikssynserne.”

Men så er det kanskje ennå ikke for sent. Først en rekapitulering av hva som skjedde med Christoffer:

Han var en glad og vilter krabat, ”en aktiv gutt, han er høyt og lavt, han bygger hytter og klatrer i trær, og som andre barn får han skrubbsår og blåmerker” (Kjetil S. Østlie). Men i 2004 begynte det å skje en forandring. Hans mor– som han hadde bodd alene med i fire år – fikk en ny kjæreste som flyttet inn i februar. Kort etter begynte han å isolere familien.

Allerede fra februar begynte stefar å bli med når Christoffer og hans mor hadde avtaler med barne- og ungdomspsykiatrien. Skolen mente han var så urolig at han burde utredes for ADHD. Stefar var med på alle møter med BUP – men etter hvert ble ikke Christoffer med. I retten kom det fram at behandlerne hadde undret seg litt over den utviklingen som stefar fortalte om, men de foretok seg ikke noe for å komme i kontakt med Christoffer for selv å vurdere utviklingen hans.

(Etter at hele denne tragedien har utspilt seg, vurderte Helsetilsynet visstnok om de skulle granske Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, men kom til den forunderlige konklusjonen at det ikke skulle gjøres fordi ingen der hadde sett Christoffers skader!)

I mars/april ble Christoffers biologiske far nektet samvær med sin sønn. Stefar og mor rapporterte at gutten hadde vist ”bekymringsreaksjoner” etter besøk hos faren. Mekling førte ikke fram, og faren bestemte seg for å se tida an heller enn å skaffe advokat. Noe han skal ha angret bittert på seinere.

Etter sommeren flyttet mor, stefar og Christoffer fra gården der de hadde bodd sammen med hans besteforeldre.

Utpå høsten begynte lærerne på skolen å registrere uforklarlige skader: ”Blåveiser i ansiktet. Sår på ryggen. Hevelser og kuler i hodet. Når folk spør ham hva som har skjedd, får flere en ubehagelig følelse. Før var han nesten litt pysete og overdrev gjerne hvis han hadde slått seg. Nå vil han ikke fortelle hvordan skadene har oppstått. Og han er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge” (KSØ).

Det framgår også av det som kom fram i retten, at stefar isolerte Christoffer fra moren, som stilltiende lot det skje. Stefar lå angivelig våken om nettene fordi han bekymret seg over guttens helse, og var stadig inne på rommet hans for å se til ham.

En høstmorgen kommer Christoffer på skolen med blå og hoven nese. På spørsmål svarer han at han har slått seg på et skap mens han sov. Ingen på skolen spør mer om nesen” (KSØ).

Noen lærere og assistentlærere bekymret seg og ville gjerne kontakte barnevernet. Men denne skolen hadde etablert en intern regel om at eventuelle slike henvendelser skulle gå ”tjenestevei”, det vil si at lærere skulle melde fra til rektor, som så skulle vurdere om saken skulle meldes videre. En slik intern regel er lovstridig (foruten at den selvfølgelig er umoralsk), men ingen av lærerne ble påtalt eller straffet for at de likevel fulgte den. Ikke engang rektor, som må ha hatt et særlig ansvar for at en slik regel eksisterte, og som i alle fall ikke meldte videre de meldingene han fikk inn, ble påtalt eller straffet. Han ble ikke engang oppsagt, men arbeidet ifølge A-magasinet fortsatt som rektor våren 2009 – riktignok på en annen skole.

Det ble, så vidt jeg har funnet ut, ikke iverksatt noen gransking av noen del av barneverntjenesten i Christoffers tilfelle. Det er underlig, i og med at den kommunale Barneverntjenesten har en selvstendig plikt til å foreta undersøkelser for å ta vare på de mest utsatte barna. De har også ansvar for å gripe inn selv om foreldrene skulle motsette seg det. I tillegg har det statlige barnevernet ansvar for å føre tilsyn med at kommunene etterlever lovens krav når det gjelder utsatte barn. Det er for eksempel underlig at det ikke var blitt oppdaget at skolen hadde en ”interne regel” om at den enkelte lærer ikke skulle utføre sin plikt om å melde sin bekymring for Christoffer til barneverntjenesten.

Den siste delen av sikkerhetsnettet som sviktet mens Christoffer fortsatt var i live, var det somatiske helsevesenet. De ytre skadene hans ble stadig mer omfattende, og i tillegg viste han underlige symptomer med ukontrollerte hodebevegelser, balanseforstyrrelser, kvalme og trøtthet. Til en assistentlærer skal han ha fortalt at det kom etter at han fikk et hvitt pulver av stefaren, noe han ble ”helt ploppiplopp” i hodet av. Seinere kom det fram at det på samme tid manglet 100 Ritalinpiller i huset, noe stefar mistenkte Christoffer for å stå bak. Det kom også fram under rettssaken at stefar filmet Christoffers ukontrollerte bevegelser og viste dem i omgangskretsen som underholdning. (Ifølge stefarens forklaring var det hvite pulveret bruspulver.)

Den 16. januar 2005 ble Christoffer lagt inn på Sykehuset i Vestfold på grunn av de ukontrollerte hodebevegelsene, hevelser og hudavskrapning i pannen, skade på venstre kinn, blåveis rundt venstre øye og bloduttredelser i selve øyet.

Besteforeldrenes seinere beskrivelse av hvordan han så ut da de besøkte ham på sykehuset, var adskillig mer dramatisk. De beskrev ham som ukjennelig, øyet var gjenklistra, ansiktet blålilla, og han skreik fortvilt og klamret seg til bestemoren da hun måtte gå. Legene vurderte selvskading, krampeanfall og Ritalinoverdose. Mishandling ble ikke vurdert, barnevern ble ikke varslet. Neste dag konkluderte avdelingen med at hovedårsaken var overdosering av Ritalin, og da medisineringen ble stoppet, avtok hodebevegelsene. Dermed sendte de Christoffer hjem igjen med stefar og mor.

Han ville på skolen, selv om han de to siste ukene han levde, ble verre og verre å se til. Voksne ble uvel av å se ham, og de andre barna kjente ham ikke igjen på grunn av blåveiser, misfarging og hovenhet. Lærere skal igjen ha tatt saken opp med rektor, som heller ikke nå varslet barnevernet. Angivelig fordi han regner med at sykehuset har gjort det.

To dager på rad ble Christoffer sendt hjem igjen fra skolen fordi han hadde så mange sår og hevelser. Men tirsdag den 1. februar kom han igjen. Det er ikke så vanskelig å se for seg at skolen må ha vært et tilfluktssted – det eneste han hadde når ikke han kunne være hos besteforeldrene. Kjetil Østlies beskrivelse av den siste dagen Christoffer fikk leve, er så opprørende at jeg håper han tilgir meg et langt sitat:

Morgenen tirsdag 1. februar har han så store smerter i armen at han ikke kan skrive. Og da skjer noe uvanlig, ifølge et vitne fra SFO. I flere måneder har han vært taus om sine plager, men mens han spiser havregrøt, drar han plutselig opp genseren og viser et væskende «brannsår» på høyre skulder. Så forteller han også at han har en kul i hodet.

Han sier at det «hadde skjedd om natten».

Ifølge assistentlærers politiforklaring spør hun om noen var der da det skjedde.

Stefar våknet med et smell”, skal han ha svart.

Hvor var mamma?

Hun bare sov, og ville ikke våkne.”

Og hva sa mamma da hun så såret i morges?

Uffamei.”

Enda en gang bestemmer rektor at barnevernet ikke skal kontaktes, at det heller bør gjøres av sykehuset. Og nesten morgen er Christoffer død.

Obduksjonsrapporten kunne fortelle om følgende skader i tillegg til dem assistentlæreren observerte om formiddagen:

«Et 17 cm langt skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midte skallegrop. På hjernen ses knusningsskader på utsiden av begge tinninglapper samt på begge isselapper. […] Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte, samt på begge lår og legger. Flere steder går fargen over i rødt, grønt og gult. Det er hudavskrap i venstre tinning, på høyre panne/tinning, på begge skuldre, på innsiden av venstre overarm, på venstre side av lenderyggen, samt fortil på knær og venstre legg.»

Det ble foretatt dødsstedsundersøkelse hos Christoffer. Det var den som avdekket at mønsteret i hudavskrapet var identisk med mønsteret i tapetet på barnerommet.

Den siste som sviktet Christoffer, var Statsadvokaten i Vestfold. Etter at politiet hadde forsøkt å finne beviser langs tre hovedspor der to pekte mot Christoffer selv som den skyldige, nemlig selvmord og selvskading, ble det besluttet at det verken fantes holdbare beviser for de to eller for tredje teori, drap. Saken ble henlagt.

Men beredskapen hadde vokst i Norge. Et forsvarsløst barn var ikke uten talspersoner lenger. De fire veggene i et hus er ikke lenger ugjennomtrengelige. Det fantes et Barneombud som hadde som ansvar å gripe inn, og det fantes frivillige organisasjoner som hadde gitt et tilsvarende oppdrag til seg selv. En av disse var Stine Sofies Stiftelse.

Et av kravene til Stine Sofies Stiftelse hadde lenge vært at det offentlige skulle oppnevne bistandsadvokat til barn i tilfeller der omsorgspersonene rundt et barn ikke selv ivaretar dets interesser. Typiske slike saker vil være når det foreligger mistanke om omsorgssvikt eller mishandling. Stiftelsen har lenge ment at slik bistandsadvokat også må oppnevnes dersom et barn dør under slike forhold.

Dette kravet var ikke, og er ennå ikke, innfridd i Norge. Det var heller ikke noen selvfølge at Christoffers biologiske far skulle få oppnevnt bistandsadvokat. Men etter at Stine Sofies Stiftelse for egen regning hadde engasjert advokat Anders Folkman som bistandsadvokat for Christoffers far, fikk han innvilget fri rettshjelp.

Christoffers omsorgspersoner motsatte seg obduksjon. Stefar ville at begravelsen skulle gjennomføres raskt. Det ville ha lukket omverdenens mulighet til å få vite om hans offer for all tid, men kravet ble ikke etterkommet.

Folkman skal ikke ha vært spesielt velkommen hos Statsadvokaten. Riksadvokaten var litt mer mottakelig for spørsmål og innspill, og etter en tids påtrykk ble det beordret gjenåpning av etterforskningen. Etter statsadvokatens mening brakte den ikke fram nye bevis, og han ville igjen henlegge saken, men enda en gang ble han overprøvd av riksadvokaten. Tiltale ble tatt ut, sak ble reist, dom ble felt. Fire år etter at Christoffer døde, ble stefar dømt til seks års fengsel i Tønsberg tingrett. Enda et år seinere, i april 2009, ble dommen stadfestet og straffen økt til åtte år av Agder lagmannsrett.

Bevegelse

Tross er en av menneskenes vakreste egenskaper.

Hvor enn uovervinnelig en makt er, så kan den møtes med tross.

Det ble rammeverket rundt Draumesynet. Ikke uttalt, ikke proklamert, bare gjort.

De gikk mye den sommeren. På en av turene snakket Ada Sofie og Bente seg opp bakkene til Fjæreheia, til det gamle steinbruddet der Agder Teater hadde bygget tribuneanlegg til tusen mennesker.

Neste år kan vi lage minnekonsert her”, sa Bente.

Det ble den første store ideen de satte ut i livet. De visste at de ikke var alene, at en hel nasjon og mennesker langt ut over Norges grenser fulgte med dem. De hadde sett det under leteaksjonene, under begravelsene, i medieoppbudene. Men at sorg kunne omskapes til energi i en slik skala, visste de ikke før de begynte å skape minnekonserten i Fjæreheia.

De ringte til Bentein Baardson. Han kunne jo det med å regissere forestillinger, hadde de hørt. Var det ikke han som hadde laget åpningsforestillingen på Lillehammer? Den var jo på TV, forresten, det måtte jo være fint. Så de ringte til Einar Førde, NRK-sjefen. For å høre om ikke det var en god idé til et TV-program. For dårlig planlagt sa han. Okey, sa Ada Sofie og ringte til Kåre Valebrokk, sjef i TV2.

Jeg visste jo ikke hvem jeg skulle ringe til?”

Valebrokk var ganske treg. Det tok flere minutter før han tente. Men før samtalen var slutt, hadde hun fått 150 000 kroner og løfte om samarbeid og en prosjektledelse og TV-sending av konserten.

Seinere, da alt var gjennomført og Nadia Hasnaoui laget intervjustikkene som skulle binde TV-versjonen av konserten sammen, var kanskje Morten Harket den som oppsummerte fenomenet best: ”Alle satt jo med den samme følelsen av hjelpeløshet. Så var der endelig noe vi kunne gjøre …”

Ada Sofie syntes Ole Edvard Antonsen spilte så ”vænt”. Ja, sa han. Bente hadde sans for Aha. Ja, sa de. Så måtte de jo ha Anne Karin Kaasa, og Bjørn Eidsvåg. Ja, sa de. Og slik var det overalt. De kunne jo ikke ha flystøy. Nei, selvfølgelig, sa kontrolltårnet på Kjevik og lovet å dirigere flyene trygt utenom Grimstad mens konserten pågikk.

Er dere klar over hva dere har satt i gang?” sa Bentein Baardson.

Han tenkte nok på det store arrangementet. Men det de hadde satt i gang, var nok enda større. Akkurat der, den 19. mai 2001, under en høy, men iskald vårhimmel, gav de tusen mennesker og et utvalg av Norges mest etterspurte artister en anledning til å dele sorg. Lørdagen etterpå fikk 500 000 TV2-seere den samme anledningen. Ikke bare sorgen over Lena og Stine Sofie:

Der er jo så mange barn”, sa Ada Sofie til Nadia, og hun nevnte Lena, Kim Eirik (6 år, Smøla 2000), Ingrid (14 år, Lesja 1987) og Marianne (7 år, Risør 1981), men det var nok tilfeldig at det var akkurat dem som falt henne inn der og da, for på den tida holdt hun på å bygge nettverket av etterlatte etter alle de barna som var blitt ofre for vold. Og hun kunne jo ikke vite, men hun kunne nok ane, at det ville komme flere. ”De må ikke glemmes …”

Det var bevegelsen for offerbarnas rettigheter som for alvor startet i Fjæreheia den 19. mai 2001. Bevegelsen for Draumesynet: en barndom uten vold.

Blått lys falt og falt til et kaldt, men mykt maimørke. Det var en liten mann med en bitte liten trompet høyt oppe til høyre i de veldige dimensjonene i steinbruddet. Det var gule lyskasterkjegler som skapte grønne effekter nede på flaten der musikken bandt dem sammen, de som satt på tribunene, og de som stod med sine instrumenter og sine mikrofoner.

Og ni år gamle Mari Konnestad kom fram i lyskjegla med rød jakke og et fast blikk inn i kamera og diktet som hun hadde skrevet til sin bestevenninne, og det var ikke en lyd å høre i den veldige Fjæreheia uten hennes:

Det er så dumt

Jeg trodde bare hun hadde gått seg vill

Jeg trodde Gud bestemte og passet på

Men han kan vel ikke passe på alle

Jeg trodde ingen kunne gjøre sånn mot små barn

Det er så dumt!

Hvordan har hun det i Himmelen?

Hvordan er det å være en engel?

Hvordan blir det når jeg dør og kommer til Himmelen?

Er hun fortsatt liten, eller vokser hun i Himmelen?

Det er så dumt

Hvis hun hadde levd hadde vi vært sammen i dag

Kanskje

Og når jeg har det gøy tenker jeg at vi kunne hatt det gøy sammen

Kanskje

Hvis vi bare visste hvor lenge vi hadde hverandre

ville vi vært mye snillere med hverandre

Kanskje

Det er så dumt

Jeg vet hun er glad for at vi tenker mye på henne.

Jeg vet hun er glad fordi vi gjør dette her i dag

Jeg vet jeg aldri kommer til å glemme deg

Stine

Men det er så vanskelig å forstå alt.

Det er så dumt.

 

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Kap. 5 – Bokstav og ånd

For Ada Sofie Austegard var det et sjokk å oppdage at foreldrene etter Stine Sofie og Lena ikke hadde noen spesielle rettigheter til informasjon under etterforskningen eller noen partsrolle da saken kom opp for retten. Der fantes hyggelige og empatiske etterforskere som så dem og møtte dem, Asbjørn Hansen, for eksempel (Kripos), og Ragnar Ringvoll (Kristiansand Politikammer). Og kvelden før arrestasjonene tok kriminalsjefen selv, Arne Pedersen, initiativ til et møte for å orientere de etterlatte om hva som ville bli neste dags store nyhet. Men det var av medmenneskelighet, ikke av plikt. De etterlatte hadde sympati, men de hadde ikke rettigheter. Taushetsplikten gjaldt for eksempel like mye for dem som for alle andre, og taushetsplikten fungerte i denne saken som den stort sett gjør ellers, den førte til at informasjonene om etterforskningens gang først lekket ut til ryktebørsen, deretter til media. Detaljene om hvordan drapene hadde foregått, fikk hun en lørdagskveld, over telefon fra en privatfest i Setesdal. Andre informasjoner fikk de gjennom journalister når de bad om kommentarer til ting de hadde fått informasjoner om.

Hun snakker ikke ofte om de dagene da Stine Sofie og Lena var sporløst borte, eller om den dagen da bekreftelsen kom, da de ble funnet, så godt gjemt under einerkratt at det måtte et militært øye til å for å finne dem.

Og hadde hun fortalt, vet jeg ikke om jeg kunne ha klart å gjengi. Vi kan vel alle ane hvordan det må ha vært. Som et ras i hennes indre. Stines bror. En nyfødt lillesøster. En mann.

Begynnelsen

Hun ringte til Bente Bergseth, og Bente slapp det hun hadde i hendene og dro til Grimstad. De to hadde kjent hverandre siden de var seksten år og gikk på Sogndal Folkehøgskole. De var forskjellige, og de var like, akkurat i en slik blanding at de grunnla et vennskap for livet.

Allerede den gang hadde de utvekslet kunnskap og erfaring om barns oppvekst. De møttes i 1980, det var mye oppmerksomhet rundt de første avsløringene av incestovergrep i Norge.

De holdt kontakten også i årene etterpå. Ada Sofie dro sørover og ble butikkdame. Bente dro østover og ble repromontør, en slik håndverker som lager trykkplater i trykkerier.

Jeg fikk fagbrevet omtrent akkurat samtidig med at faget gikk ut av bruk …”

Men som kjent kan nød være lærerik for kreative kvinner. Jakten på alternative levebrød brakte henne inn i gründernes rekker, etter hvert fikk hun erfaringer med å etablere og bygge opp nye virksomheter, noe som skulle bli helt avgjørende for de to vennenes fellesprosjekt. Hun bygget opp en restaurant med høy arrangementsaktivitet. Etter at hun hadde solgt seg ut av den, etablerte hun et rekrutteringsbyrå, noe hun fortsatt drev da Ada Sofie ringte.

Bente bodde og arbeidet i Oslo og hadde nærest kontakt med de nye virksomhetene som vokste fram der, blant annet krisesentrene og støttesentrene mot incest. De konsoliderte etter hvert sine ideologier og spredte seg utover landet. Det er ikke så vanskelig å se slektskapet mellom det som skjedde i 80- og 90-årene, og det som seinere skulle utvikle seg i Stine Sofies Stiftelse. For eksempel

Disse første famlende skrittene ut av ordløsheten åpnet også for en annen dimensjon; behovet for og kravet om en identitet de kunne være stolte av”, skriver for eksempel Støttesenteret mot incest i historien om seg selv på sine nettsider. ”De var kvinner som hadde lidd urett. Og de var kvinner som hadde den ting til felles at de var utsatt for incest. Med denne nye erkjennelsen var det derfor naturlig at de søkte mot andre grasrotbevegelser som hadde som utgangspunkt at den enkelte skal kjempe seg ut av offerrollen. Det var også der de fant ideen og spiren til det som i dag er stiftelsens ideologi og som gjenspeiles i våre tilbud” (www.sentermotincest.no).

Så kom den dagen katastrofen skjedde og Ada Sofie ringte til henne og sa: ”Kom. Jeg trenger deg.”

De stod på Dømmesmoen, ved dammen i parken, i slutten av juli 2000 og så ut over ei strålende vakker vannflate, plener, stauder, roser, busker. Aldri mer skulle Stine Sofie løpe rundt der og rope ut sitt ”Mamma! Bente! Se!”

De hadde snakket om at det gjaldt å skape en mening. Jeg vet ikke om Bente hadde snakket om ideologien fra krisesenterbevegelsen, det hadde hun sikkert ikke for det ville vært en avsporing der og da, men innholdet i det hadde hun helt sikkert snakket om, dette med ”skritt ut av ordløsheten”, for eksempel, eller ”en identitet de kunne være stolte av”, eller kanskje til og med ”grasrotbevegelser – at den enkelte skal kjempe seg ut av offerrollen”.

Slik var Ada Sofie også skrudd sammen. Hun visste det intuitivt. Og nå var hun på samme lag som Bente, i den forstand at andre menneskers forbrytelser hadde tatt styringen på hennes liv.

Hun kunne ikke stoppe der. Hun hadde andre barn med rett til å rope på samme måte mellom buskene på Dømmesmoen. Kreftene fra jordskjelvene inni henne måtte gis retning.

Der ved dammen bestemte de to at meningen og retningen skulle være en stiftelse i Stine Sofies navn, og at de fra den dagen ikke skulle hvile i kampen for barns trygghet. På Dømmesmoen kom Draumesynet. En barndom uten vold.

Den 28. august etablerte de Stine Sofies Stiftelse.

Seksten dager seinere ble de to som seinere ble dømt som gjerningsmenn, arrestert.

Mens etterforskning, påtale, rettssak og dom lå som et lokk og tvang blikket bakover i tilværelsen, begynte de med det arbeidet som pekte framover. Ada Sofie tok skrittene ut av ordløsheten. Hun ringte de andre mødrene som var i samme situasjon på samme tid. Hun ringte Gunnveig, Mortens mor, Ingrid, Rikkes mor, og andre mødre som ikke er omtalt her. Hun ringte fedre, bistandsadvokater og engasjerte venner. Langsomt vokste det fram et skjørt nett av forbindelser mellom mennesker som aldri tidligere i Norge hadde stått i kontakt med hverandre.

Lenas etterlatte tenkte på en annen måte. Også Lenas mor valgte å bruke krefter på ting som pekte framover, hun ble drivkraften bak byggingen av et sykehus for barn – Lenas Ward – i Tanzania, en avdeling av Haydom Lutheran Hospital. Der skulle Lenas navn leve videre. (Jeg har selv fått se Lenas Ward, og jeg har fått skrive om den i boka Eventyret i Haydom (Fædrelandsvennens Forlag 2004).

Den 4. mars 2003 publiserte Tidsskrift for Den norske legeforening en kronikk som er så viktig for å forstå både historien om Stine Sofies Stiftelse og om det som har skjedd i norsk rettsutvikling de siste ti årene, at jeg med forfatterens tillatelse gjengir hele kronikken. Forfatteren er Ada:

Hvilken dag var det? Mandag, tirsdag, onsdag – nei, jeg vet ikke. Det var som jeg var i en film. Ventet at rulleteksten skulle komme. Slik at skrekkfilmen snart var over.

Huset var fullt av blomster, duften av dem var der hele tida, jeg ville bare spy. Var det første tegnet på galskap? Det summet av folk, jeg følte meg som inne i en bikube. Telefonen ringte i ett kjør, det var som en alarm hver gang. Hva holdt på å skje? Var det galskapen som tok over? Bilder av hvitkledde menn som bandt meg fast på en seng, store sprøyter flimret foran netthinnen min, ja jeg var gal. Gal av sorg og smerter.

Virkeligheten var en annen. Jeg satt i stuen i mitt eget hjem, gråten og hylene klarte jeg ikke å stoppe, jeg vugget frem og tilbake mens smertene rev i kroppen min. Min kjære mann og min svoger satte seg ved siden av meg. De holdt meg fast. Nå var gode råd dyre. Hvor var de pillene Ada Sofie hadde fått av kriseteamet? Det må vel være riktig å gi henne pillene nå? Kriseteamet hadde ikke gitt instrukser til pårørende om hvordan de skulle takle en slik situasjon. Men siden pillene var gitt til Ada Sofie, var det vel det som var løsningen?

En tredje person kom, snakket rolig, jeg puttet noe i munnen etterfulgt av noe å drikke, var det vann, saft? Nei jeg vet ikke. Jeg var flink. Men jeg ble kvalm, hadde bare lyst til å spy. Så etter kort tid begynte noe å skje, varmen spredde seg i kroppen min, det føltes som demonene i kroppen min sakte fløy ut… deilig. Lydene som jeg tidligere registrerte, ble svakere, de sterke luktene forsvant, alt ble stille, sløvheten kom sigende, det føltes som om jeg satt på en sky og så ned på alt som foregikk. Hylene ble til svake hulk.

«Hun er over det nå.»

Hva var egentlig over? Jeg har stilt meg det spørsmålet i fire år. De naturlige reaksjonene i en sjokkfase ble brutalt stjålet fra meg. I dag vil jeg kalle det et overtramp på følelseslivet mitt. Det føltes riktig for dem som var rundt meg, de hadde tross alt ikke fått noen som helst veiledning om hva som kunne oppstå. Men hvorfor er vi så redde for å takle helt naturlige reaksjoner? Oppfattes jeg som urimelig når jeg kaster ut en påstand om at leger, psykologer og andre som har mange års utdanning, ikke er blitt opplært til å forklare pårørende at i en slik situasjon er det normalt med reaksjoner? Eller er det et faktum? Hvorfor er deres eneste råd «dop dem ned»? Jeg kan være enig i at det var deilig å bli sløv, men hvorfor blir jeg aldri ferdig med den opplevelsen? Hvorfor er det vanskelig for meg i dag å nyte et glass vin, kjenne alkoholens virkning, varmen som sprer seg i kroppen, det at jeg blir varm og avslappet? Jeg har prøvd et par ganger. Men flashback fra da jeg satt i stuen den dagen, slår mot meg som et knyttneveslag. Jeg tør ikke, det blir for skummelt.

Heldigvis fikk jeg etter hvert såpass kontroll at jeg konsekvent nektet å ta flere piller. Jeg tenkte på min 12 år gamle sønn. Han hadde mistet sin lillesøster på en forferdelig måte. Han fikk ikke tilbud om å forlate den virkelige verden med piller. Når han måtte klare det, så fikk jammen meg jeg også klare det. Jeg var tross alt voksen. Vi lærer jo barna våre at det er sunt å vise følelser.

Begravelsen stod for døren. Ville jeg klare å stå ved min avgjørelse om ikke å flykte inn i medikamentenes verden? Jeg skulle tross alt bære mitt lille barn til hennes siste hvile. Ingen kunne ta fra meg den oppgaven. Jeg hadde født henne, da skulle jeg også bære kisten hennes. Dagen var kommet, jeg var i tvil, flere rådet meg til å tenke over om jeg ikke ville ta en valium. Men et blikk på min tapre sønn, som også ville bære kisten, var nok. Kan han klare det, så kan også jeg. Selv om jeg ikke var neddopet, er det mange ting jeg ikke husker fra begravelsen, men noe husker jeg. Gjennom det arbeidet Stine Sofies Stiftelse gjør med pårørende av drepte barn har jeg snakket med flere som tok imot «gode» råd og dopet seg ned. De aller fleste angrer i dag. Hvilket samfunn er det leger og andre faggrupper legger opp til? Skal vi ha et samfunn der helt naturlige reaksjoner skal oppfattes som unaturlige? Ikke ta fra oss følelsene våre, lær heller å takle dem. Den dag i dag vet jeg ikke hva konsekvensene hadde vært om jeg ikke hadde fått valium i den ovennevnte situasjon. Men jeg tror at for meg hadde det vært riktig å få ut de demonene som raste i kroppen min den gangen. Hva som er riktig for andre i tilsvarende situasjoner, skal ikke jeg si, men det finnes alternativer til medisinering. Ekte følelsesutbrudd. Selv om de kan virke skremmende på omgivelsene.

En slik kraft finnes i alle mennesker. Selvfølgelig varierer den i grad og karakter, men den finnes. Jeg tror der er en sammenheng mellom velment neddoping når katastrofen rammer, og umyndiggjøringen av offeret i rettsprosessen. Og jeg tror historien om Ada Sofie Austegards opprør mot begge deler er kjernen i beretningen om Stine Sofies Stiftelses ti første år.

Anne Robberstad

Erkjennelsen av at voldtekt og drap på to små jenter i en bypark i Sør-Norge ikke først og fremst var en forbrytelser mot staten, den var så selvfølgelig i mai 2000 at den satte varige spor. Alle identifiserte seg med disse familiene. Alle forstod at forbrytelsene først og fremst var en forbrytelse mot Stine, Lena, deres mødre, fedre, søsken og øvrige familie. Alle visste at Asbjørn Hansen, Ragnar Ringvoll, Arne Pedersen, Torleiv Rognum, Edvard Dahl og alle de andre som stod på statens ulike lønningslister i denne saken, utførte fellesskapets plikt mot offeret. Rettferdighet er fellesskapets plikt mot offeret. Og for at denne fellesskapsplikten skal være plassert hos levende mennesker, har vi skapt den moderne staten. Slik er det moderne menneskets rettsoppfatning.

Men slik er ikke loven. Og slik var den i enda mindre grad i mai 2000.

Etter loven var – og er – voldtekt og drap av små barn en sak mellom gjerningsmenn og staten. Offer og etterlatte er ikke parter, og har bare interesse dersom de kan bidra til sakens opplysning.

I århundrer var det ingen tradisjon for å ta vold mot barn eller kvinner så tungt. Så lenge de hørte huset til, så var det en privatsak, med mindre ”privatlivets fred” skapte så mye skrik og rabalder at det forstyrret naboens middagshvil. Og var det barn eller kvinner fra andres hus, så måtte det vel helst først bringes på det rene om ikke de hadde seg selv å takke.

Men fra midten av 1970-tallet hadde ofrene for kvinnemishandling begynt å riste av seg skammen. Juridisk rådgivning for kvinner og andre frivillige organisasjoner hadde begynt sin virksomhet. Krisesentrene hadde blitt etablert. Forfattere, billedkunstnere og journalister hadde brakt ansikter fram i lyset. Med små skritt hadde ”husbråk” blitt definert om til noe som politi og rettsvesen skulle bry seg med.

På 1980- og 90-tallet tok ei ny gruppe sine første famlende skritt ut av ordløsheten, det var kvinner, Bente Bergseth var en av dem, og etter hvert menn som stod opp og fortalte at de hadde vært ofre for incest. Etter hvert gikk det an i de mest dannede forsamlinger å snakke om at overgrep forekom – også mot barn, også utført av deres egne foreldre eller andre nære voksne.

Den internasjonale utviklingen har – som påvist i kapittel 1, og som jeg tar opp igjen i kapittel 7, ligget foran utviklingen i Norge. Det har rett og slett ikke vært noen kraft i Norge som har drevet utviklingen framover på samme måten som i Sverige, USA eller Tyskland. Og justispolitikerne har vært for innadvendte, for dårlig orientert.

Men impulsene var nå likevel der, og med små skritt vokste den erkjennelsen fram at et offer også er et menneske med menneskerettigheter og rettssikkerhetskrav. Fra april 1975 gjaldt loven om statlig voldsoffererstatning, og i 1981 ble ofre i voldtekts- og familievoldsaker innvilget rett til bistandsadvokat.

Verdens best betalte statist!” pleier Austegard å kommentere.

Et av de menneskene som skulle bli drivende i denne utviklingen var Anne Robberstad.

Hun var jusstudent og kvinneaktivist på Universitetet i Oslo i 70-årene, ble ferdig jurist i -76 og begynte egen advokatpraksis i 1981. Siden 1994 har hun arbeidet med ofres rettsstilling, først med en lærebok for bistandsadvokater, deretter med et doktorgradsarbeid. Hun disputerte i 1999 og ble professor fra 2006.

Men karrieren var nå én ting, enda mer interessant er hennes rolle i utviklingen av samfunn, rettsoppfatning og lovverk.

70-tallet var en slags oppbruddets og forandringenes tiår. For Anne Robberstad var det særlig spørsmålet om kvinnediskriminering som stod i fokus. Bortsett fra et semester i København var hun med i startfasen både av Krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner og Fri rettshjelp for kvinner. Sistnevnte ble etablert i 1974 og ble seinere ble til JURK – Juridisk rådgivning for kvinner.

Den begynte egentlig som et forskningsprosjekt. Budsjettet var på 5.000 kroner…” forteller hun i en samtale tidlig våren 2010.

Den bevilgningen må kunne plasseres ganske høyt oppe på lista over historisk betydningsfulle investeringer. Prosjektrapporten og loggene fra Krisetelefonen og JURK ble den første dokumentasjonen på kvinnemishandling i Norge. Det ble i sin tur grunnlaget for å starte Nordens første krisesenter i 1978. Og endringene i kjølvannet av det ble formidable, denne betraktning omhandler jo bare én side av dem.

Anne Robberstad skaffet seg sine første erfaringer som premissleverandør i lovprosesser allerede i 1975. Det gjaldt Arbeiderpartiets første forslag til likestillingslov. Sammen med Tove Stang Dahl, Kjersti Graver og Anne Hellum skrev Anne Robberstad boka Juss og juks. En arbeidsbok i likestilling (Pax 1975) Hovedpoenget i boka var at problemet som måtte adresseres, var kvinnediskriminering, ikke manglende formell eller mekanisk likestilling slik lovforslaget la opp til. (Loven hadde bl.a. som konsekvens at rene kvinneforeninger ville bli forbudt.) Men boka pekte også ut over den dagsaktuelle debatten og var et bidrag til generell teori om forholdet mellom kvinnediskriminering, kvinnefrigjøring og likestilling.

Kritikken i boka vant så sterk gjenklang at lovforslaget ble trukket tilbake. Seinere kom lovforslagene som skulle endre kvinnenes stilling i Norge, på rekke og rad. Ny odelslov i 1974 innførte lik plass i odelsrekken for jenter og gutter, lov om selvbestemt abort kom i 1975, arbeidsmiljøloven med nye rettigheter for kvinner i arbeidslivet i 1977, ny navnelov i 1979 der mannens fortrinnsrett til å gi hustru og familie etternavn ble fjernet. Og i 1978 kom det reviderte forslaget til likestillingslov.

Lovendringene som gav rett til bistandsadvokat for voldtatte og mishandlede kvinner, ble vedtatt i juni 1981 og trådte i kraft i august. Da var Anne Robberstad akkurat syv måneder inne i sin egen advokatpraksis. I løpet av de neste 13 årene skaffet hun seg svært mye erfaring med denne rollen.

Frustrerende”, sier hun, ”både for klient og advokat!” Poenget var ikke bare at ordningen var ny og uvant – for ikke å si ukjent for de ulike aktører i rettssystemet. Det var også så mye motvilje mot endringen at bistandsadvokatene måtte kjempe seg til rettigheter ut over statistrollen ved domstol etter domstol. Det gjaldt rettigheter som fulgte av lovendringen. Enda mer frustrerende var alle de forhold som lovgiverne ikke hadde tenkt på.

Utydelige lover er meget upraktiske…”

Gjennom disse årene vokste Robberstads engasjement i problematikken. Hun fikk mange saker, mange av dem med sterkt mediefokus. De manglende rettighetene som ofrene, som regel kvinner og barn, hadde i rettsprosessen, opprørte henne. Det var jo også et problem i begynnelsen at de som fikk oppdrag som bistandsadvokater, verken hadde lært noe om rollen under studiene eller hadde litteratur eller forskning å støtte seg til. Etter hvert samlet hun sine erfaringer i skrifts form i det som ble til læreboka Bistandsadvokaten. Ofrenes stilling i straffesaker i 1994.

Da dukket altså muligheter for en stipendiatstilling på Juridisk fakultet opp. Skrivingen hadde gitt mersmak – og det naturlige valget for henne var nettopp å fortsette det teoretiske arbeidet med ofrenes rettigheter. Resultatet ble doktoravhandlingen ”Mellom tvekamp og inkvisisjon”, som hun leverte i 1998. Arbeidet var blant annet en rettshistorisk betraktning om overgangen fra middelalderens tvekampprinsipp (der offeret selv måtte hevde sin rett) til opplysningstidas statlige straffemonopol, og hvordan ofrenes rettigheter var blitt redusert i den prosessen.

Selv tillegger hun ikke de internasjonale erklæringene så mye vekt. Verken FN-erklæringen i 1985, Europarådets erklæring fra samme år eller EUs seinere rammevedtak.

De er de politiske bevegelsene i hvert enkelt land som skaper utvikling – ikke internasjonale erklæringer”, sier hun. Og det er også hennes analyse av årsaken til at Norge har blitt hengende etter. Mens det i mange land vokste fram ”offerpolitiske bevegelser” med utgangspunkt i krisesenterbevegelsen, så skjedde det ikke i Norge.

Her ble krisesenterbevegelsen splittet – og på en måte oppslukt av det offentlige hjelpesystemet. Det var først da Stine Sofies Stiftelse kom på banen, at vi fikk en tilsvarende kraft i Norge.”

I hennes analyse framstår ikke Baneheia-saken i seg selv som det store vendepunktet. Til det har hun selv vært involvert i for mange alvorlige volds- og overgrepssaker i hele sin advokatpraksisperiode. Det var da stiftelsen og særlig Ada Sofie Austegard stod fram som en stadig tydeligere talsperson for voldsutsatte og drepte barn i sin alminnelighet, at den nye utviklingen begynte.

De to ble aldri nære venner – til det var de antakelig for forskjellige. Men de var åpenbart to kraftsentre som virket i samme retning – den ene i offentlighetens lys, den andre innenfor det tunge faglige miljøet. Jeg skal ikke bedømme hvem som fikk den hardeste kampen. Men det er ikke vanskelig å se hvem som fikk tøffest motstand: Der Austegard støtte mot ”en mur av velvilje”, der støtte Robberstad mot hele det etablerte rettsmiljøets meninger, fordommer – og hersketeknikker.

Det kan vanskelig oppfattes som noe annet enn det siste at ”Mellom tvekamp og inkvisisjon” nærmest ble snudd på hodet, og at hun sitt eget fagmiljø ble stemplet som en ytterliggående feminist som ville gjeninnføre hevnen som grunnprinsipp i rettssystemet!

Robberstad advarer mot å hekte æren for at det likevel skjedde en utvikling, på de to justisministrene som har gjort seg mest synlige i prosessen – Odd Einar Dørum og Knut Storberget. Hun tror ikke noen av dem ville ha tatt det initiativet som Hanne Harlem satte i gang.

Harlem hadde hatt to måneder i Justisdepartementet da Stine Sofie og Lena forsvant i Baneheia. Hun ble ikke værende så lenge, men lenge nok til å få med seg den første rettssaken, diskusjonene rundt den og etableringen av Stine Sofies Stiftelse. Hun må ha sett det behovet for endring som ble synliggjort. Hun var jo dessuten selv jurist og må ha kjent til det arbeidet som Robberstad holdt på med. I alle fall var det hun som bad Anne Robberstad utrede om Norge fulgte med i tida:

I den seinere tid er det reist spørsmål ved den fornærmedes straffeprosessuelle posisjon i norsk rett. Departementet mener at en utredning som sammenligner prosessordningen på dette punktet i de nordiske landene kan være et hensiktsmessig grunnlag for å vurdere spørsmålet om det er behov for ytterligere endringer”, het det blant annet i mandatet Anne Robberstad fikk.

Robberstad jobba raskt. Men ikke raskt nok til å levere svaret til den justisministeren som hadde stilt spørsmålene. Da hun leverte utredningen ”Kontradiksjon og verdighet” i februar 2002, hadde Odd Einar Dørum tatt over departementet.

Dørum var en travel mann. I sin justispolitiske statusrapport fra september 2005, like før han overlot stolen til Storberget, summerte han opp 12 justispolitiske hovedsaker. Underpunkt nummer 11 på hovedsak nummer seks (”større rettssikkerhet – enklere erstatning”) var høringen som han hadde iverksatt etter Robberstads utredningsarbeid. Det sier nok mer om hvor høyt han prioriterte ofrenes rettssikkerhet, enn alle de enkeltuttalelsene han er referert på om man søker eksplisitt på ham og fornærmede i nyhetsarkivene.

Jeg fikk aldri oppfatningen av at Dørum eller Storberget var opptatt av å gi ofre rettigheter”, sier Robberstad.

Det bekreftes også i slike søk. Jeg finner ikke innlegg fra noen av dem i den heftige debatten som fulgte Robberstads utredning i de juridiske miljøene.

Robberstad pekte først på at Norden hadde delt seg i to rettskulturer når det gjaldt fornærmedes stilling. I Sverige og Finland var det ganske vanlig å oppfatte det slik at det var tre parter i en straffesak: den tiltalte, offeret og staten. I Norge, Danmark og Island var der aldri mer enn to.

Konsekvensene av disse forskjellene var omfattende. Robberstad foreslo å bringe norsk rett nærmere svensk. Hun foreslo at offeret skulle få fulle partsrettigheter i straffesaker. Det innebar rett til å få oppnevnt advokat, rett til å være til stede i alle rettsmøter (under etterforskningen, hovedforhandlingene og ankeforhandlinger), rett til å føre bevis, rett til å stille spørsmål, rett til å prosedere, rett til å anke domsavsigelser, rett til informasjon om rettsmøter og påtalemyndighetens avgjørelser, rett til dokumentinnsyn.

Tribunalet

Dørum tok imot – og sendte fra seg igjen, på høring.

Forslaget fikk knallhard medfart i så godt som alle juridiske instanser og fagmiljøer. Selv om mange sa seg enige i at det kunne være behov for å styrke ofrenes stilling, så delte de seg markert når det gjaldt Robberstads forslag om å gi ofrene fulle partsrettigheter i rettssalen. 21 høringsuttalelser var for et slikt forslag, 23 var sterkt imot. Men viktigere enn antallene var nok det tydelige skillet at de 21 som var for, var offer- og interesseorganisasjoner, mens de 23 som var mot, var strafferettsapparatets egne aktører, særlig domstoler og påtalemyndighet. (Det fantes noen få unntak: Robberstads forslag fikk helt eller delvis støtte fra Gudbrandsdal politidistrikt, Politiets Fellesforbund, KRIPOS og en rekke bistandsadvokater.)

Kritikken gikk på at endringene var altfor ytterliggående og ville rokke ved de grunnleggende rettsprinsippene i norsk lov, de ville innføre anarkistiske tilstander, sette objektiviteten i fare, ramme prosessøkonomien og gi rom for hat og hevntanker. Statsadvokaten i Rogaland formulerte det slik: «De som benytter seg av partsrettigheten vil være de som er mest pågående, mest hevnsyke eller har en overdreven tro på egen fortreffelighet.»

Han var ikke alene, her er et lite knippe av uttalelser som kom inn:

Rettspolitisk forening: ”Foreningen minner om at fornærmedes trang til eventuell hevn overfor tiltalte, ikke er et hensyn som i dag kan begrunne straff ilagt av samfunnet.”

Riksadvokaten: ”Selv om en generell partsstilling vil være gunstig for fornærmedes arbeid med å legge krenkelsen bak seg, er riksadvokaten ikke uten videre overbevist om at det bør gjøres omfattende endringer i det straffeprosessuelle system basert på en oppfatning om at straffeforfølgningen skal ha et slags ’mentalhygienisk’ formål.”

Kristelig Folkepartis Ungdom: ”Straffeprosessen må ikke gi legitimitet til hevn- og gjengjeldelsesmotivet som straffegrunn. […] For øvrig mener KrFU at straffeprosessen skal kunne bidra til forsoning mellom siktede og fornærmede / pårørende.”

Sorenskriver Arild Kjærshov delte synspunktene til flertallet av sine kolleger – men han var samtidig en av dem som åpnet for en videre diskusjon: ”Jeg foreslår at det nedsettes et bredt sammensatt utvalg med mandat å utrede disse spørsmålene videre”, foreslo han.

Og slik ble det. Departementet arrangerte først et nordisk seminar med utgangspunkt i Robberstads utredning. Det viste seg at selv om offerets rettigheter og posisjon i rettsprossen var betydelig større i Sverige og Finland enn i de andre nordiske landene, så gav ”Kontradiksjon og verdighet” viktige innspill til diskusjonen om offerets rettigheter i hele Norden.

Statssekretær Jørn Holme sa på seminaret at Justisdepartementet ikke hadde tatt stilling til de lovforslag som Robberstad hadde utformet, men at politisk ledelse var oppriktig opptatt av de fornærmedes og de pårørendes situasjon under straffesaker, og at deres stilling skulle bli styrket.

Det blir lovendringer, men hvilke, det får vi komme tilbake til”, sa ham, og la til at han var glad for at Robberstad hadde utløst debatt i media. ”Det styrker en slik prosess, da får vi også en folkelig forankring til et viktig spørsmål”, sa han

Og den tok Stine Sofies Stiftelse. De var slett ikke like imponert som statssekretæren over temperaturen i denne debatten, og dermed satte de i gang med sitt første omfattende forsøk på å samle oppmerksomhet og folkelig støtte bak kravet om en lovendring som nå var blitt en merkesak for Stiftelsen.

De forsøkte å inngå et samarbeid med de organisasjonene som hadde tatt stilling for lovendringene. Men det ble ingen stor suksess, de fleste syntes det var for langt å reise til Grimstad for å diskutere saken, og de som kom, så flere vansker enn muligheter. Så de satte i gang på egen hånd.

Det var visst Anne Robberstad som kom med forslaget om et tribunal. Hun hadde vel noe sånt som det store Kvinneårstribunalet i Mexico (1975) i tankene, men verken Ada Sofie eller Bente hadde hørt om det. Så de måtte i all stillhet konsultere leksikon, men det overbeviste dem om at ideen var strålende. Fra arbeidet med de to konsertene i Fjæreheia (2001 og 2002) hadde de et solid nettverk blant regissører og eventmakere som gjerne stilte opp for saken – og plutselig hadde kommunikasjonsbyrået Dinamo tatt saken.

De prata seg til og med til rom for oss på Grand Hotell i Oslo, så det ikke skulle bli så lang vei.” Slik bar det til at de våkna av hammerslag på Eidsvolls plass grytidlig den 27. mai 2003. To store scener reiste seg nedenfor Løvebakken. ”Offer-tribunalet” stod det på skiltet som etter hvert kom opp. Og da ting begynte å skje på de to scenene, stilte faktisk hele justiskomiteen opp for å bivåne forestillingen.

På den ene scenen satt en aktor mot en tiltalt og hans forsvarer og førte sak om en voldtekt, med dommeren i posisjon til å overvåke det hele og trekke konklusjonene.

På den andre scenen, helt uten kontakt med prosessen ved domstolen, befant voldtektsofferet seg, sammen med sannhetsvitner som stod fram og fortalte historie etter historie om ofrenes manglende rettssikkerhet i Norge. Der var de voldtatte og de mishandlede barna, der var de etterlatte etter de drepte, kjente og ukjente stemmer fra det folkedypet som siden straffeprosessloven av 1887 hadde vært henvist til tilskuerbenken i sine egne saker.

Sluttelig gjennomførte de rettssaken om igjen. På scenen med dagens topartssystem hadde voldtektsmannen selvfølgelig blitt frikjent, på scenen med trepartssystemet der offeret hadde rett til å være til stede, rett til å stille spørsmål og rett til å holde sluttinnlegg, der kunne alle se at saken ble bedre belyst og rettssikkerheten bedre ivaretatt både for gjerningsmann, offer og for allmennheten. Og voldtektsmannen ble funnet skyldig.

Straffesaker føles for mange i dag som tiltaltes venn og offerets fiende”, sa Austegard da det var Stine Sofies Stiftelses tur til å snakke på vegne av de virkelig utstøtte. ”Våre største motstandere er ikke forsvarsadvokatene eller politiet som mange trur, men anklagerne – statsadvokatene …”

Tribunalet førte ikke akkurat til serier av førstesideoppslag i avisene. Men det tømret bevegelsen fastere, og det vakte oppsikt blant juristene. De var ikke vant til å være målskive for folkelige bevegelser.

Ingrid Stigum

Ingrid Stigum kan ikke forklare hvorfor det var hun blant alle landets tingrettsdommere som ble plukket ut til å sitte i det bredt sammensatte utvalget som i juli 2004 ble bedt om å utarbeide forslag til hvordan den fornærmedes straffeprosessuelle stilling kunne styrkes i Norge.

Hun hadde ikke vært spesielt opptatt av problemet. Det vil si – hun hadde insistert på at det skulle kokes tre kaffekjeler i stedet for to til pausene i ”stemorsaken” som kom opp i oktober 2003. Det var uvanlig. Og det er ikke vanlig ved en domstol – å gjøre noe uvanlig altså. Det kan ha gitt gjenklang helt ned i Justisdepartementet.

En kjele til tiltalte og forsvarer, en annen kjele til offerets etterlatte og bistandsadvokat og den tredje til aktor. Hvert sitt rom ordnet hun også til dem. Det er ikke lett for den som er mor eller far til et barn å holde pause sammen med den som står tiltalt for å ha drept det. Og det er ikke noe godt alternativ å klemme dem inn i et hjørne der presse og publikum går og speider etter følelsesutbrudd eller bemerkninger heller.

Økningen av antall kaffekanner var helt klart etter påvirkning fra Baneheia-saken, bekrefter Ingrid Stigum i en samtale på ettervinteren 2010. Det er, takk og lov, ikke så ofte at det er barnedrapssaker oppe i Trondheim tingrett, og de sakene som kommer, blir jo fordelt jo på flere dommere. Men denne hadde altså hun fått.

Jeg tenkte at nå skulle vi i alle fall ikke oppføre oss slik at vi kunne bli kritisert for kaffen!” minnes hun. Tanken på at en slik ubetydelig symbolsak skulle kunne aktualisere en lovendring, hadde aldri streifet henne. Men at det fantes menneskelige hensyn å ta, det hadde hun forstått.

God prosess” er hennes mantra, nærmest, ambisjon i alle fall. En dommer er et menneske som til daglig er ei helt vanlig trondheimsdame, men som så plutselig tar ei kappe på og blir en sfinks uten holdninger eller meninger eller -patier, og som tilsynelatende ikke berøres følelsesmessig verken av vitnefortellinger eller obduksjonsbilder eller undertrykt hulking i salen, inntil hun en dag endelig åpner munnen og holder en lang enetale som i høyden bare blir besvart med enkeltord. Som regel ”betenkningstid”.

Fram til den talen handler det om en god prosess. Helst skal alle føle seg vel, respektert, hørt. Og saken skal bli belyst så godt som det lar seg gjøre. Om morgenen den 15. november 2003 ble altså tre termokanner tilført hennes resept på en god prosess i ”stemorsaken”.

Jeg vet ikke om hun ellers er så uvanlig. Det er, sant å si, tynt med dommere i min bekjentskapskrets. Jeg har forestilt meg at en dommer som regel er mann, litt eldre, veldig verdig og ganske klok. Ingrid Stigum er kvinne, ganske ung, sikkert verdig i rettssalen, men ganske jovial og folkelig i en intervjusituasjon. Og definitivt klok.

Hun har ikke hasta seg fram gjennom studier og karriere. Hun trivdes som student, brukte masse tid på JURK og finansierte forsinkelsene med å jobbe som fengselsbetjent på Ila.

Jeg kjenner alle gutta fra de store sakene på åttitallet”, sier hun og bekrefter at det finnes et slags fellesskap mellom gjerningsmenn og jurister. De møtes i retten – og så møtes de gjerne i retten igjen. Selv begynte hun altså å møte dem allerede i studietida.

Hun angrer ikke på noen av delene. Noe av det første hun sier når hun skal beskrive hvordan det er å være dommer, er at hun stadig blir minnet om hvor lite hun kan. Hvor mange slags virkeligheter hun ikke har glimt av innsikt i. Derfor er hun lykkelig for hver eneste omvei hun tok på sin vei fram til embetseksamen.

Hun er forresten ikke yngre enn at hun har begynt å bekymre seg over dagens studenter. ”De raser altfor fort gjennom”, sier hun, og fordeler skylden omtrent likt mellom de unge selv og Lånekassens nye regler.

Hun hadde ikke regnet med å få dommerjobb i Sør-Trøndelag tingrett da hun søkte der første gang. Litt for ung var hun, og tida hadde hun ikke brukt som advokat, politijurist eller dommerfullmektig. Man setter ikke en fengselsbetjent i dommerstolen, selv om hun har vært noen år på JURK. Men hun ville til Trondheim fordi kjæresten skulle dit, og det var eneste juristjobb som var avertert i Adressa akkurat den uka.

Det ble tydeligvis lagt merke til, for da det kort tid etter ble en fullmektigstilling ledig, så ringte de. Dermed var hun innenfor. Det skapte ikke så rent lite bølger, hun var småbarnsmor nummer to med dommerkappe i Trondheim, og enkelte mente vel at det gikk vel langt. Men utviklingen lot seg ikke stoppe, og slik ble hun altså dommer.

En dag på forsommeren i 2004 ringte – det glemte jeg å spørre om, det var neppe Dørum selv, det var vel helst førstekonsulent Aina Mee Ertzeid i Justisdepartementets lovavdeling – og sa at hun var oppnevnt til et offentlig utvalg som skulle utarbeide forslag til endringer av straffeloven og straffeprosessloven. Jeg glemte å spørre om hva hun tenkte og følte da også, men jeg tror jeg vet svaret. Hun liker fortsatt omveier.

Det var et spennende utvalg. Først ledet lagdommer Regine Ramm Bjerke arbeidet, siden (desember 2005) overtok førstestatsadvokat Knut H. Kallerud (han var med i utvalget fra starten). De andre utvalgsmedlemmene var Ada Sofie Austegard, advokat Anne Kristine Bohinen, advokat Harald Stabell og politi­overbetjent Kjell Vignes foruten altså Ingrid Stigum selv. Og Aina var sekretær.

Kontradiksjon og verdighet” var utgangpunktet. Kollegiets nesten samstemte reaksjon om at Robberstad var altfor ytterliggående, var høyt oppe i bevisstheten til alle, bortsett fra hos Austegard. De må ha fått brynt seg grundig på hverandre. Seks ganger møttes de over to dager, ni ganger møttes de til dagseminar. De som hadde lengst å reise, fikk dermed gjerne en kveld i tillegg. Det blir ikke bare lovutvikling av slikt, det blir vennskap også.

Vi var jo sosialisert inn i en tenkning som innebar at fornærmede ikke hadde noen plass i straffeprosessen ut over å være en kilde til informasjon. ’Kontradiksjon og verdighet’ utfordret denne tenkningen. I ettertid synes jeg det er verdt ettertanke at så å si alle var enige i kritikken av Robberstad. Det var som vi danna meninger med autopilot …” sier Stigum.

I dag mener hun at Robberstads nye tanker var nyskapende og modige. Det ble konklusjonene til resten av utvalget også, selv om de fant det for tidlig å løpe linja helt ut på spørsmålet om partsrettigheter.

En av metodene underveis i arbeidet var å høre et stort antall ”brukerstemmer”, mennesker som hadde opplevd straffeprosessen som offer eller etterlatt.

De fleste av oss trodde at hevntanken ville bli et problem. Men det fant vi faktisk ikke tegn på i det hele tatt…”

De må kunne krediteres for å ha gjort en grundig jobb. De inviterte fornærmede og etterlatte til flere av møtene sine for å høre deres opplevelser og oppfatninger. De samlet også inn skriftlig erfaringsmateriale fra noen etterlatte pluss at de intervjuet fagpersoner med erfaring fra arbeid knyttet til ofre i straffe­saker. De gjennomførte et høringsmøte i oktober 2004 med organisasjoner og enkeltpersoner som hadde personlig erfaring som fornærmet eller etterlatt i en straffesak, og de gjennomførte studiereiser til Sverige, Finland og Island.

Etter hvert kom vi til å få følelsen av at det var det norske systemet som var unormalt. Både i deler av Norden og i mange andre land ses det som normalt og ukontroversielt at fornærmede har en rolle i prosessen og informeres om utviklingen i saker som berører dem sterkt.”

Lovforandringen

Lovendringer er en underlig foreteelse. Det juridiske maskineriet er ganske tungt bevegelig. Det er et tankekors at en profesjon som så til de grader dyrker kontradiksjonens, for ikke å si krangelens, kunster, samtidig kan være så massivt enige når det gjelder forholdet mellom dem selv og deres ”brukere”.

Det hjelper åpenbart ikke å være professor hvis man får stempelet ”ytterliggående feminist” innenfor det juridiske laugsfellesskapet. Da kan man observere noe av det samme fenomenet som i bloggosfæren: Når de som fra før er enige med hverandre, skal diskutere, da blåser formuleringene fort litt for langt ut på vågen, og da er det en kunst å ro seg inn igjen.

En slik kunstner heter Kjetil Kolsrud. Han er en av de juristene som verken ble advokat eller dommer, han ble journalist, men opplevde seg åpenbart litt for langt ute – inntil han hadde skrevet sin kommentar som ble publisert den 16. mai 2006 under overskriften ”Hevnen ble nedstemt”:

Ettersom de mest radikale forslagene ble forkastet, ser det nå ut til at ofrene omsider kan få styrket sin rolle i norsk straffeprosess”, lød hovedinnholdet.

Resonnementet er nok ganske representativt for alle dem som inntil det ble klart at vinden hadde snudd og forslagene kom til å bli vedtatt, hadde argumentert heftig mot endringsforslagene. Det er vanskelig å finne noen dokumentasjon på at de tidligere hadde uttrykt noe behov for endringer – men nå gikk historien slik: Robberstad hadde foreslått radikale endringer, Ada Sofie Austegard skapte bølger fordi hun følte seg tilsidesatt og glemt, og var genuint opprørt.

Forslagene, som blant annet ville gi offeret en selvstendig ankerett og egen rett til å stille spørsmål til tiltalte, ble møtt med stor motstand. Så stor at ingenting skjedde, heller ikke med de mindre radikale forslagene.”

Det kan jo vanskelig tolkes på annen måte enn at det var Robberstads og Austegards skyld at det ikke ble noen endringer av straffeloven, mens Stigum og resten av Fornærmedeutvalget nå endelig hadde ryddet opp:

Ved sin moderasjon har utvalget sørget for at det omsider vil være mulig å gjennomføre denne sterkt forsinkede reformen. For nå er det vanskeligste spørsmålet ryddet av veien: Ja – vi ønsker å involvere ofrene. Nei – vi ønsker ikke å gjøre rettergangen til et personlig oppgjør mellom individer.” (Alle sitater er fra Kolsruds kommentar i Aftenposten 16/5-05)

Det er fornøyelig å sammenholde dette resonnementet med for eksempel Stigum:

For meg har det vært sentralt at fornærmede gis en større plass i hovedforhandlingen fordi fornærmedes tilstedeværelse, kombinert med blant annet en adgang til å stille spørsmål, kan bidra til at saken opplyses bedre. At saken er optimalt opplyst er av overordentlig betydning. Svenske og finske dommere har undret seg over hvordan norske dommere kan dømme i en sak hvor fornærmede ikke er gitt en aktiv rolle i prosessen og ikke har kunnet bidra til sakens opplysning. Dette er et tankekors!”

Stigum uttrykker ikke noe i nærheten av at Hobberstads frislag har vært noe ”vanskelig spørsmål” – hun karakteriserer det tvert om som et ”banebrytende arbeid” og er i dag i tvil om utvalget vurderte riktig da de kom til at de ikke ville foreslå fulle partsrettigheter slik Robberstad gikk inn for.

Robberstad på sin side oppsummerer resultatet slik:

Jeg er meget godt fornøyd både med utvalgets innstilling og lovendringene. I all hovedsak er de nødvendige endringene gjort. Det at fulle partsrettigheter ikke ble formalisert er mer et symbolspørsmål enn en praktisk realitet. Realiteten er at offeret nå har nye rettigheter til informasjon og bistand, rett til å være til stede, rett til å uttale seg, rett til å stille spørsmål og rett til å komme med en sluttreplikk. Utvalget klarte å fristille seg fra populære myter som at ’to mot én er urettferdig’ og ’fornærmede er ute etter hevn’. Begge deler var helt fraværende i diskusjonen om lovendringen …”

Kort summert førte prosessen fram til disse endringene:

Bistandsadvokatordningen ble utvidet til å gjelde for fornærmede ved seksuell handling med barn under 16 år, vold i nære relasjoner, saker om besøksforbud, menneskehandel, kjønnslemlestelse, og alle saker der fornærmede får betydelig skade, Etterlatte fikk med noen forbehold rett til bistandsadvokat der noen er død som følge av en straffbar handling. Dessuten åpnes for annen skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat.

Ordningen med rett til en kostnadsfri konsultasjon med advokat for å vurdere anmeldelse ble utvidet til å gjelde de fleste saker om seksuallovbrudd, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, overtredelse av besøks- og kontaktforbud og saker om kjønnslemlestelse.

Retten til informasjon og innsyn på alle stadier av saken ble styrket. Fornærmede som har bistandsadvokat, og enkelte etterlatte skal holdes løpende orientert om sakens utvikling, mens andre fornærmede skal informeres ved behov.

Ny rett for fornærmede og etterlatte til å være til stede i alle rettsmøter uavhengig av tidspunkt for egen forklaring ble vedtatt. Den retten gjelder også når dørene lukkes. Fornærmede med bistandsadvokat skal forklare seg før tiltalte.

Ny rett for fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige under hovedforhandlingen, til å kommentere bevisførselen underveis samt rett til en sluttbemerkning før saken tas opp til doms.

Aldersgrensen for bruk av dommeravhør ble hevet fra 14 til 16 år. (Fornærmede mellom 14 og 16 år skal kunne forklare seg under hovedforhandling etter ønske.)

Fornærmedes og etterlattes rett til økonomisk kompensasjon for å følge hovedforhandlingen ble utvidet.

Rettighetene i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker ble styrket.

Dessuten ble det gjort endringer for å sikre bedre forberedelse av erstatnings- og oppreisningskrav som kan fremmes sammen med straffesaken.

Det var først og fremst for denne prosessen at Stine Sofies Stiftelse fikk Rettssikkerhetsprisen i 2009. Og det var denne prosessen som verken Frode Sulland eller Håkon Stanghelle fant interessant nok til å kommentere da de ble invitert som foredragsholdere på Rettssikkerhetskonferansen (kapittel 2)

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Kap. 6 – Døden

Det som gjør Døden til en så skrikende dissonans mot alt annet som det moderne mennesket forholder seg til, er at den er ugjenkallelig. Kompromisser med Døden finnes ikke engang i religiøse kretsers myteunivers.

Er det et slags svar å fortrenge den?

Presseetikken sier at det ikke skal vises bilder av (norsk) død. Å trykke foto av en plastsekk som dekker Døden, er brudd på presseetikken, og bare det at man ikke kunne vite, er gangbart argument til redaksjonens forsvar.

Vegringen mot å snakke om det ugjenkallelige, slik jeg under dette arbeidet har hørt den beskrevet både hos prester, politifolk, psykiatriske sykepleiere og i mange plutselig etterlattes vennekrets, kan umulig være rasjonelt begrunnet eller basert på noen som helst form for hensyn. Det er sosial inkompetanse. Et uttrykk for tafattheten i en kultur som verken har ord eller begreper eller ritualer for ugjenkallelighet.

Kanskje det også er grunnen til at dette er et betimelig spørsmål: Hvem eier egentlig en død?

Torleiv Rognum

For Linda, Remys mor, har to indre bilder gjort vondt der sorgen skulle ligge i fred. Det ene er forsidebildet fra lokalavisen fra tirsdagen etter at han ble drept. Det var Remy i en oransje plastsekk på ei båre mellom to ambulansefolk. Den skrikende oransje fargen har forfulgt henne siden. Plastsekken dukker opp fra utsalgsplakater, omkjøringsskilter, båtkalesjer.

Det andre er fantasibilder fra obduksjonen. Hva skjedde med ham? Hvordan så det ut? Han kom inn dit som et rutineoppdrag fra en ulykke i rus. Da de var ferdige, var han et offer for 17 knivstikk og stump vold. Ble han behandlet med respekt? Hva sa de? Spøkte de? Siden det ikke er noe opplevd bilde der, la bilder fra filmer og TV-sendinger seg i minnet hennes i stedet: dramatiske bilder, grøssende bilder, situasjonskomiske bilder.

Jeg har fortalt tidligere (kapittel 3) om ensomheten som ble påført Remys etterlatte av omgivelsenes manglende evne til å forholde seg til kriminalitetsofre. Midt i kjernen av denne ensomheten har disse to bildene plaget Linda.

Så satte vi oss i hennes bil en vinterdag seks år etter at den oransje plastsekken hadde blitt kjørt samme vei, og møtte Torleiv Rognum ved nedgangen til kjelleren under kapellet på Rikshospitalet.

Etterpå sa Linda: ”Vi er heldige som har slike mennesker. Han som er oppriktig opptatt av at de døde skal få beholde sin verdighet.”

Han ser ikke ut av vinduer når han snakker om død. Han ser rett på Linda, og det renner elver av empati mellom dem. Han husker Remy. Litt hjelp må han ha av arkivet sitt, men det er for detaljene. Minst tjue detaljer som hver antakelig er mengder av informasjoner for en professor i rettsmedisin som har målt, bedømt retning og bredde, rekonstruert i tanken og deretter beskrevet i et doktorspråk som han har anstrengt seg for å gjøre forståelig for jurister. Men all denne informasjonen har åpenbart ikke skygget over at det var Remy som lå der.

Det hender vi oppdager at noe politiet tror er ulykke, viser seg å være drap.”

Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om undersøkelsen av Remy. Det viktige er å fortelle hvordan Lindas bilde ble annerledes. Både den oransje sekken og bildet av undersøkelsene.

Han kom inn til et kapell, ikke et lager, som hun hadde forestilt seg.

Derfra går det heis ned til undersøkelsesrommene. Der har forsiktige hender fjernet sekken og kjørt Remy på båre inn til det rommet som kalles Politisalen.

Der snakkes det med dempede stemmer. Patologene og de andre faggruppene som arbeider her, har en urgammel etisk regel: «Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae» («På dette sted har døden glede av å hjelpe de levende”). Den henger ikke oppslått på veggen i garderobeområdet, men det markerer likevel et klart skille mellom sykehusområdet utenfor og disse undersøkelsesrommene.

Den heter Politisalen fordi de har direkte linjer for videokonferanser med Oslo Politikammer derfra. Slik kan de umiddelbart etter obduksjonen forklare hva de har funnet, til de taktiske etterforskerne som skal foreta nødvendige avhør. De har også et mindre rom ved siden av, Politirommet, der kriminalteknikerne som er med på obduksjonene, kan arbeide. Her studeres også røntgenbilder, og det skrives rapporter

Men den viktigste garantien for at dette er et sted der respekten rår, er Torleiv Ole Rognum selv, som viser Linda, Remys mor, hva som skjedde med ham.

Undersøkelsesbordet er blankt, av skinnende rustfritt stål. Der er ikke tepper eller mykt underlag. Selvfølgelig. Der er tilgang på vann. Der er rustfrie stålfat av ulike størrelser. Der er instrumenter – noen ligger framme, noen ligger i skuffer. Det er instrumenter som brukes til å åpne menneskekropper som livet har forlatt.

Han forteller om framgangsmåten. Først undersøker de det ytterste – lag for lag med klær. De tar bilder, legger til side ting som skal studeres grundigere. Så arbeider de seg innover. De har et røntgenapparat, men de skulle gjerne hatt en CT – en computertomograf som tar snittbilder som så kan settes sammen i dataprogrammer for å gi bilder av skader på indre organer og skjelettet. Noen ganger låner de en CT-scanner andre steder på sykehuset, men det er ikke tilfredsstillende, for da må de flytte avdøde langt av gårde til områder der levende pasienter undersøkes.

Det kan dere godt fortelle til Stine Sofies Stiftelse”, smiler han. ”Stiftelsen har tidligere vist at de er flinkere til å argumentere for utstyr til oss enn vi er selv…”

Jeg tenker at døden er en del av livets virkelighet. Den kan ikke gjemmes bort. Den kan ikke fortrenges ved å se ut av vinduer eller lyve om antall knivstikk. Sytten knivstikk og stump vold er så forferdelig at den som er mor til en sønn som har endt sitt liv slik, aldri vil kunne få fred mer. Døden kan ikke rettes opp. Heller ikke med glemsel. Et barns død vil følge en mor eller en far eller et søsken eller andre av den dødes nærmeste gjennom hele resten av livet. Derfor er sannhet det eneste som kan bidra til at sorgen kan få sitt sted i menneskene som må leve med den.

Det var en slags tilfeldighet som gjorde at Rognum ble rettsmedisiner. Han tok doktorgraden sin innen kreftmedisin, og hadde egentlig tenkte å spesialisere seg videre innen kreft hos barn. Men akkurat da gikk det opp for norsk helsevesen at Norge lå på topp i verden på statistikken over det som kaltes krybbedød: plutselige, uventa dødsfall blant spedbarn.

Slik kom han, sammen med kollega Ola Didrik Saugstad, til å bruke mye tid i undersøkelsesrommene på Rettsmedisinsk institutt og ved Pediatrisk forskningsinstitutt. Epidemien var omfattende – en kvart prosent av alle spedbarn døde i krybbedød på 80-tallet i Norge.

De gjorde sensasjonelle funn. Flertallet av krybbedødofrene hadde hatt oksygenmangelepisoder før de døde. Den oppdagelsen som reduserte krybbedødsfallene med 90 % (fra 150 til 15 i året), kom fra leger som hadde observert at krybbedødofre nesten alltid ble funnet liggende på magen. Jordmødre og helsestasjoner hadde anbefalt alle vordende foreldre på svangerskapskurs i noen år: La de små sove på magen, slik får de best hodeform og sunnest søvn. Men noen, viste det seg, fikk også for lite oksygen. Og da budskapet slo gjennom, gikk antall krybbedødsfall dramatisk ned. Slik hjalp de døde de levende.

Men de fant også andre årsaker. Alle plutselige spedbarnsdødsfall var ikke uforklarlige. Noen skyldtes sykdom; hjerterytmeforstyrrelse eller feil i fettstoffskiftet. Grundige undersøkelser viste også at enkelte plutselige spedbarnsdødsfall er forårsaket av vold.

Torleiv Ole Rognum står ved obduksjonsbordet under Rikshospitalets kapell og viser for Linda, Remys mor, hvor intenst han brenner for Livet, og hvorfor det er grunnen til at han ble ekspert på død. Han dro til Thailand etter tsunamien i 2004 og stod i mange uker og identifiserte døde, sammen med leger, tannleger og politieksperter fra hele verden. Han ble også utkalt til møter med massedød etter Scandinavian Star-ulykka i 1990 og togulykka på Åsta i 2000. Hver gang har han hatt dette over seg at det har vært ett og ett menneske han har stått med, ett og ett menneske som skulle ha levd, men som brått ble revet bort, og som etterlot seg lammende sorg og savn.

Han viser seg som en dypt religiøs mann. Han forteller uten å se ut av noe vindu at det blir vanskelig noen ganger, veldig vanskelig, og at han da søker støtte hos sin Gud og sin hellige skrift. Og så sier han ikke mer om det, men vi snakker stille om det etterpå, Linda og jeg, at vi tror på denne mannen når han sier at livet er hellig.

Han peker på videokonferanseutstyret. Når vi hører nyhetsreporterne fortelle om ”den foreløpige obduksjonsrapporten”, da er det den muntlige rapporten til kameraene i Politisalen det snakkes om. De har en siste konferanse seg imellom, de som har undersøkt. Det er gjerne en lege eller to, og en obduksjonstekniker eller to, og kanskje en politietterforsker eller to. De avklarer om de alle har samme oppfatning av hva de har funnet ut, og så er de på nett med etterforskningsledelsen.

Vi har funnet i alt sytten stikkmerker etter noe som kan være flere forskjellige kniver…” – og så beskrivelsene av hvert funn.

Jeg vet ikke om det ville være riktig for etterforskeren i den andre enden å bringe alle detaljer videre til de pårørende i en sjokkfase etter at en sønn eller datter plutselig er revet fra dem. Men det er et stykke fra alle detaljer til å velge bort ubehaget med å fortelle hva som faktisk har skjedd, og å pakke det inn som et hendelig uhell.

Så legges alt på plass igjen”. Han fortsetter å snakke slik at vi tror ham. Han sier at det ikke gjelder slike organprøver som kanskje må undersøkes grundigere, som kanskje skal fikseres, noen ganger kan undersøkelser ta uker, men det gjelder det aller meste. Det blir lagt på plass, den døde blir sydd, vasket, påkledd, lagt i kiste.

Så blir den kjørt til heisen og opp i kapellet der det kan foretas seremonielle handlinger i alle religioner eller livssyn, der den døde kan leveres tilbake til de pårørende. Der Remy ble hentet.

Slik er det”, sier Torleiv Ole Rognum.

Takk”, sier Linda, Remys mor.

Dødsstedsundersøkelser

Hvis et voksent menneske dør uventet og plutselig, vil det normalt alltid bli iverksatt en etterforskning for å bringe på det rene hva som er skjedd. Å avdekke eventuelle straffbare forhold er bare en av de gode grunnene til at dette skjer. Forsikringsselskapene kan ha spørsmål, årsaken kan være å finne i forhold som også kan ramme andre. I arbeidslivet skal det adskillig mindre enn et dødsfall til, en skadd finger er nok til å utløse etterforskning for å avklare hvilke systemfeil som må rettes for å hindre at det skjer igjen.

Men når et barn dør uventet og plutselig, er etterforskning ifølge siste forskriftsendring en frivillig sak. Og det er ikke rutinerte etterforskere som skal gjøre det, det er Folkehelseinstituttet, et forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet, ”en nasjonal kompetanseinstitusjon for myndigheter, helsetjeneste, rettsapparat, påtalemyndighet, politikere, media og publikum”. Vanligvis arbeider de med forebyggende helsearbeid gjennom forskning, statistikk, beredskapsplaner og formidling til myndigheter, helsevesen, forskere, internasjonale organisasjoner og næringslivet.

Det er langt på vei Torleiv Rognum som ”har skylda” for at spørsmålet om dødsstedsundersøkelser har blitt et så heftig diskutert tema de siste årene, fordi han og medarbeiderne på Rettsmedisinsk institutt har dokumentert hvor avgjørende dødsstedsundersøkelser er for barns rettssikkerhet.

Først avdekket de gjennom det store krybbedødposjektet i perioden 1984–2000 at så mye som 20 prosent av alle plutselige barnedødsfall kunne skrives tilbake til ulykker, omsorgssvikt, mishandling og drap. Nøyaktig hvordan disse 20 prosentene fordelte seg, var umulig å fastslå uten nærmere undersøkelser på dødsstedet.

Så gjennomførte de den såkalte Dødsstedsundersøkelsen i årene 2001–2004. Den gikk ut på at når barn under fire år døde plutselig eller uventet, skulle familiene få tilbud om besøk fra prosjektet for å bringe dødsårsaken helt på det rene. Teamet som besøkte familiene, bestod av rettsmedisineren (den samme som obduserte barnet) og en person med politifaglig kompetanse. Besøket gikk ut på en samtale med foreldrene/pårørende og en systematisk undersøkelse av dødsstedet. I alt ble 46 familier besøkt. Hadde undersøkelsen vært obligatorisk, ville de ha besøkt 52 familier.

Ingen av de besøkte familiene syntes at besøket forverret deres situasjon – de fleste syntes tvert om at det bidro positivt i sorgprosessen. Spesielt var det gode tilbakemeldinger på at de fikk møte rettsmedisineren som hadde obdusert barnet deres.

Besøket hadde vesentlig betydning for fastsetting av dødsårsaken (diagnosen) i 32 % av tilfellene med forklarlig død og såkalt borderline krybbedød.

Og undersøkelsen resulterte i at mistanker om straffbare forhold ble avkreftet i 14 tilfeller.

Det ble ikke avdekket straffbare forhold som ikke allerede var under etterforskning, men det ble rapportert sju forhold om betydelig uaktsomhet som imidlertid ikke førte til straffeforfølgelse av påtalemyndigheten.

Rognum og de andre som hadde arbeidet med dette prosjektet, vurderte resultatene som så gode at de foreslo at omtrent samme modell skulle gjøres obligatorisk ved alle barnedødsfall, det ville statistisk sett være snakk om ca. 50 dødsfall i året, fordelt over hele landet. Forslaget ble overlevert riksadvokaten tidlig i 2004.

Derfra begynte vegringsprosessen.

Riksadvokaten mente at Påtalemakten ikke har lovhjemmel til å gjennomføre dødsstedsundersøkelser uten at det foreligger anmeldelse eller mistanke om straffbare forhold. Så han sendte det over til Helsedirektoratet.

Etter nesten to års tenkepause kom Helsedirektoratet til at heller ikke de hadde lovhjemmel til annet enn en frivillig ordning, og at det i så fall måtte være en dødsstedsundersøkelse foretatt av helsepersonell alene uten noen politifaglig bistand.

I 2007 bestemte så Helse og omsorgsdepartementet å gjøre dette. Dødsstedsundersøkelse skulle være et ”obligatorisk tilbud” til alle foreldre som opplevde plutselige eller uventa dødsfall hos barn på tre år eller mindre. Helsedirektoratet skulle etablere tilbudet innen juli 2008.

Ett år etterpå hadde det fortsatt ikke skjedd, men oppdraget ble nå altså plassert hos Folkehelseinstituttet.

Der skal det visst nok være lagt til Seksjon for psykisk helse, til underavdelingen for selvmordsforskning og -forebygging.

Det har jo altså tatt snart seks år siden vi laget forslaget”, sier Rognum. ”Det kan jo virke litt skrivebordsaktig …” Og så ler han litt, og det med god grunn, for de seks årene viser seg å ha vært nok til en hel sirkel av skrivebord:

Nå har Rettsmedisinsk institutt fått spørsmål fra Folkehelseinstituttet om de kan leie oss inn som underentreprenør for å utføre dødsstedsundersøkelsene …”

Det viser seg at Folkehelseinstituttet deler Rognums syn på at ordningen burde være obligatorisk. Men en frivillig ordning er bedre enn ingen ordning i det hele tatt, og fra 1. november 2010 starter den frivillige ordningen.

Hvem eier en død?

Når det ugjenkallelige har skjedd, lager menneskene fortellinger for at det skal bli utholdelig: Det var en teknisk svikt. Det var en uforklarlig tragisk tilfeldighet. Hun var mett av dager. Han slapp å lide. Hun ble hentet hjem til sin Gud.

Når det ugjenkallelige er følge av et drap, mishandling eller grov uaktsomhet, er det flere som kjemper om fortellingens innhold. Var det et drap eller var det en ulykke? Var det en forbrytelse eller var det et selvforsvar? Var det følgen av overgrep eller et uforståelig selvmord?

Retten til å fremme ulike fortellinger er selvfølgelig en del av rettssikkerheten. Men er ikke også den ulikt fordelt?

Etterforskningen har som formål å lage en fortelling: Slik skjedde det. Den lages ikke for at sorgen skal bli utholdelig, men for at påtalemakten skal vurdere om fortellingen beviser ut over all rimelig tvil at det har blitt utført en straffbar handling.

Finnes det fortsatt rimelig tvil, vil fortellingen antakelig bli henlagt. Det innebærer at den aldri vil bli fortalt, og at det kan være ærekrenkende mot den mistenkte å fortelle den. Det kan være straffbart.

Om påtale blir vedtatt, er det fortsatt ikke lov å fortelle selve fortellingen, bare at det ”ifølge påtalemakten” finnes en fortelling. Heller ikke om første rettsinstans dømmer fortellingen til å være riktig, vil den kunne fortelles fritt. Først når tre rettsinstanser har vurdert den, er den blitt en rettskraftig fortelling. Og i dag er det regelen mer enn unntaket at den i tillegg skal overprøves av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og deretter flere ganger i Gjenopptakelseskommisjonen.

Den som mistenkes eller siktes, lager også en fortelling. Den behøver ikke være sann, og den behøver ikke holdes hemmelig. Den kan serveres til offentligheten via alle tilgjengelige medier i forkant av rettssakene for å påvirke jury og dommere, og fellesskapet ved staten betaler advokatene som rådgir og sørger for pressekontaktene. Selv om tre rettsinstanser, Menneskerettighetsdomstolen og Gjenopptakelseskommisjonen alle konkluderer med at den dømtes fortelling er feilaktig, så er det hans eller hennes rett å fortsette å fortelle den. Inkludert eventuelle påstander om den dreptes egentlige skyld.

Har offeret eller de etterlatte en tilsvarende rett?

Har de rett til å lage en fortelling ut fra sine egne behov og til å fortelle den før det foreligger en rettskraftig dom?

Og kanskje enda viktigere: Har de etterlatte fremdeles rett til å fortelle sin historie etter at den dømte har sonet ferdig og hans eller hennes mellomværende med staten er oppgjort?

Jeg tror ikke det. Det går bare an å tro, for det finnes ikke skrevne regler for dette. Blant annet fordi det ikke har vært noen sterk ”offerpolitisk bevegelse” som har stilt disse spørsmålene skarpt i Norge før Stine Sofies Stiftelse begynte å gjøre det for ti år siden.

Våren 2010 venter stiftelsen på Menneskerettighetsdomstolens vurdering av om de etterlattes fortelling skal telle med under Kriminalomsorgens avveininger når domfelte søker permisjoner eller prøveløslatelser. Norsk rett sa først ja i Oslo tingrett i 2007, så nei i Borgarting lagmannsrett i 2008. Lagmannsretten tolket straffegjennomføringsloven slik at fengslene ikke har lov til å ta hensyn til den gruppen som er utsatt for et lovbrudd, under vurderingene av permisjon og prøveløslatelse.

Denne saken har igjen fått lederskribenter og bloggere til å trekke hevnmotivet fram som påstått drivkraft for Stine Sofies Stiftelse.

Overser man ikke en vesentlig del av virkeligheten dersom man lukker øynene for at en død forårsaket av vold er en for stor fortelling til at den kan bli borte gjennom besvergelser eller undertrykking?

Et drap er først og fremst en handling som rammer den drepte, dernest de menneskene som stod den drepte nærmest. Det er en fornuftig ordning at staten er den som har ansvar for rettssak, dom og soning av slike handlinger. Det er også en fornuftig ordning at de moderne statene har valgt ”nyttighet” som grunnfilosofi i rettspleien i stedet for hevn.

Men disse prinsippene for statens rettsfilosofi kan jo ikke ta bort det som faktisk er skjedd: Rikke er død. Morten er død. Remy er død. Stine Sofie og Lena er døde.

Det er verken staten eller gjerningsmannen som eier en død. Respekten for den døde tilhører den døde og den dødes nærmeste etterlatte.

Under gjennomføringen av sin samfunnsnyttige rettsfilosofi må staten forstå at de sår og skader som et drap har medført, ikke kan leges like fort som staten mener at gjerningsmannen eller -kvinna kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet. Staten har heller ingen rett til å kreve av de etterlatte at de skal ”bli ferdige” med sine tap innen en frist.

Og den som har drept, kan ikke regne med at drapet og skadevirkningene etter drapet er tatt bort fordi om han eller hun har levd på Kriminalomsorgens betingelser i noen år.

Å se hele det fryktelige bildet rundt et barnedrap er et spørsmål om å vise respekt overfor den svakeste part i dette bildet. Den som mener at uttrykksrett for offerets fortelling er en sammensvergelse for å gjeninnføre middelalderske hevnprinsipper i norsk rett, den har noen gjennomtenkninger igjen å gjøre seg.

Det skal være glede og sang i mitt hus

Døden er en ugjenkallelig del av livet. To parter skal rehabiliteres etter at noen har tatt et liv: De som sitter igjen, og den som tok livet.

Hovedproblemet i Norge er ikke at den sistnevnte ikke rehabiliteres. Hovedproblemet er at offeret og de etterlatte ennå i lang tid må regne med at deres rehabilitering er en privatsak, og at det beste de kan påregne, er at respekten for deres side av saken med små skritt kan vokse.

Rehabilitering av offer og etterlatte er å lære å leve med det ugjenkallelige. Så mange av de menneskene som har trått inn i fellesskapet rundt Stine Sofies Stiftelse, fortsetter å feire sine døde barns bursdager slik vi hørte Mortens etterlatte heiser flagg og går til kirkegården. Det er blitt en slags ritualer for det ugjenkallelige.

Det er tøft. Det kreves at tårer tørkes og strid tas opp.

Det skal være glede og sang i mitt hus!” sa Ada Sofie Austegard tidlig i sin prosess. Under Pårørendeseminaret kom det fram mange historier om denne strid. En av dem gikk slik:

Broren til den drepte ble tenåring etter hvert, attenåring, en ung mann, og så skjedde det som skjer så mange: En dag ble han kjørt hjem av politiet etter å ha rotet seg opp i bråk på offentlig sted. Sørpe full, men ikke mer bevisstløs enn at skammen lå tykk utenpå.

Gå og legg deg! sa foreldrene. Vi snakker om det i morgen.

Neste dag fortalte han om en fortvilelse som de ikke hadde hørt ham fortelle om før: Tanken på at han kunne ha forhindret drapet. Han kunne ha blitt med. Han kunne kanskje ikke ha forsvart, men han kunne kanskje ha vært der slik at det ikke hadde skjedd.

Da sa mor: ”Du våger ikke!”

Og hun forklarer den ubegripelige visdom bak: Selvfølgelig var det på tide at han begynte å snakke om disse tankene. Selvfølgelig var det sant, det er jo en helt klassisk søskenreaksjon, og det var oppskakende at det måtte ta så mange år før de kunne snakke om det.

Men han skulle ikke våge å gjøre sin søsters død til en unnskyldning for sine egne feil! Han skulle ikke våge å dyrke selvmedlidenheten og bruke den som manipulasjonsmiddel. Han skulle ikke våge å støve ned sorgen over sin søster.

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje