Den 27. oktober 2009 gikk Ada Sofie Austegard opp på talerstolen i den ærverdige Marmorhallen hos DnB NOR i Kirkegaten i Oslo og fortalte om sitt ”Draumesyn” – en barndom uten vold – til Norges Juristforbunds Rettssikkerhetskonferanse. Tydelighet, sa hun. Tilgjengelighet. Og så sa hun:
”Vi møter ikke motstand. Vi stanger hodet i en mur av velvilje.”
Møteleder Gry Hellberg Munthe takket for talen med en liten betraktning om at utviklingen går fram med små skritt, og at det var tankevekkende med ordene om ”en mur av veldedighet”.
Jeg satt langt bak i salen og noterte misforståelsen med overraskelse. Veldedighetens lett umoderne sider er en velkjent sjablong. Når den likevel brukes fra tid til annen, signaliserer den vel helst at brukeren er litt utdatert. Hvis ikke sjablongen brukes – slik Austegard gjorde – som et ordspill, som et annerledes og nytt uttrykk – ”en mur av velvilje”.
Hun hadde forklart ganske godt hva hun mente med det. Hun fortalte litt om rettssalen der staten skulle føre saken mot Stine Sofies og Lenas mordere. Det var ikke forventet at hun skulle ønske å følge den – det var forventet at hun behøvde brosjyrer om søvnproblemer og spiseforstyrrelser og tilgang til beroligende medikamenter.
”Vi ville ha plass i rettssalen. Vi ville tale med aktor.”
Det ideelle offer
Da hun og de andre pårørende tok opp kampen med pressekorpset om en sitteplass i rettssalen, var det fremdeles en uvant tanke at en etterlatt skulle være et menneske med egne krav.
Ikke av mangel på velvilje. Jusprofessor Nils Christie beskrev i 1986 ”det ideelle offer” – det som vekker enhver borgers empati, støtte og velvilje. Selv brukte Christie eksempelet med den gamle damen som, midt på dagen, på vei til eller fra sykebesøk hos sin hjelpeløse søster eller bror, blir slått ned og ranet av en hensynsløs narkoman.
Han systematiserte drømmebildet av det ideelle offer ved å beskrive fem egenskaper: Offeret er svakt, det holder på med en respektabel aktivitet, det kan ikke bebreides for å være der det skjer, gjerningsmannen er overmektig, stor og voldelig, og offeret har ingen personlig relasjon til ham.
Det kan vanskelig tenkes tilfeller som samsvarer bedre med denne definisjonsrekka enn drapsofrene i Baneheia i mai 2000.
Den altoverskyggende velviljen blir synliggjort hver gang Ada Sofie Austegard eller andre fra Stine Sofies Stiftelse introduseres til en forsamling. Så også ved åpningen av Rettssikkerhetskonferansen 2009. Hellberg Munthe satte ord på enda en dimensjon ved årets vinner av Rettssikkerhetsprisen: Hun er så folkelig. Møtelederen kunne huske takketalen under selve prisutdelingen den 18. mars. ”Tenk at jeg, som aldri så mye som har tenkt tanken på å studere jus skal vinne en juristpris! Men så tenkte jeg: Jus er jo ikke noe annet enn sunn fornuft satt i system!”
Rettssikkerhetsprisen var den femte prisen hun hadde tatt imot. Først fikk Stine Sofies Stiftelse Fredrikkeprisen fra Norske Kvinners Sanitetsforening i 2001. Året etter tok hun imot Lions pris. I 2006 tildelte Frelsesarmeen sin ærespris – Booth-prisen – til Stiftelsen, og i 2008 ble de to stifterne Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth tidenes yngste mottakere av Kongens fortjenestmedalje i gull. 2009 brakte to priser: først Rettssikkerhetsprisen, deretter Reklame på alvor-prisen fra reklamebransjen.
I tillegg har velviljen flommet over Stiftelsen på andre måter. Den har blitt gitt innflytelse gjennom offentlige utvalg, den er premissleverandør i all offentlig samtale om barn, pårørende og vold – og den inviteres stadig til landets viktigste talerstoler.
Byron
Men noen ganger blir også velviljen så overveldende at den blir fiendtlig. Som da Stiftelsen hadde fått nytt kontor og tenkte at de ville invitere formgivingsfag på Arendal videregående skole til å dekorere veggene.
”Vi fikk jo aldri svar. Til slutt så ringte rektor og sa at de hadde tatt det opp på lærerværelset. De syntes ikke de kunne gjøre det. Det kunne bli for traumatisk for elevene …” Andre skoler har hatt lignende reaksjoner. Det er for tøft å utsette elevene for ”slikt” – eller enda mer spesielt: ”Vi har ikke slike problemer hos oss…”
Veien er kort fra å være ”det ideelle offer” til å bli det stigmatiserte offer. Som regel er ikke samsvaret med Christies ideelle offerkriterier så sterkt som i Baneheia-saken. De fleste barn som blir slått, er ikke gamle damer på vei til sykebesøk. De fleste barn som blir drept eller får sitt liv skamfert av vold fra kjente eller ukjente overgripere, er helt vanlige mennesker med helt vanlige foreldre. De er ikke spesielt svake. De holder ikke bare på med uklanderlige aktiviteter. De kunne godt med fordel ha vært et annet sted enn de viste seg å være da det skjedde. Og den som gjorde det, som utpekes som gjerningsmann, kan godt være barnets egen far eller mor, eller respekterte onkel, eller ungdommelige svirebror.
Ada Sofie slo et stort bilde av åtte måneder gamle Byron opp på veggen. Det var muligens uhørt, i en forsamling av jurister, for rettssaken – sjette gangs prøvning av skyld og straff – pågikk i Borgarting lagmannsrett bare noen kvartaler unna. Men det var ikke skyldspørsmålet som var hennes poeng. Det var barnets og den etterlatte morens rettssikkerhet hun ville snakke om. Byrons og Jannickes rettssikkerhet.
Byron lå død i senga si om morgenen den 25. september 2004. Det var Jannicke selv som fant ham. Hun forsøkte fortvilt med gjenopplivning og fikk tak i ambulanse. Men det var ugjenkallelig. Selv om hun allerede på sykehuset sa at hun var redd det ikke var noen naturlig død, ble det ikke gjort noen dødsstedsundersøkelse før flere dager seinere, etter at rettsmedisinske undersøkelser hadde stadfestet at Byron var blitt påført store hodeskader, dødelig leverskade og en brukket arm.
Forsinkelsen kan ha vært avgjørende for at Statsadvokaten i Agder ikke fant nok holdbare beviser og kom til at saken måtte henlegges.
Riksadvokaten påla likevel tiltale mot den daværende kjæresten til Jannicke. Han var den eneste som hadde vært der utenom moren, han hadde kommet seint, etter at hun hadde lagt seg.
Kristiansand tingrett frikjente ham i november 2006. Riksadvokaten anket, og Agder lagmannsrett fant tilstrekkelige bevis til å dømme tiltalte til sju års fengsel høsten 2007. Men den ene forsvareren hans ble syk i sluttfasen av rettssaken, og klagde seinere på saksbehandlingsfeil fordi rettssaken ikke var blitt stoppet på grunn av forsvarerens sykdom. Han fikk medhold i Høyesterett – saken måtte føres for lagmannsretten en gang til.
I juni 2008 ble saken ført for Agder lagmannsrett igjen, og igjen ble tiltalte dømt, men nå med ett års strafferabatt fordi saken hadde trukket så lenge ut. Forsvareren klagde igjen på saksbehandlingsfeil – denne gang på habilitetsforhold – og fikk igjen medhold i Høyesterett.
Regner man med behandlingene i Høyesteretts kjæremålsutvalg, kom saken opp for sjette gang – denne gang i Borgarting lagmannsrett – i oktober 2009. Det var ikke klart under Rettssikkerhetskonferansen, men det ble avklart noen dager seinere at Borgarting ikke fant bevisene holdbare og frikjente tiltalte. Han ble også frikjent for erstatningskrav fra Byrons mor.
”I fem år har denne vesle kvinna ventet på avklaring av hva som skjedde med Byron. Fire ganger har hun møtt for å la seg spørre ut om de vanskeligste ting – om seksuallivet sitt og om hvorfor Byron gråt … ”
Det var mye Ada Sofie ikke sa, om hvordan Jannicke hadde hatt det de fem årene. Hun hadde kommet til Norge like før, ukjent med kulturforskjellene fra Malta. Hun var vant til at familiene gikk ut sammen om kveldene, for eksempel, og uten å tenke over at det kunne være annerledes i Norge, tok hun Byron med seg på utesteder. Dette ble brukt aktivt av forsvaret for å sannsynliggjøre at tiltalte tvert om hadde vært en mer moden omsorgsperson for Byron enn hans egen mor. Igjen og igjen måtte hun la seg spørre ut om sitt liv og sitt levesett. Og belastningen i retten ble fulgt opp utenfor, gjennom media og kanskje vel så merkbart gjennom ringvirkningene fra den 75 medlemmer sterke Facebookgruppa som forsøkte å støtte forsvaret ved å sverte henne – ”… hun har helt siden hun var liten vært ei løgnaktig lita tøs, som gjør absolutt alt for oppmerksomhet … hun var sjalu på oppmerksomheten hennes eget barn fikk…”
Det var for å gå på skole hun kom. Hun har ennå ikke klart å begynne på skole.
”Er ikke dette et rettssikkerhetsproblem? Et uoppklart drap – tre lagmannsrettssaker som vurderer nøyaktig samme bevis med motsatte resultater? Ei ung etterlatt mor som har måttet bruke fem år av sitt liv til å lytte passiv på at hennes navn og rykte rives i stykker i et taktisk spill fra forsvaret?”
Ada Sofie Austegard er ikke stor. Men ti år på et aktivitetsnivå som nærmer seg det hyperaktive, har gjort henne scenevant, veltalende og selvsikker.
”Nå kan vi løse opp litt her. Nå kan alle snu seg mot sidemannen”, sa hun og utløste usikre skrape og subbelyder i Marmorhallen. Jurister hater slike øvelser, men de er samtidig for høflige til å gi uttrykk for det i en Marmorhall når ordren kommer fra det ideelle offer personlig.
”Så kan dere fortelle sidemannen om den beste seksuelle opplevelsen dere har hatt!”
To hundre vrangstruper gikk i momentan lås.
”Dere må ikke være flaue! Kanskje det var akkurat i dag tidlig – før dere kom hit?” Noen forsøkte forsiktig å le. Så smalt det ideelle offer til:
”Hver uke står det barn i norske rettssaler som må fortelle om det verste de har opplevd av seksuelle ting. Og mange advokater sitter der, og publikum sitter der, og media sitter der – og han som har gjort det, sitter kanskje også der!”
Rettssikkerhet for tiltalt og rettssikkerhet for offer er ikke to motsatte hensyn, sa hun. De kan utmerket godt ivaretas samtidig. Men de blir ikke det, for altfor mange aktører i rettskulturen har vent seg til at rettssikkerhet bare handler om tiltaltes og dømtes rettssikkerhet.
”Hva er den moralske, etiske og rettssikkerhetsmessige forklaringa på at mor til Byron skal måtte svare igjen og igjen om de mest intime ting i privatlivet sitt, mens tiltalte sitt kriminelle rulleblad er irrelevant?”
Det var i svineinfluensaens tid, dette. Men det var så langt ute i den stadig utsatte rekka av katastrofeuker at noen og hver hadde begynt å stille spørsmålstegn ved den enorme satsingen på dette forebyggingstiltaket.
”Det skal visst være 12 mennesker som er døde til nå av denne pandemien. Men hvert eneste år blir mellom 10 og 15 spedbarn filleristet slik at de får varige skader eller dør. Foreldre vet ikke hvor farlig det er å riste spedbarn – og juryer vet ikke hvor lite muskler som skal til før en sterk voksen har utført ”vold av betydelig kraft” på et spedbarn… Er ikke det en minst like alvorlig pandemi? Men hvor mange millioner bruker samfunnet på den?”
Det er jo derfor man har slike konferanser – for å kunne stille retoriske spørsmål. Men de var høyst betimelige, skal man tro rettsmedisiner og postdoktor Arne Stray Pedersen ved Rettsmedisinsk institutt Han var på det tidspunktet midt inne i et treårig forskningsprosjekt nettopp for å finne ut mer om hvordan hodeskader oppstår hos spedbarn. Selve forskningsprosjektet var finansiert av lotterimidler fra Stiftelsen helse og rehabilitering via Landsforeningen uventet barnedød (www.lub.no), mens det helt sentrale verktøyet i prosjektet var finansiert av Stine Sofies Stiftelse.
Det var ei dokke stappfull av elektroniske måleapparater av samme type som bilindustrien bruker for å teste kollisjonsskader. Men i ”Baby Justicia” var instrumentene kalibrert for å måle slike påkjenninger som et barn kan bli påført av voksne. Hun viste den for Rettssikkerhetskonferansen og refererte noen av de foreløpige funnene: Hvert år får mellom ti og femten norske spedbarn og småbarn så alvorlige hodeskader på grunn av mishandling at de dør eller får varige hjerneskader. Den mest vanlige måten dette oppstår på, er ved såkalt filleristing – ved at en voksen holder barnet rundt brystet og rister slik det kan være lett for en opphisset voksen å gjøre når et barn med kolikk eller i trassalder ikke stopper å gråte. Prosjektet hadde så langt dokumentert at kreftene som et barnehode utsettes for ved slik risting er formidable, og adskillig mer alvorlige enn ved mange andre hendelser som man lett vil kunne regne som mer dramatiske, så som fall/kasting fra betydelige høyder.
Funnene var etter Stine Sofies Stiftelses mening så dramatiske at de umiddelbart utviklet et informasjonsprogram for nybakte foreldre for å forebygge filleristing. I 2009 ble det gjennomført et prøveprosjekt sammen med fem sykehus der alle nybakte foreldre fikk muntlig informasjon og en informasjonspakke med en brosjyre og en film. Erfaringene ble så oppsummert, og fra 2010 er målsettingen at alle landets 50 fødestuer skal informere foreldrene til 59 000 nyfødte barn hvert år.
”Ingen våkner om morgenen og tenker: I dag skal jeg filleriste en baby.” Derfor lages informasjonspakken slik at budskapet skal huskes når faren oppstår og den voksne kanskje er i sterk affekt.
”Men dette handler også om rettssikkerhet!” For slett ikke all vold mot barn kan tilskrives uvitenhet og affekt hos nære voksne. Ullevål universitetssykehus gjennomførte for eksempel en undersøkelse av journaler knyttet til barn innlagt med hodeskader i årene 1995–2005. I alt var 91 barn innlagt. I 35 saker visste man helt sikkert at skadene skyldtes ulykker. I 17 tilfeller visste man helt sikkert at skadene skyldtes mishandling. Men i hele 39 saker kunne man ikke fastslå sikkert om det var ulykker eller mishandling som var årsaken.
”Store mørketall!” sa Austegard.
Baby Justicia skal, når forskningsprosjektet er ferdig og resultatene kvalitetssikret, bidra til opplysning av en del av disse mørketallene. Den skal blant annet kunne være med på rekonstruksjoner slik at det kan bringes på det rene om det er samsvar mellom de forklaringene som gis, og de faktiske påkjenningene som barnet har vært utsatt for.
”Skal man for eksempel tro på de forklaringene som er gitt og sammenholde dem med skadene som er påvist, så er det åtte ganger farligere å falle ned fra sofaen enn det er å dette ned fra et tre eller en bergvegg på tre til tretten meters høyde. Og det rimer jo ikke helt?”
Men barnets rettssikkerhet må også ivaretas på andre måter. Obligatorisk dødsstedsundersøkelse er ett krav. Et annet er at terskelen for etterforskning av et uventet barnedødsfall ikke bør være vesentlig annerledes enn den er av en voksen. Det er på tide å revurdere politiinstruksen som ble gitt i 1991 mens krybbedødepidemien var på sitt høyeste, om at politiet skulle holde seg unna familier der barn dør uventet, inntil obduksjonsrapporten eventuelt avdekket noe mistenkelig.
”Den som ikke har noe å skjule, vil være glad for alt hun eller han kan få vite om hva som hendte med barnet. Så snart obligatorisk dødsstedsundersøkelse innføres, så vil det bli ansett som ganske normalt at når et barn dør uventet, så skal rettsmedisinerne komme – så skal foreldrene få diskutere med fagpersoner det ene store spørsmålet som opptar dem, nemlig hva som skjedde, hva som er forklaringen. Det finnes ikke noen bedre måte som samfunnet kan ivareta foreldre og andre etterlatte på når noe så forferdelig skjer.”
Den ideelle overgriper
Der finnes ikke bare et ideelt offer. Det finnes også en ideell overgriper. Og tenker man etter, så finnes et ideelt ”plot”. Den ideelle overgriper er et monster. Hvis offeret er en engel og gjerningsmannen er et uhyre, da har man det ideelle plot. Men det finnes bare i fantasien. For i den virkelige verden er det mennesker det handler om.
Men fantasiverdenen dyrkes langt inn i rettssalene. Hvis tiltalte gjør det til et poeng at han eller hun ikke er et monster, da er det fantasiene det argumenteres mot. Hvis statsadvokaten henlegger en sak fordi offeret viser seg å ikke være noen engel, da er det fantasiene som styrer ham eller henne, ikke rettssikkerheten.
Barna i Baneheia var ”det ideelle offer”. Effekten av det styrkes ytterligere av at gjerningsmennene så lett lot seg beskrive som ”de ideelle overgripere” – det er vel ikke nødvendig å dokumentere hvordan ord som ”monster”, ”uhyre” og ”syk satan” flagret på avisforsidene i de opprørte tidene rundt drapene og arrestasjonene. Den som trenger dokumentasjon på at de fortsatt flagrer, kan bare gjøre et internettsøk, så ser man både hvordan monster-fantasien lever i bloggosfæren, og hvordan ”han er jo ikke et monster” er et hovedargument for en gjenopptakelse.
Allerede i forkant av første rettssak om Baneheia-drapene ble det tydelig at media hadde problemer med å takle gapet mellom fantasiverdenens plot og rettssalens kalde virkelighet.
Det ble ikke bedre av at saken kom opp kort etter rettssaken om Orderud-drapene. Den saken hadde så mange likhetstrekk med et Agatha Christie-plot at den nærmest tok form som en realityserie i media. De pårørende etter Baneheia-ofrene – og veldig mange andre – fryktet naturlig nok at denne formen for rettsunderholdning ville fortsette under Baneheia-saken.
Blant de bekymrede var Norsk Journalistlag, adskillige redaktører og antakelig de fleste av de journalistene som i god tid ble plukket ut for å dekke saken. De begrenset seg ikke til forhåndsdiskusjoner om presseetikk. De gav fantasiene fritt spillerom.
Det bredte seg en forestilling om at det ville bli så belastende å dekke denne saken at man kunne regne med helseskader på journalistene. Journalistlaget engasjerte krisepsykolog Gjermund Tveito til å hjelpe lagets medlemmer til å forberede seg, til å være tilgjengelig for akutthjelp underveis, og til å rapportere belastningsskader etterpå. Flere medier engasjerte egne psykologer, avisen i Kristiansand engasjerte to og lovet samtidig reporterne ei uke fri for å komme seg etter rettssaken.
Fredagen før rettssaken startet, skrev Dagbladet: ”I Orderudsaken sender flere aviser ut detaljerte beskrivelser av det som blir sagt og gjort i retten, og måten (ofrene) ble drept på, blir grundig beskrevet. Slik blir det ikke i barnedrapssaken.” …” Mens lesere og tv-seere knapt vil få vite en brøkdel av hva som faktisk skjedde da jentene ble drept, skal journalistene høre detaljbeskrivelser som er så rå at flere redaksjoner tilbyr psykologhjelp for å bearbeide inntrykkene …” (20/4-01).
Dette kunne kriminalreporter Kristin Grøntoft skrive fordi det nærmest var etablert en forhåndsavtale mellom alle journalistene som dekket rettssaken. Dels fordi de alle flommet over av velvilje mot de pårørende, dels fordi de var opptatt av den store psykiske belastningen de selv stod foran.
Hennes kollega Jorun Stølan i VG var en av de ytterst få som ikke bøyde seg for denne forhåndsenigheten. Hun skrev en rettskommentar etter den tredje dagen i retten der hun tok med noen faktaopplysninger fra den ene gjerningsmannens forklaring. Dermed ble hun – for denne ene dagen – unntaket som bekreftet regelen. Hun fikk kraftig refs både av den ene bistandsadvokaten og av sine egne i det 90 mann store pressekorpset.
Professor Nils Christie delte ikke oppfatningen om at detaljene ikke måtte formidles. Dagen før rettssaken sa han dette til NTB: ”Det er fryktelig viktig at både forsvarere og presse prøver å formidle slik at folk forstår hva som er skjedd. Også det forferdelige kan gis en forståelse. Selv i de mest grufulle handlinger er det vanskelig ikke å få øye på et menneskelig trekk hvis man går i dybden.”
Statsadvokat Edvard Dahl hadde heller ikke det syn at detaljene måtte hemmeligholdes. Før saken startet, sendte han ut en pressemelding med en nøktern beskrivelse av hva som faktisk hadde hendt. Hovedmotivasjonen hans var å stanse en ganske heftig rykteflom som hadde utviklet seg i lokalmiljøet om hvordan drapene var begått. Men ingen medier refererte de delene av pressemeldingen som redegjorde for dette.
”Jeg tror ikke pressen skal være redd for faktum, men vanskeligheten er selvsagt hvordan man skal beskrive og presentere faktum. Slik det utviklet seg, var det Jorunn Stølan i VG som med en kommentarartikkel ble den eneste som brakte fram faktum, men det var henne alle vendte seg imot og hun ble en slags versting. Det er et tankekors for meg”, sa Dahl under en oppsummering arrangert av Journalistlaget et år etterpå.
Linn Renée
Det er ikke sikkert at skadevirkningene ble så dramatiske av at media holdt tilbake sannheten fra Baneheia. Men det er ikke vanskelig å finne andre eksempler på hvor galt det kan gå når velviljen blir større enn rettsbevisstheten. Den 8. april 2010 skrev Linn Renée Wengaard til Klinisk etisk komité i Sørlandet sykehus HF:
”Jeg føler sterkt at komiteen i det minste bør ta initiativ til å snakke med meg. I skjul av å mene og tro at de gjør det beste for meg, har de i stedet påført meg en ytterligere krenkelse, som faktisk er mer alvorlig, fordi det kommer fra mennesker som fremstiller seg som hjelpere. Dette vitner om et syn på mennesker med psykiske lidelser som jeg ikke kan godta!”
Den førti år lange bakgrunnen for historien er slik:
Menn som skulle være hennes aller nærmeste beskyttere og aller største trygghet, tok henne til side og gjorde ting med henne som ingen barn kan forstå. Ikke én mann, men to, kanskje ikke bare to heller. De gjorde ting som kjentes hemmelig og godt, og de gjorde ting som var vondt og smakte vondt og luktet vondt, og de gjorde ting som var så skremmende og sa ting som var så ubegripelige at alt samlet seg i en knute av redsel og skam som hun ikke kunne fortelle til et eneste menneske i verden og ikke til Gud for Gud var på en måte med på det. Disse mennene var respekterte skikkelser i menigheten. Og et barn skal hedre sin far og sin mor.
Så har antakelig biologien laget en slags løsning. Det er det de tror i alle fall, de som nå overraskes av stadig nye forskningsresultater om hjernens biologi: Den stengte en forbindelse mellom høyre og venstre side – den la svart en stor del av hennes hukommelse slik at hun kunne leve videre uten å bli helt ødelagt.
Men ikke for alltid. Bare til den dagen hun skulle være i stand til å forstå det som hadde skjedd. Det skjedde ikke før hun var over tretti år gammel.
”Jeg kunne ikke forstå hvordan de gamle skolevenninnene kunne huske så mange ting – hos meg var hele barndommen borte.”
En dag, under et familiebesøk, fikk hennes far et raserianfall mot hennes mor som må ha lignet så klart på de minnene som lå hermetisert under fortrengningsmekanismene, at det begynte å lekke. Etterpå, da hun hadde lagt seg, fikk hun et forferdelig mareritt. Mer enn tretti år var hun, men i marerittet var hun kanskje fem eller seks. Og den fryktelige knuten var der, og lammelsen av viljen og stemmen og flukten, og smaken og lukta og smerten, alt.
Etter det første marerittet var det som om hele hennes psykiske helse raste sammen. Nå kaller hun det flashbacks. Den gang var det mareritt, først om natta – så ved høylys dag.
”Jeg var sikker på at jeg holdt på å bli sinnssyk.”
En dag fortalte hun sin mor om hva som skjedde med henne, hva marerittene handlet om – og om de kunne reflektere noe som faktisk hadde skjedd?
Mor sa ja. Det kunne godt være minner. Hun hadde hatt sine mistanker til sin svigerfar.
Renée klarte ikke å spørre hvorfor hennes egen mor hadde kunnet ha slike mistanker uten å foreta seg noe med det. Men hun hørte sin mor si at om hun også skulle komme til å huske slike ting om sin far, så måtte hun si ifra, for da kunne ikke hennes mor lenger leve sammen med ham.
Så kom marerittene om far. Men da hun gikk til sin mor og fortalte det sa mor:
”Løgner!”
Da ville ikke Renée leve mer.
Heldigvis var hun rik på en annen måte, hun hadde en mann som stod ved henne, som fikk ut av henne hva som skjedde, og som ikke hadde tenkt å miste henne. Så han overbeviste henne om å søke hjelp på det distriktspsykiatriske senteret. Der var hun om dagene mens han var på jobb. Om ettermiddagene kom hun derifra, utslitt av flashbacks, brekninger og angst. Men langsomt, langsomt fikk hun hull på alle byllene. Hun fikk hjelp til å sette alle de kaotiske bildene og følelsene og kroppslige reaksjonene sammen til en fryktelig smertefull, men tross alt forståelig historie.
”Voldsutsatte og misbrukte barn blir syke voksne”, sier hun.
Hun hadde langt å gå. Etter hvert som hukommelsen kom tilbake, forsvant selvrespekten. Hun klarte ikke vise seg blant folk, hun klarte ikke å forholde seg til sitt eget navn – hun byttet til Linn. Hun fikk dype depresjoner, og hun fikk raserianfall. Hun brøt med alle som hadde forgrepet seg på henne og med alle som hadde sett og hørt, men lukket øynene og tidd. Og som fremdeles valgte å ikke vite heller enn å konfronteres med hva de hadde gjort mens hun var et hjelpeløst barn.
”Renée var den lille jenta. Stygg – skammelig. Jeg kunne ikke annet enn å forakte henne. Derfor byttet jeg navn. Linn var den voksne, friske. Men likevel – jeg kunne ikke vise henne bort. Derfor heter jeg ikke Linn. Jeg heter Linn Renée…”
Det tok år av hennes liv. Hun vet ikke om hun noen gang blir det som kan kalles helt frisk. Men etter hvert kom det krefter til henne som hun bestemte seg for å bruke til å kjempe for barns rett til en oppvekst uten vold og uten seksuelle overgrep. Før marerittene gjorde henne arbeidsufør, var hun lærer. Hun vil gjerne arbeide seg tilbake til skolen, men kanskje ikke for å arbeide med barn. Hun kan tenke seg å arbeide med lærere og førskolelærere, bruke sin egen historie til å vise dem at de må se etter signaler, de må forstå hvor alene de er, de barna som drives i indre eksil av nære voksne som bruker dem samvittighetsløst, som suggererer seg selv inn i forestillinger om at barn ikke er barn, overgrep ikke er overgrep.
Jeg fikk lov å arbeide sammen med henne om å lage film til dette bruk. I nært samarbeid med Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, de fremste fagpersonene i Klinikk for psykisk helse i Sørlandet sykehus HF og med filmkunstneren Frode Vestad sydde vi sammen ikke én, men to filmer. De ble laget for bruk i terapi med andre som er skadet på samme måte, til undervisning og forebyggende arbeid med helsepersonell og lærere og andre som arbeider med barn, og i nettverksarbeid med pårørende som ikke kan unngå å se og høre, men som likevel ikke riktig vet hva de skal gjøre, og derfor kan ende i handlingslammelse med ødeleggende virkning for en hel oppvekst.
Det ble et kraftfullt dokument. Linn Renée slapp kamera helt inn i sine innerste rom. Filmene ble lansert for fagmiljøer og brukerorganisasjoner i Kristiansand Cinematek den 6. januar 2010.
Men den ble ikke publisert på Sørlandet sykehus sin filmtjeneste, Helsefilm.no, fordi den støtte mot muren av velvilje.
De som hadde ansvar for publiseringsvirksomheten, gav uttrykk for at her kunne man tenke seg flere ofre – også overgriperne. Det reiste både etiske og juridiske problemer. Filmen viste sterke følelser, sinne og aggresjon. Blant annet forekom brenning av en bibel. Forståelig kanskje – men likevel et etisk dilemma. Det var også vanskelig å bedømme om en film som var laget for bruk i terapeutisk virksomhet, var egnet for publisering på web. Det var disse dilemmaene som førte til at filmen ble forelagt Klinisk etisk komité, som kom til den konklusjon at Linn Renées fortelling om fortielsens dramatiske skadevirkninger ikke burde publiseres.
”Klinisk etisk komité stiller spørsmål ved om pasienten evner å vurdere de langsiktige konsekvensene for seg selv og sine nærmeste dersom denne filmen blir tilgjengelig på web.”
”Andre berørte parter i denne saken er pasientens familie, innbefattet de angivelige overgriperne. Å identifisere eventuelle overgripere på denne måten vil være svært etisk problematisk …”
”En tredje berørt part vil være Helseforetaket som vil stå ansvarlig dersom filmen blir lagt ut på foretakets nettportal.”
Den fjerde berørte part som komiteen ville beskytte, var samfunnet selv: ”Etter KEK’s vurdering kan filmen virke mot sin hensikt (…), bl.a. fordi enkelte innslag vil vekke ubehag hos de fleste seere.”
Jeg må si at jeg synes Linn Renée Wengaard setter hele denne historien på plass med sin siste setning til Klinisk etisk komité: ”Når det gjelder det juridiske ved å publisere filmen, så håper jeg at sykehuset vil publisere filmen. Ved en slik handling, vil sykehuset sende et viktig budskap om at de stiller seg på offerets side og ikke overgripers.”
(I juli 2010 vurderer Sørlandet sykehus HF fremdeles om filmene skal publiseres.)
Klinisk etikk …
Gjennom arbeidet med denne boka har jeg kommet over flere historier som gjør det relevant å spørre om det også i helsevesenet er utbredt med en forestilling om at det går an å diskutere etikk og rettssikkerhet i et en-til-en-forhold mellom helsevesen og enkeltpersoner uten å forholde seg til at det i i volds- og drapssaker oppstår et trekantforhold mellom offer, gjerningsperson og det offentlige.
Aftenposten satte et svært sjeldent kritisk søkelys på dette på ettervinteren 2010. Bakgrunnen var en artikkelserie – opprinnelig i VG – som konkluderte med at i årene fra 2000 til 2010 ble minst 84 kvinner drept av sine menn i Norge. De fleste av dem var mødre – og under et betydelig antall av disse drapene hadde barna deres vært vitner.
Det skal ikke så mye forestillingsevne til for å se at disse historiene inneholder langt mer enn de kalde faktaene i avsnittet over. Det er svært bra at det finnes forskere som ønsker å gå inn i historiene, granske dem og hente kunnskap ut. Kanskje vil slik forskning kunne berge barns og kvinners liv.
Men ifølge Regional etisk komité er det drapsmennene som skal bestemme om forskningen skal iverksettes.
Bakgrunnen er denne: I desember 2007 la regjeringen fram en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Den fikk drahjelp i starten av at VG grov fram en oversikt over at 72 kvinner på det tidspunktet var drept av sine menn siden århundreskiftet. Under medietrykket lovet justisminister Storberget at første hastetiltak skulle være et forskningsprosjekt,
”Vi vil kartlegge drapene og identifisere risikofaktorer. På den måten kan vi forebygge. Vi definerer hvordan kartleggingen skal foregå, på nyåret. Jobben vil gjøres i 2008 og 2009”, sa justisministeren til VG.
Men så enkelt skulle det ikke vise seg å være. I januar 2008 plasserte Justisdepartementet oppdraget hos Politidirektoratet. Først i januar 2009 fant Politidirektoratet fram til forskerne som skulle gjøre dette.
”Ett år brukte Politidirektoratet på å finne de rette forskerne til granskingen av partnerdrap. I denne perioden ble seks nye kvinner drept”, konstaterte VG (13.5.09).
I mars 2010 er antall kvinner drept i nære relasjoner steget til 84 siden århundreskiftet ifølge Aftenposten. (Antall barn som har vært vitne til drap, er ikke talt.) Så viser det seg at forskningsprosjektet antakelig må stoppes. Forskerne har lagt opp til at de skal gå inn i et antall av de konkrete sakene som har vært belyst av rettsapparatet, og der det foreligger dommer. Men det forutsetter at forskerne får innsyn i straffesaksdokumentene.
Riksadvokaten sa ja – på betingelsen av at De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) også godkjente det.
Men der var svaret nei – med mindre hver enkelt domfelt ga sitt samtykke. Professor Stein A. Evensen er ikke bare krystallklar – han er også overrasket over at vedtaket skaper reaksjoner: ”Drap og vold er svært alvorlige forbrytelser, men personer som har sonet eller soner sin straff har akkurat de samme rettighetene som andre borgere i dette landet”, sa han til Aftenposten (20.3.2010).
Igjen reduseres etikk og rettssikkerhet til bare to dimensjoner: samfunn og gjerningsmann. Men vold og drap er ikke mulig utenfor den tredimensjonale verden der ”samfunnet” må forholde seg både til gjerningsmann og offer. I den tredimensjonale verden vil etiske hensyn til den ene uunngåelig få følger for de etiske hensyn til den andre.
Å kartlegge kvinnedrapsproblemet for å identifisere risikofaktorer og produsere kunnskap for forebygging av nye drap innebærer både å trenge inn i 84 drapsmenns fortellinger og 84 døde kvinners fortellinger. Rettsdokumentene er viktig kildestoff for begge disse settene av fortellinger. For de døde kvinnenes del vil de ofte være det eneste kildematerialet som finnes. Har ikke de ”de samme rettighetene som andre borgere her i landet”? Og om så galt skulle være – har ikke barna deres rettigheter?
I kapittel 4 handler det om det såkalte babydrapet i Drammen, der en lege fikk disiplinær påtale fordi han reagerte på at dødsårsaken åpenbart var vold. I samme kapittel kommer jeg inn på Christoffers historie, der verken legene eller andre faggrupper fikk påpakning for ikke å ha reagert på Christoffers voldsmerker og utvetydige bønner om hjelp. I Linn Renées historie ovenfor ble etikk brukt som argument for å vekte faren for erstatningskrav mot sykehuset tyngre enn plikten til å formidle kunnskap og åpenhet om følgene av overgrep mot barn i nære relasjoner.
Jeg lette litt rundt for å forsøke å danne meg et bilde av hvordan diskursen foregår rundt spørsmålet om trekantforholdet helsevesen–voldsutøver–voldsoffer. Jeg fant sju bøker om klinisk etikk i Helsebiblioteket. De handler alle om dilemmaer ved livsforlengende behandling, obduksjon og organdonasjon.
Hos Universitetet i Oslo fant jeg en rekke kurstilbud og forelesere som kan bestilles, og en oversikt over ”kasuistikk i Norge” der det nevnes 20 sentrale problemstillinger. To av dem handler om dobbeltrolleproblematikk når sykehusleger henviser til egen privatklinikk. De andre handler om dilemmaer rundt livets avslutning, dilemmaer i asylsaker og dilemmaer rundt pasienter som vegrer seg for nødvendig behandling. Ingen handler om dilemmaer rundt volds- eller overgrepssituasjoner.
Legeforeningen har et 18 timers nettkurs. Det definerer etikk som ”systematisk refleksjon over verdimessige spørsmål” nærmere beskrevet som sortering av sentrale begreper så som ”nytte, pasientens beste, rettferdighet, respekt for pasientautonomi, samtykkekompetanse, og god praksis”. Det låter bra. Men jeg finner ikke noe der heller om dilemmaene rundt overgrep og vold. Kan man virkelig forholde seg ”nøytral” når man står overfor en overgriper og et offer? En drapsmann og en drept? For ikke å snakke om en relativt ukjent dødsårsak og dens kommende ofre (8,4 per år)?
Det er fristende å stille problemstillingen skarpt med en historisk parallell: Ville det være i samsvar med klinisk etikk å bestemme at tobakksindustrien må få bestemme om det skal forskes på sammenheng mellom røyking og lungekreft? Ville det være god etikk å mene at dersom en kreftsyk absolutt vil fortelle sin historie, så må sykehuset forsøke å forhindre det av hensyn til at tobakksfabrikken i så fall også vil bli et offer?
Det har nok vært slik, men jeg har vanskelig for å tro at noen ville argumentere slik i dag. Tobakk og lungekreft er et ferdig diskutert etisk dilemma. Vold og overgrep mot barn og kvinner er det ikke.
Etikk er den gren av filosofien som undersøker hva som er rett og hva som er galt. Dersom man sier at noe er «uetisk», mener man at det er i strid med visse moralnormer. Dersom man for eksempel mener at det er uetisk å fortelle om følgene av overgrep i nære relasjoner så lenge overgriperen kan identifiseres, så betyr det i klartekst at man erklærer seg som tilhenger av den moralnorm at følgene av overgrep i nære relasjoner skal forties.
Men det skal de Gud bedre meg ikke!
Rettssikkerhetskonferansen
Applausen for Ada Sofie Austegard var øredøvende til å være en juristforsamling i en marmorhall.
Det utløste ingen spørsmål. Og møtelederens lille misforståelse har jeg allerede referert.
Neste foredrag var av professor Torleiv Rognum fra Rettsmedisinsk institutt. Både ham og hans budskap skal jeg komme tilbake til, her skal jeg bare fortelle at også han la fram – med sterke virkemidler må man kunne si, for han gjorde det med obduksjonsrapportens visualiseringer – at barns rettssikkerhet i Norge er mangelfull. Han sa at tida er overmoden for endringer i praksis, forskrifter og lover i hele strafferettskjeden for å sikre både at vold mot barn blir avdekket og straffet, og at ugrunnet mistanke blir ryddet vekk. Hans hovedbudskap der og da var viktigheten av instituttets pågående dødsårsaksprosjekt og viktigheten av obligatoriske dødsstedsundersøkelser når et barn dør uventet.
Heller ikke hans foredrag utløste spørsmål.
Mens de to neste traff områder der det var mye å si.
Advokat Frode Sulland holdt et strålende foredrag der han kritiserte bruken av rettssakkyndige. Han trakk fram både Lilandsaken og Fjeld-saken der rettens vekt på de sakkyndiges vurderinger måtte bære hovedansvar for at begge sakene seinere hadde vist seg å være justismord.
Etter en livlig debatt var det Aftenposten-redaktør Harald Stanghelles tur. Det er neppe noen overraskelse at også hans foredrag var spennende. Han begynte med å avsløre at han som ung journalist hadde dekket Nesset-saken, om sykehjemsbestyreren som ble ananklagd for 26 mord, men bare dømt for 23 av dem. (Det er mulig Stanghelle husket litt feil her – Nesset ble dømt for 22 drap, etter først å ha tilstått 27 i politiavhør.) Det var i alle fall den saken som hadde vakt hans interesse for rettssikkerhetsproblemet, en interesse som alltid siden hadde vært levende.
”Justismordets innerste vesen er systemets tillærte sikkerhet i møte med den utstøtte” sa han. ”De fleste som var ansvarlige for justismordet på Liland møtte frikjennelsen med taushet. Og de som ikke var tause, forsvarte seg selv. Ingen ga uttrykk for anger …”
Men var ikke både Sulland og Stanghelle ved siden av temaet?
Dette var altså andre gang Norges Juristforbund inviterte til Rettssikkerhetskonferansen. Det var åpenbart deres ambisjon å lage en årlig fagkonferanse som skulle bidra til en faglig løpende debatt om ulike sider ved rettssikkerhetsprinsippet. Det er ikke vanskelig å se at en slik konferanse vil kunne utvikle seg til en viktig årlig hendelse med betydning for hvordan det norske samfunnet utvikles. Det er tydelig forklart fra Juristforbundets side at idéen er å la innholdet i konferansen om høsten være preget av det som fokuseres om våren, når den årlige Rettssikkerhetsprisen deles ut.
Og i 2009 var det altså Ada Sofie Austegard og Stine Sofies Stiftelse som hadde fått prisen. Juryen begrunnelse for tildelingen var: ”Austegard har sammen med Stine Sofies Stiftelse lagt ned et stort rettspolitisk arbeid for å bedre fornærmedes rettigheter. […] Austegard har vært en tydelig talsperson for at fornærmede og etterlatte må møtes med både verdighet og respekt i straffesystemet. […] Dette arbeidet har gitt konkrete resultater, og Austegard var en viktig bidragsyter når regjeringen i 2007 foreslo å styrke offerets prosessuelle rettigheter i straffesaker. Fornærmede og etterlattes stilling er etter dette styrket gjennom lov 7. mars 2008 nr. 5 om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) …”
Jeg er ingen jurist. Men jeg følger da med, sånn noenlunde, og jeg har som de fleste andre her i landet fulgt med i både Torgersen-saken, Liland-saken, Moen-saken, Fjeld-saken og andre med den største interesse. Jeg er på ingen måte imot at slike saker diskuteres.
Men jeg synes også det er interessant å diskutere fornærmedes interesser som et rettssikkerhetsproblem. Og jeg har jo oppdaget at det for ikke lenge tid siden verserte en ganske høylytt debatt om denne rettssikkerhetsproblematikken. For kort tid siden var en slik reform etter de fleste juristers mening et dramatisk tilbakeskritt for rettssikkerheten. Og jeg må si at jeg er helt enig med prisjuryen til Norges Juristforbund i at det er oppsiktsvekkende interessant at en person og en stiftelse helt utenfor det juridiske system eller miljø i løpet av ti korte år har opparbeidet en slik tyngde at de har kunnet bidra avgjørende til å presse gjennom endringer av noe så ubevegelig som straffeprosesslov og straffegjennomføringslov.
Det hadde vært veldig spennende å høre Frode Sullands og Harald Stanghelles refleksjoner rundt dette. Men de valgte altså begge to å reflektere rundt Liland-, Fjeld- og Nesset-sakene igjen.
Det styrker mitt inntrykk av at det er langt fram til det juridiske miljøet i Norge er i stand til å se andre sider av rettssikkerhetsproblematikken enn at det finnes en fare for justismord. Det er jo ikke så rart hvis man har sosialisert seg inn i en forestillingsverden der det faktisk bare finnes to parter: staten, ved påtalemakt og dommer, og den tiltalte, eller som Stanghelle sa: den utstøtte.
Og når de ikke kan se det i rettssalen, og heller ikke gjennom de kritiske sideblikkene fra medias utsiktspunkt, da er det vel ikke så rart om de heller ikke ser noen helhet i et helsevesen som har dyrket spesialiseringen så langt at de knapt kan se ett helt menneske – og langt mindre den som har slått helsa ut av barnet de har foran seg.
Muren av velvilje tillater landets fremste premissleverandører å overse halve rettssikkerhetsproblematikken, og mer enn det: halve etikken samtidig som de anser seg maksimalt velvillig innstilt til det ideelle offer.
Derfor sier de ikke lenger ”du er hevnsyk” eller ”du bringer oss tilbake til middelalderen”. De bare overser problemstillingen. De snakker om Torgersen, Moen, Liland og Fjeld heller. Dilemmaer ved livets avslutning. Dobbeltroller ved henvisning til egen privatklinikk.
Eller som Wengaard skrev til Klinisk etisk komité i Sørlandet sykehus HF:
”I skjul av å mene og tro at de gjør det beste for meg, har de i stedet påført meg en ytterligere krenkelse, som faktisk er mer alvorlig, fordi det kommer fra mennesker som fremstiller seg som hjelpere.”
Ada Sofie Austegard arbeider langsiktig og har noen gullkorn hun pleier å bruke i situasjoner som denne.
”Det er ikke vond vilje”, sier hun, ”de forstår bare ikke bedre ennå.”
Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg
Etterord av Ada Sofie Austegard
Offerbarn 