Kap. 8 – Draumesynet

Et offerlam er et ikke altfor kostbart dyr som hentes ut av flokken og slaktes for at landsbyen skal få regn, fred eller nåde for Guds vrede.

Et offerbarn er et menneske som ofres for husfredens, den biologiske foreldrerettens eller halve rettssikkerhetens skyld. Noen ganger ofres det bare for å noen skal slippe å bli blandet inn i noe ubehagelig, noe andre – Vestfold sykehus, for eksempel – burde tatt ansvar for.

Det føres ikke statistikk over antall offerbarn i Norge, verken de som blir frarøvet livet, eller de som blir frarøvet sin familie og sin historie og sin identitet og sin rett til å inngå sannferdige relasjoner med sine omgivelser fordi de er henvist til å leve i indre eksil på Kode 6, eller de som blir usynlige.

Dersom et barn dør uventet og uforklarlig, er det en frivillig sak for de personene som var i nærheten da det skjedde, om det skal gjennomføres en dødsstedsundersøkelse for å bringe hendelsesforløp og dødsårsak på det rene.

Selv om det er åpenbart at et barn er mishandlet, og at barnets omsorgspersoner er blant de som kan mistenkes for gjerningene, så er det fortsatt de som er barnets verge, og derfor har ikke barnet rett på en bistandsadvokat, og i alle fall ikke hvis det dør.

Det finnes en mulighet, forresten: Barnets interesser kan bli hevdet av et dertil egnet forvaltningsorgan, står det i loven. Men noe slikt forvaltningsorgan finnes ikke.

Hvorfor er det slik?

Fra tvekamp til solidaritet

Det ligger kanskje djupt i menneskenaturen at taperen er annenrangs. Vitnene til en umotivert voldsepisode ser kanskje med større interesse og mindre vemmelse på ham som står oppreist etterpå, enn på henne eller ham som ligger nede. Selv i voldtekten og det incestuøse overgrepet er kanskje gjerningsmannen mer fascinerende enn offeret. Kanskje er det slik at først når offeret går til motangrep og vinner seire, først da blir det substans i omgivelsenes rettferdighetssans?

Det har vært mye snakk om overgangen fra middelalder til modernitet i denne fortellingen. Og det skal ikke snus mange steiner i dagens rettskultur før det svermer av frykt for middelalderens tilbakekomst. Så la meg også sverme litt om middelalderen:

I min historie- og virkelighetsoppfatning må et samfunns grad av sivilisasjon måles etter i hvilken grad det tar vare på sine svakeste. Langsomt har det blitt bevisst at farten på denne sivilisasjonsprosessen blir avgjort dels gjennom verdikamp og dels gjennom maktkamp. I middelalderen var en stormann taksert i et gitt antall hevndrap, en bonde i en gitt mengde sølv eller huder, en trell i et minnelig håndtrykk mellom hans eier og hans drapsmann og ei trellkvinne i ei ny, fortrinnsvis en tanke yngre og helst litt penere. Den viktigste fortellingen om verdens historie er fortellingen om hvordan de underprivilegerte en etter en har klart å kjempe seg til respekt og likeverd.

Det viktigste som har skjedd siden middelalderen, er derfor ikke at staten har fått straffemonopol, men at stormann og trellkvinne i prinsippet er verdt like mye.

Etter det revolusjonære vendepunktet som introduserte prinsippet ”frihet, likhet, brorskap”, har det vært graden av respekt og likeverd i praksis som har vært bestemmende for et samfunns grad av sivilisasjon.

For meg har arbeidet med dette manuskriptet vært en reise i et landskap jeg trodde jeg kjente. Men jeg har gjort oppsiktsvekkende oppdagelser.

Jeg har sett et samfunn som tar lettere på vold dess mer vergeløs offeret er. Jeg har sett en kultur som ser ut til å ha lettere for å forholde seg til overgriper enn til offer. Jeg har møtt vidunderlige mennesker som har valgt til livsoppgave å yte omsorg til ”de utstøtte”, de som skapte den bunnløse frykten, den uendelig ensomme angsten, hjelpeløsheten overfor barnas anklagende spørsmål, fattigdommen og sykdommen. Jeg er ikke mest forundret over at disse vidunderlige menneskene synes ofrene er så truende. Jeg er mest forundret over at det ikke for lenge siden har oppstått krav om tilsvarende etater for mennesker som kunne tenke seg å velge til livsoppgave å yte omsorg til de utstøtte som aldri vil kunne si at de er blitt ferdige med det som skjedde, at de vonde hendelsene er oppgjort og livet kan begynne på ny.

Er det virkelig sivilisasjon å ha som prinsipp at den som rammes av vold, ikke skal være part i saken mellom staten og den som slo?

Svaret er nei.

Sivilisasjon er ansvar for de svakeste, uansett hvem som er overgriperen.

En del av dette sivilisasjonsansvaret er selvfølgelig ansvaret for den som har endt opp som illgjerningsmann eller -kvinne, for å bringe vedkommende tilbake til samfunnet, for å utvikle systemer som er mest mulig nyttige til dette formålet. Men det er bare en del av ansvaret.

Enda større er sivilisasjonsansvaret for illgjerningenes ofre.

Respekt, likeverd og rettssikkerhet for offerbarn forutsetter at det blir utenkelig å akseptere at det utøves eller ses gjennom fingrene med vold mot barn.

Det betyr at den mann eller kvinne som er så mangelfullt utstyrt med menneskets naturlige bremser mot å utføre vold mot den svake at han eller hun likevel løfter hånd mot et barn, bør kjenne det løpe kaldt ned over ryggen i samme øyeblikk, fordi han eller hun vet at dette vil bli avslørt, dette vil bli den største skam.

Å utføre vold eller seksuelle overgrep mot et barn er den største skam.

Å forholde seg passiv til at barn utsettes for vold eller overgrep, er å dele den største skam med gjerningsmannen eller -kvinnen.

Å svike barnet av frykt for gjerningsmann eller –kvinne, eller for familiens omdømme, er å legge feighetens skam til sin egen del av overgrepets skam.

Å utføre vold eller seksuelle overgrep mot et barn og så nekte å vedkjenne seg det, er å velge et liv i løgn og å frasi seg muligheten til noen gang å kunne be om at skammen blir oversett.

Dette bør være moralens og etikkens bud. Dette bør være vår tids alminnelige holdning.

Så bør han eller hun som løfter sin hånd mot et barn, og han eller hun som passivt ser på, i tillegg vite at det også er forbudt etter statens lover, og at det vil bli straffet etter statens lover.

Våren 2010 er en skjerpet avvergingsplikt på vei inn i lovverket. Det er et skritt i riktig retning. Så må det kjempes inn i helsevesenets praksis, barnehagenes, skolenes, prestenes og organisasjonslivets praksis, politiets, påtalemaktens og domstolenes praksis, naboenes og vennenes praksis.

Selvfølgelig kan man gå for langt, selvfølgelig kan man feiltolke det man ser. Men den som har kjærlighet til et barn, skal være glad hver gang han eller hun får bevist at andre vil hjelpe til med å beskytte det. Den som oppfatter andres bekymring for et barn som et angrep på seg selv, må få hjelp til å se at barnet kommer først, at en voksens sårede stolthet kan kureres med en samtale, mens et barns usynlighet kan være uopprettelig.

Selvfølgelig skal en gjerningsmanns rett til å hevde sin uskyld respekteres. Selvfølgelig skal hans eller hennes advokat ha rett til å arbeide fritt. Men medier og opinion har også både rett og plikt til å beholde sin kritiske sans når advokater bruker media i taktiske forhåndsprosedyrer. Et partsinnlegg der poenget er at den tiltalte ikke er et monster, og at offeret ikke var ei gammel dame på vei til sykebesøk hos sin hjelpeløse bror, må ikke forveksles med et virkelighetsbilde der faren for justismord er større enn faren for vold mot barn.

Selv etter at han eller hun er dømt, har den skyldige rett til å kreve gjenopptakelse, og når straffen er sonet, har hun eller han rett til å kreve av staten at saken skal være ute av verden, og det skal ikke være noen tilleggsstraff.

Men den som har øvet vold mot et barn, må ikke forveksle sitt oppgjør med staten med sitt eget moralske oppgjør med seg selv. Noen måneders frihetsberøvelse fjerner ikke skammen og tar ikke bort nødvendigheten av erkjennelse.

Det er bra at staten betaler dyktige advokater som kan hjelpe den tiltalte og den dømte til å bli frikjent dersom han eller hun virkelig var uskyldig. Men det har også en bieffekt. Ikke alle skyldige er uten videre i stand å erkjenne hva de har gjort, og ta et oppgjør med seg selv. På Pårørendeseminaret 2009 ble Mette Kampenhaug, assisterende fengselsleder på Ila, spurt om Kriminalomsorgen på noen måte utfordrer de innsatte på dette under soningen.

Vi legger forholdene til rette dersom de ber om det”, fortalte hun.

Når det er barnet som står oppreist etter møtet med barnemishandleren, da er respekt og rettferdighet framkjempet, da er offerbarnbegrepet blitt en historisk skygge. Offerbarnet kan ikke frigjøres gjennom tvekampens metode, det kan bare frigjøres gjennom den moderne metoden: solidaritetens metode.

En barndom uten vold er et ansvar for oss alle. Hver eneste en av oss har moralsk, etisk og juridisk plikt til å gjøre alt for å sikre at alle de barn vi møter eller vet om, får en oppvekst uten vold eller overgrep.

Et barn er et fullverdig menneske med fullverdige menneskerettigheter fra den dagen det er født. Det har krav på den største respekt.

2010–2020

Stine Sofies Stiftelse er i praksis seks mennesker i et industribygg i Grimstad og et tett nettverk rundt seg: ofre, pårørende og etterlatte etter vold mot barn. Engasjerte fagpersoner innen rettsvesen, helsevesen, politi og barnevern. Kunstnere og mediepersoner. Samarbeidende organisasjoner i Norge og Sverige. Sponsorbedrifter. Politikere.

Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth har utgjort kjernen fram til tiårsjubileet. Ada Sofie som den nærmest karismatiske aktøren i det offentlige rom, Bente som gründeren, organisatoren, strategen, den som sikrer økonomien i stiftelsen.

Ettersommeren 2010 begynner en ny fase. Bente trekkes mot nye gründeridéer. Ada fortsetter som stiftelsens leder og talsperson med en profesjonell stab rundt seg:

Bjørg Haugen blir Ada Sofies høyre hånd på det administrative området, den som holder styr på avtaler, bilag, reiseruter, tidsfrister.

Richard Nordahl er prosjektlederen, den som gjennomfører store pågående prosjekter som Tenk om … og Informasjonsprogrammet for nybakte foreldre, men også den som er først til å klekke ut nye prosjekter.

Mari Jensen er juristen, både den som veileder når stiftelsen bestemmer seg for å gå inn i enkeltsaker, og den som kvalitetssikrer når stiftelsen vikler seg inn i kompliserte argumentasjonsrekker mot stjerneadvokater eller justispolitikere.

Og Tone Flovis er den som holder i trådene med mediestrategi og markedsengasjementer. Når en sponsor vil bytte et pengebeløp i et engasjerende foredrag for sine ansatte, er det Tone han eller hun gjør avtaler med.

Hele nettverket rundt dem tør jeg ikke begi meg inn på å navngi. Noen personer er nevnt i kapitlene foran, omtrent så mange som måtte til for å bygge fortellingen. Men det er så mange andre som kunne vært nevnt, så mange innspill og bidrag som har vært med på å drive historien framover. Det ville ført altfor langt å ta med alle.

På ti år har det utviklet seg fra to kvinners eksistensielle valg ved en dam på Dømmesmoen til en nasjonal bevegelse for barns rettssikkerhet, for et Draumesyn om en barndom uten vold, ledet fra et industribygg i Grimstad.

Mye gjenstår. Det blir ikke noen sak for pingler det neste tiåret heller.

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Advertisements

One thought on “Kap. 8 – Draumesynet

  1. Tilbakeping: Offerbarn | Offerbarn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s