Kap. 1 – Hevn

Etter gjentatte forespørsler gjennom to år kom avdelingsdirektør i Kriminalomsorgen, Sissel Kofoed, til Pårørendeseminaret i Grimstad den 26. september 2009. Hun ankom ca. tjue minutter før hun skulle begynne sitt foredrag, og hadde returbillett ordnet slik at hun måtte gå umiddelbart etterpå, hun kunne dessverre ikke bli til lunsj.

Det var litt forkjært at seminaret akkurat denne dagen hadde kommet skakt ut i starten med temaer som mange gjerne ville ha ordet til. Dermed var det ikke blitt tid til en viktig del av seminaret – nesten et ritual – nemlig presentasjonsrunden, fortellingen om hvem de var, de tretti menneskene som møttes her, mange av dem for åttende eller niende gang. Så selv om det måtte tas fra avdelingsdirektørens knappe tid, valgte seminarledelsen å gjennomføre.

Det kan være greit for deg også, kan hende, å vite litt om hvem du skal snakke til?”

Og så gikk ordet, lavmælt, rundt det store hesteskobordet. De gav meg alle tillatelse til å referere hva de faktisk heter, og hva de faktisk sa:

Jeg er Ada, mor til Stine Sofie. Hun ble åtte år. Hun var gått for å bade sammen med Lena. Så ble de lurt med opp i skogen av to menn, truet, voldtatt og drept.”

Jeg er Gerd Marit, mor til Bente. Hun ble 14 år. Jeg fant henne voldtatt og drept med kniv på pikerommet. Jeg er redd for gjerningsmannen. Han rømmer stadig fra fengselet.”

Jeg er Elin, mor til Niklas. Han ble bare 18 måneder. Det var ingen dødsstedsundersøkelse der han ble funnet. Han ble kanskje kvalt, kanskje forgiftet. Det ble aldri fastslått, og etterforskningen ble henlagt. Det er vondt å ikke vite hva som skjedde med ham.”

Jeg er Bjarne, faren til Kristian. Han ble slått ned og døde av skadene – 18 år gammel ble han. Det var blind vold – han hadde ingen forbindelse med gjerningsmannen. Straffen ble 2,5 års fengsel.”

Jeg er Jannicke, mor til Byron. Han ble åtte måneder. Han ble drept av grov vold. Saken har vært oppe i retten fem ganger og skal snart opp for sjette gang…”

Jeg er Ingrid, mot til Rikke. Hun ble tre år og ni måneder. Hun ble kvalt. Hennes stemor ble dømt for drapet.”

Jeg er Roger, far til Morten. Han ble slått i hjel mens han sov. Hans venninne ble også slått, hun er skadet for livet. Gjerningsmannen kjente dem ikke.”

Jeg er Torunn, mor til Tina. Hun ble drept for ni år siden. 20 år ble hun. Antakelig var det et seksualdrap. Ingen gjerningsmann er tatt.”

Jeg er Gunn, mor til Ingrid Elisabeth. Hun ble 16 år. Hun ble skutt av kjæresten sin.”

Jeg er Erik, faren til Ingrid Elisabeth. Gjerningsmannen fikk åpen soning. Han sendte meldinger til oss. Vi følte dem som trusler, men anmeldelsen ble henlagt…”

Jeg er Martha, mor til Anne. Hun ble voldtatt og drept en morgen. Hun var på vei til jobben. Hun ble bare 23 år. Gjerningsmannen ble til slutt tatt. Han har aldri innrømmet noe.”

Jeg er Åse, mor til Elin. Hun var ei livsglad og snill jente – hun hadde fått seg en kjæreste, så viste det seg at han var så kontrollerende. Hun ble slått. Han fikk besøksforbud, men brøt det – hun fikk voldsalarm, men han trengte seg inn i hjemmet vårt mens Elin var alene en ettermiddag, skamslo og stakk henne med kniv så hun døde.”

Jeg er Linda, mor til Remy. Han ble 21 år. Han ble drept med 17 knivstikk. Vi måtte lese i avisen hva som hadde skjedd med ham.”

Jeg er Arne, stefar til Remy. Gjerningsmannen er snart ferdig med soningen. Han har åpen soning og er ofte i området der vi bor. Vi orker ikke å treffe på ham. Jeg synes vi skulle ha mer rett på å bo der enn ham. Men det er vi som må flytte…”

Jeg er Gunvor, moren til Kristina. Hun ble to og et halvt år. Faren hennes bortførte henne og drepte henne og seg selv. Jeg forsøkte å få hjelp av barnevern og politi i 32 timer etter at han tok henne med seg. Da politiet til sist kom, var begge døde.”

Jeg er Gitte, mor til Alexandra. Hun ble fem år. Hun ble slått i hjel av sin far, med slegge. Jeg ville ikke at hun skulle bo hos ham, men domstolen gav ham omsorgsretten …”

Korte faktaopplysninger. Nøkternt framført, av mennesker som ikke syntes det var vanskelig å snakke om dette tunge. De bar alltid på det inni seg. Det var alle de stedene og tidene der de måtte tie om det, som var vanskelige.

Men det tok på for oss andre som var i rommet å se disse ansiktene og skyggene som for over dem, og glimtene av hva som velta opp i dem når de av og til måtte stoppe midt i en setning. Avdelingsdirektør Sissel Kofoed fulgte anspent fortellingenes gang rundt bordet. Da Gitte hadde fortalt ferdig, så Kofoed ned, og så så hun opp i Ada Sofie Austegards avventende ansikt.

Mange sterke historier …” sa hun. Hun fortalte at hun hadde lest om de fleste av disse sakene i avisene, men at det var noe helt annet å se dem – ansiktene bak nyhetene – og høre dem selv fortelle så kort om de ubeskrivelige tingene.

Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan dere har det når jeg ikke har opplevd det selv.”

Assisterende fengselsdirektør Mette Kampenhaug ved Ila var også på seminaret. Hun fikk også ofrenes historier tettere inn på livet enn hun kanskje noen gang hadde hatt. ”Hva ville du ha gjort?” var det en av dem som spurte. Hun festet blikket i gulvteppet, og det var vanskelig å se eller høre eller føle om hun bet seg i leppa før hun sa svært lavt:

Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha reagert. Jeg tror jeg kunne ha drept …”

Hevnmyten

Min gode venn Advokat H. grein på nesa da han hørte at jeg skulle på Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar.

Hevn!” sa han, ”tilbake til middelalderen!

Det var ganske ulikt ham å være så kategorisk straks jeg nevnte Stine Sofies Stiftelse. Han er ingen fordomsfull mann, for mange års arbeid med mennesker som har kommet på kant med lov, medborgere og myndigheter, har lært ham at en sak som regel har flere sider enn dem du får øye på ved første blikk.

Men han var ikke ulik. Kollegene hans reagerte på samme måten. Sosialarbeidere og barnevernsarbeidere også. Men de ville ikke la seg intervjue om det, det var ikke så viktig for dem, sa de. Ikke fant jeg noen kronikker eller fagbøker om det heller. Men en av dem gav meg Johs. Andenes’ lille klassiker Straffen som problem, som et slags voksenopplæringstiltak.

Det er ei strålende bok, skrevet for et bredere publikum, om grunnleggende problemer omkring lovbrudd og straff. Selvfølgelig reflekterer den også omkring hevn. ”Hevnlyst er i vår kulturverden betraktet som moralsk mindreverdig”, skriver han (s. 12), og han påpeker at det er både historiske og psykologiske sammenhenger mellom hevnlyst og teorier om at straff skal inneholde et element av gjengjeldelse. Selv synes han ikke det: Straff skal være nyttig for samfunnet, sier han, ”i første rekke ved at den bidrar til å forhindre uønskede handlinger.”

I kapittelet ”Forbryteren og hans offer” hever han seg ganske fort over det at ”undertiden blir hensynet til ofrene brukt i den kriminalpolitiske diskusjon som et følelsesbetont argument for strengere straff” (s. 139). I få setninger gir han en minimalistisk rettshistorie fra eldre tid der den krenkede selv måtte sørge for straff, via statens straffemonopol der den krenkede bare har rollen som anmelder – til den moderne situasjon der offeret bare har en birolle som mulig vitne for aktorat eller forsvarer. Deretter drøfter han utviklingstrenden etter 1980, der offerets rettigheter ser ut til å øke igjen, eksemplifisert med bistandsadvokater, voldsoffererstatninger og krav om bedre oppførsel fra politi og domstoler.

Jeg forstod ikke helt hvorfor mine advokatvenner mente jeg måtte lese denne boka. Men god var den. Og en dag da jeg ikke kunne finne brillene, oppfattet jeg en helt annen måte å lese sistnevnte Andenes-sitat på:

Undertiden … kommer … ofrene … med … følelsesbetonte argumenter for strengere straffer.”

Den kjente jeg igjen – fra mine advokat- og sosionomvenner, og fra folkesnakk for øvrig. Men jeg klarte fortsatt ikke å finne den på kronikkplass eller i debattbøker og i svært liten grad på sider for leserinnlegg. Det er et problem – ”buskagitasjonens” problem. Buskagitasjon er et ord fra det politiske liv, det handler om argumenter som ikke fremmes åpent fra talerstoler eller gjennom skrevne innlegg som alle kan lese, men som fremmes i de lukkede rom og de mørke korridorer – ute i buskene – og som derfor er vanskelige å imøtegå.

Men nå har verden kommet så langt at også buskagitasjon kan gjenfinnes og dokumenteres i digital form. Slikt snakk som i alle århundrer har gått uti krattet uten å være ment for andre enn de to eller tre som tilfeldigvis har hengt ved samme gjerde, hjørne eller disk, er i løpet av det siste tiåret blitt synlig og en del av det offentlige rom gjennom den såkalte bloggosfæren.

For eksempel i bloggen ”Hjorten” i tidsrommet fra klokka 08.56 den 31. juli 2008 til neste morgen klokka 07.28.

Det begynte med at bloggeieren Arne Hjorth Johansen skrev dette: ”Hver gang jeg ser Ada Sofie Austegard i et debattprogram på TV så merker jeg at jeg blir bare bittelittegrann irritert.”

Han forklarte denne bittelille irritasjonen med lange sitater fra en helt annen mor, nemlig Carina Høglund, moren til Engla, som ble voldtatt og drept på sin første tur med ny sykkel i Dalarna. Deretter lot han til å glemme sitt utgangspunkt og gikk over til å skrive om selve bloggmediet som en gave: ”Vi trenger ikke spille i mediespillet for å bli hørt.”

Likevel vakte begynnelsen en livlig debatt, og i løpet av et døgns tid ble det postet 57 ulike kommentarer.

Signaturen Lilja skrev for eksempel at ”Historisk har vi valgt å etablere en samfunnsorden med påtalemyndighet og domstoler til å ta seg av hevn og straff i vårt sted, både for at vi skal forskånes fra det, men også fordi rettssaken mot den påståtte gjerningsmannen skal kunne bli rettferdig.”

Før kvelden skrev signaturen Vox Populis ”Retten skal dømme tiltalte uskyldig eller skyldig basert på bevis og indisier. Ikke følelser. Både dommere og jurymedlemmer er mennesker av kjøtt og blod, så det er vel nesten utenkelig at de ikke blir påvirket når en pårørende legger sine følelser frem.”

I bloggosfæren diskuterer gjerne de som allerede er enige med hverandre. Derfor blir det egentlig ikke noen diskusjon, snarere en slags utdypningsprosess – og skjerpingsprosess. Irritasjon vokser til raseri, indignasjon vokser til rettferdig opprør.

Klokka halv tolv om kvelden skrev signaturen Thor F: ”Følelser banker altfor ofte fornuft. Vi vil liksom rives med, istedenfor å lene oss på fagfolk og årevis på årevis på årevis på årevis med akkumulert fagkunnskap.” Og seinere kvitterte Hjorthen selv med at ”etter hva jeg kan se (er vi) helt enige. Følelsesmessig rabling hører hjemme utenfor rettssalene.”

Kvart over midnatt supplerte Virrvarr: ”Jeg tror ellers problemet for den som er etterlatt, offer eller pårørende i en sånn sak er at du først og fremst vil hevne deg, og at vi ellers har et system som skal forsøke å fatte en rettferdig dom og avmålt beslutning. Å skulle stå og skrike «syke jævel!» mens alle rundt deg er profesjonelle på jakt etter de opplysningene de trenger gir deg en særposisjon.”

En time etterpå reflekterte PoPSiCLe om sin tro på det kalde, logiske resonnement og brukte seg selv som eksempel på hva som skjer om man legger for mye vekt på de etterlatte: ”Hvordan ville jeg oppført meg dersom det var mine nærmeste som brutalt ble revet vekk, spør du da? Jeg ville nok tatt loven i egne hender, (…) – hadde jeg visst, 100 % sikkert, hvem som stod ansvarlig, så ville jeg nok selv vært i den samme stolen, anklaget for verre ting, ganske snart etterpå.”

Klokka 01.38 om morgenen den 31. juli trakk signaturen Anathema den endelige konklusjonen:

Austegard irriterer meg også, men det er fordi hun i mine øyne fremstår som motivert av hevn.”

Og ved frokostbordet, klokka 7.28 den 31. juli, avslutta Milton Marx med: ”Jeg synes ikke hevntanken bør ha noen plass i systemet, om enn jeg, som de fleste andre, sikkert ville tenke i de baner den dagen en forbrytelse rammet meg eller en av mine.”

Morten

Men da Mette Kampenhaug, assisterende fengselsleder ved Ila fengsel, også bekreftet denne oppfatningen etter å ha tenkt seg selv inn i situasjonen til menneskene foran henne, sa Ada Sofie Austegard uten betenkning:

Nei. Du kunne antagelig ikke det.”

Armer spratt i været. Bjarne sa: ”Det ville aldri gitt oss Kristian tilbake”. Åse sa: ”Nei, nei – så fryktelig. Det hadde skitnet til Elins minne.” Arne sa at det ville være å synke ned på drapsmannens nivå, og Ingrid sa at tapet av Rikke aldri kan erstattes, at hun ikke ønsker å forholde seg til henne som tok livet hennes. Hun har mer enn nok med sin sorg.

Gjennom hele helga ble det snakket om hevn. Det viste seg at alle følte at de levde med et slags mistankens slør over seg slik at de ikke kunne si det hvis de syntes straffene for voldtekt og drap var for korte, eller at gjerningsmenn har altfor mange støtteordninger i fengsel, uten at de ble mistenkt for hevnsyke.

Hvis han blir dømt, så får han utdanning i fengsel. Jeg må ta studielån og betale alt hvis jeg ikke klarer eksamen. Men det går det ikke an å klage på, at det bare er han som får rehabilitering”, sa Jannicke.

Jeg valgte de etterlatte etter en av disse døde for å spørre grundigere. Det ble Gunnveig og Roger. De har et bilde av Morten stående på et skatoll på Heimdal. Et skolebilde, tatt den 15. mai 2000, to dager før det hendte. Det kom til Gunnveig og Roger som sendt fra det hinsidige, på et av rektors mange besøk. De hadde ikke tenkt på å ta bilder så ofte de siste årene, derfor finnes det ikke noe annet bilde som viser ham slik han var blitt. Han hadde vokst, var blitt lang, slankere, hadde bleka håret. Han smiler – nesten lattermildt. Han ser glad ut, sunn, så vakker som bare en optimistisk 16-åring som har blitt skolens beste til å mestre tunge traktorer og kompliserte landbruksmaskiner, kan være når han har hele livet foran seg.

Han hadde alltid livet foran seg, Morten. Han var nysgjerrig, øynene for overalt, og de så når noen trengte ei hand. Han hadde et utrolig lag med eldre damer, for han så farene når det var glatt, og gikk for å hjelpe dem, og det kunne de aldri glemme. Men han var stri, og verre ble han – han tøyde grenser, og han ville ha det som han ville.

Han var ikke gamle karen da han ville presse gjennom å få hund …” – det var en onkel som skulle omplassere gammelbikkja, og den ville Morten ha. ”Hva tror du han far vil si da?” spurte Gunnveig, men der så ikke glunten noe problem: ”Hunden kan være hos meg når han far er på sjøen, og så kan han være hos han onkel når far er heime…” – men til slutt så var dommen endelig: Ingen hund.

Om kvelden – ei god stund etter leggetid – kom han opp trappa til stua med ytterklær og ryggsekk: ”Ja, du får ha det da, mamma, for nå rømmer jeg.”

Gunnveig blir som i en annen verden når hun forteller, det legger seg ei hinne over øynene hennes og, hun ser innover i minnenes verden, og hun snakker til ham:

Men hvor skal du sove hen i natt da?” – Nei, det så han ikke på som noe problem – ”Så har du ikke med deg så mye som et Donalblad?” – Oj, det var litt verre. Han satte seg ned og tenkte gjennom prosjektet en gang til. – ”Tenk, skal du rømme på grunn av gammelbikkja hans onkel. Du skulle nok heller få deg en valp!”

Og slik ble kompromisset. Heller en valp. Det ble til en kanin etter hvert. Men den ville han ha med på skolen. ”Elles blir han nok lei seg uten meg, forstår du!”

Han vokste til, ble 16 år, en meter og nittifire høy. Han valgte bort sjøfartsfag og begynte med landbruksfag i stedet. Han hadde fått smaken på å sitte høyt til værs over en brølende dieselmotor med struttende hydraulikk og giring så lav at det ikke fantes den ting i verden som ikke kunne flyttes eller løftes.

To dager før han skulle bli 17, kom den grusomme nasjonaldagsmorgenen der han ble funnet ihjelslått med stump gjenstand – antakeligvis en stein – ved siden av Silje, som også var helseslått, i live, men ødelagt for alltid – og en tredje person som lå og sov, tilsølt av blod, men uskadd.

Tenker du på hevn?”

Roger er en værbitt mann, barket av lange dager med liner, garn og teiner om bord i Selfa-sjarken ”Kai Ove”. Det høres helt naturlig ut og i alle fall høyst troverdig når han spontant svarer at hadde han tenkt på det, så hadde han gjort det – ikke snakka om det.

Gunnveig er et mykt menneske. Hun snakker til alle rundt seg som hun snakket til Morten – med respekt og en undertone av innforstått humor. Når hun gir sitt vennskap til noen, kan hun ikke lyve. Hun svarer også spontant, at hun ikke ønsker ham noe vondt. Hun ønsker bare at hun aldri behøver å se ham igjen.

Men hvorfor ikke?

Nei – de har bare ikke tenkt på det. Det kan aldri bringe Morten tilbake. De har jo hørt historien til han som ble dømt til slutt. Fire ganger har de hørt den, i herredsrett, lagmannsrett, Høyesterett – og ny lagmannsrettssak. De vet at han ikke har hatt noe greit liv.

Men det er ikke vår sak.”

Det er ikke noe resignert over det når de sier det. Det virker mer som en slags lette. Det er dommerens sak å dømme. Det er aktors sak å bevise. Det er forsvarers sak å sørge for at tiltalte har noen til å hjelpe seg. Og om de skulle synes at dommen er feil, så er det likevel ikke deres ansvar.

Det Roger ber om, er respekt. Når han blir bedt om å konkretisere, sier han at han skulle ønske at han hadde blitt sett, at han hadde hatt flere rettigheter under etterforskning og rettssak. Han ønsker å bli respektert for det ønsket at han aldri skal behøve å forholde seg til gjerningsmannen. Og han ønsker å bli respektert for å ha det ønsket at gjerningsmannen en dag skal innrømme hva han har gjort.

Han behøver ikke be om unnskyldning. Han behøver ikke si det til meg. Han behøver ikke engang si at han likevel husker noe. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk høre at han hadde sagt at han innrømmet at slik bevis står så var det nok han som gjorde det …”

Utallige opplevelser og diskusjoner siden Morten ble drept har skapt en følelse i ham av at dette ikke oppfattes som noe respektabelt ønske. Tvert om – han føler det slik at hver gang han måtte komme i nærheten av å ytre slike ting, så blir det oppfattet som ønske om hevn.

Det er det samme Gunnveig gir uttrykk for: ”Han får nok ikke lov av advokatene sine” sier hun. Hun har høye ideal om sannhet, Gunnveig. Det skulle være alle menneskers rettighet å kunne være ærlige. Men for en som bokstavelig talt er fanget i rettssystemet, så kan det ikke være sannhet og ærlighet som gjelder – det er vel bare rettssalens logikk og spilleregler som gjelder: fellende eller ikke fellende bevis.

Det er ikke meg som spør, men helt naturlig glir samtalen over i temaet forsoning. Ikke fordi det er naturlig å drøfte forsoning som det motsatte av hevn, men fordi det mistankens slør som de føler henger over dem, fører videre til krav fra ulike hold om at de som offer, som etterlatte og pårørende til et drept barn, bør søke forsoning med gjerningsmannen. De nevner Bjørn Arild Hareide som en kjent skikkelse som skal ha stilt seg bak et slikt krav om tilgivelse.

Hvordan kan jeg tilgi en som aldri har bedt om det?”

For Gunnveig som for Roger handler forsoning om noe helt annet. Det har handlet om å lage et hverdagsliv med en sønn som er død. Han er borte for omgivelsene. Men han er ikke borte for dem. Han kommer alltid til å være der. Plutselig kan de høre ham i gangen. Flere ganger i uka kommer barnebarn innom, små strålende mennesker som ligner på Morten i alt det rare de sier og gjør. De farer forbi bildet som rektor kom med – stopper et halvt sekund og opplyser at onkel Morten ligner på pappa – før de freser videre. Ut til kaninburet kanskje, det står ennå der.

Klokka åtte om morgenen hver 17. mai går de til hans grav og setter ned lys. De kan ikke flagge på 17. mai. Skulle de gjøre det, måtte de flagge på halv stang. Så får den heller stå naken på nasjonaldagen.

Men den 19. – da flagge vi, sjø’!” For den 19. mai er Mortens bursdag. Slik forsoner de sine liv med det uopprettelige. Det er vanskelig nok. De vil respekteres for ikke å ville ha noe med den dømte å gjøre inne i dette. Verken i form av hevn eller i form av noen overfladiske forsoningsproklamasjoner.

Er det slik for andre?

Jeg har spurt dem inngående, alle jeg har hatt anledning til å treffe: Ingrid, mor til Rikke; Linda, mor til Remy; Ewy, mor til Teddy (21); og Ada, mor til Stine Sofie. Og jeg har diskutert det i plenum og i pauser med alle som var på Pårørendeseminaret i Grimstad i september 2009, og mange jeg har truffet siden. Alle har hatt forskjellige historier og forskjellige tanker – men de ligner sterkt på hverandre når de kommer til spørsmålet om hevn. Så sterkt at jeg våger å påstå som en sannhet at disse menneskene ikke er drevet av hat eller hevnlyst.

Heldigvis har andre også spurt. Fra den 2. juli 2004 fram til 8. mai 2006 arbeidet det såkalte Fornærmedeutvalget, som bestod av lagdommer Regine Ramm Bjerke, førstestatsadvokat Knut H. Kallerud, advokat Harald Stabell, advokat Anne Kristine Bohinen, Stine Sofies Stiftelses leder Ada Sofie Austegard, tingrettsdommer Ingrid Stigum og politioverbetjent Kjell Vignes. De kom fram til mye spennende – men på spørsmålet om hevn konkluderte de med følgende:

Fornærmedes legitime interesse i at saken oppklares og at den skyldige straffes, må ikke forveksles med et ønske om hevn. Utvalgets gjennomgang viser at de fornærmede har interesser i straffe­saken av helt andre grunner enn hevn. Hevn er heller ikke noe de fornærmede selv eller deres organisasjoner nevner som motiv for styrkede rettigheter. Anerkjennelse av at fornærmede har berettigede interesser i saken og den styrking av offerets rettigheter som bør følge av dette, angriper ikke det sunne prinsipp at det er statens, og ikke den enkeltes, oppgave å reagere mot lovbrudd og å sørge for gjenopprettelse av urett. Styrking av fornærmedes rettigheter har intet med hevn å gjøre.”

Offerpolitikk

Nei – det var ikke hevnstrategier som ble diskutert på Pårørendeseminaret. Kriminalomsorgens avdelingsdirektør og Ilas assisterende fengselsleder var invitert fordi forsamlingen var oppriktig interessert i å få vite hvordan det tenker, og hvorfor det handler som det gjør, det apparatet som er bygget opp for å fremme omsorg overfor dem som var blitt dømt for å ha drept denne forsamlingens barn.

Norsk lov”, sa Sissel Kofoed. Akkurat denne dagen hadde hun et ekstra poeng fordi justisminister Knut Storberget hadde valgt dagen for Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar til å offentliggjøre ny påtaleinstruks om bedre rettigheter for fornærmede og etterlatte i alvorlige straffesaker.

Straffegjennomføringsloven”, sa hun. Lov av 18. mai 2001 nr. 21. Pluss forskrifter – og retningslinjer for skjønnsmessige avgjørelser. De dømte skal bringes tilbake til samfunnet.

Bjarne, faren til Kristian (18), tok opp igjen Jannickes betraktning: ”Er rehabilitering et begrep som er forbeholdt de domfelte?”

Og så fortalte de, den ene etter den andre, om liv som hadde blitt fullstendig endret. Om søsken som klandrer seg selv. Om angst. Om sorgen som bare endrer form, som ikke blir borte. Om steder som er forandret fra trygge hverdagssteder til svarte farlige hull.

Foreldrene til han som drepte datteren vår bor, bare 300 meter fra vårt hus. De vil at han skal komme hjem, som om ingenting har skjedd. For når soningen er over, er saken oppgjort – ferdig. Men vi er ikke ferdige – verken med sorgen eller alt det som følger med. Betyr det ingenting?”

Han som drepte sønnen vår, fikk syv år. Det viste seg at han fikk åpen soning – og etter fire år var han tilbake i nabolaget. Siste halvannet år skulle han sone hjemme for å tilbakeføres til hjemmemiljøet. Men det er jo også vårt miljø. Han har et stort apparat av sosialarbeidere i ryggen. Ingen har spurt oss hvordan det føles – hva det gjør med våre liv…”

Han opptar en enorm plass i våre liv. Hele vår framtid er avhengig av ham. Men hvorfor er det vi som må flytte?”

I pausen sa Ada Sofie Austegard: ”Alle som kommer for å holde foredrag her, er pisseredde …”

Pårørendeseminaret er blitt en institusjon, en maktfaktor. Hvert år siden 2001 har det samlet etterlatte etter drepte barn og ungdommer i Norge. Noe tilsvarende har aldri vært gjort, og det tjener Justisdepartementet til ære at de har betalt kostnadene ved seminaret hvert år. Det har gitt en sjelden mulighet til direkte dialog mellom offer/etterlatte og viktige faggrupper som ikke har hatt noen slik mulighet til å møte dem før – til å høre historiene og se ansiktene mens de selv forteller dem. Det har vært dommere der, forsvarsadvokater og statsadvokater, journalister og forskere. I 2009 var det Kriminalomsorgen som var invitert. Det hadde vært plass til mange. Men bare to hadde tid.

Ingenting galt sagt om Sissel Kofoed eller Mette Kampenhaug! De kom, de holdt sine foredrag, de deltok i diskusjonen, de noterte engasjert fra deltakernes innlegg, og de lovet begge å ta med seg innspillene tilbake til Kriminalomsorgens og Ila fengsels ledelser.

Men det hadde altså tatt nesten to år å få til en avtale om en foredragsholder fra Kriminalomsorgen. Det var så påfallende at det holdt på å bli en mediesak ut av det. Men tilfeldigvis hadde Kriminalomsorgen akkurat bestemt seg for å komme den dagen Austegard ringte for å fortelle at nå ville hun lage en pressemelding. Hun ville gjøre offentligheten oppmerksom på at Kriminalomsorgen hadde det så travelt at ingen der på to år hadde hatt tid til å møte de etterlatte etter drepte barn i Norge.

Har dere virkelig så mye å gjøre med å hjelpe gjerningsmennene at dere ikke har tid til å høre en eneste dag om hva de har etterlatt seg rundt i landet?”

Etter foredragene tok diskusjonen spissere form, mer målrettet, nesten som en programdiskusjon om hva som burde være ofres og etterlattes krav til Kriminalomsorgen:

Kriminalomsorgen må være i stand til å se og forstå at offer og etterlatte også er under rehabilitering.”

Det er offeret som må få bestemme om han eller hun ønsker varsel om den domfeltes permisjoner under soning.”

Det kan ikke rettes et ensidig krav om ”forsoning” til offer og etterlatte.”

Det KAN stilles krav om erkjennelse til gjerningsmann eller -kvinne.”

Offer og etterlatte må kunne fremme krav om at den domfelte etter soning må bosette seg annet sted.”

Jeg satt på sidelinja og så hvor ærlig engasjerte Kofoed og Kampenhaug var i å få tak i, notere og forberede seg på å viderebringe budskapene fra disse gjenlevende foreldrene. Og jeg tok meg selv i å tenke: Hvorfor er dette nytt for dem?

Et halvt år seinere tenkte jeg: Undres om de brukte den nye innsikten til noe?

Viktimologi

Takket være mine advokatvenners lille bok dukket svaret opp i samme øyeblikk som spørsmålet var stilt. For Johs. Andenes reflekterer allerede i første kapittel over hvor komplisert det er å arbeide med strafferettslige problemer, og hvor umulig det er å finne ”et prinsipp som gir svar under ett på spørsmål som i virkelighetens verden hører hjemme på forskjellige plan …”

Derfor har han kommet til at det er klokt å begrense problemstillingene på hvert av disse planene:

Lovgiveren skal avgjøre hvilke handlingstyper som skal belegges med straff og hvordan strafferammene skal være.

Politi og påtalemyndighet avgjør hvilke saker som skal bringes for retten med påstand om straff.

Dommeren skal måle ut straffen i det enkelte tilfelle innenfor de grensene som loven setter.

Fengselstjenestemenn og sosialarbeidere sørger for fullbyrdelsen av straffen.

Benådningsmyndigheten avgjør om den domfelte må sone straffen eller kan slippe.”

Det er selvfølgelig samme tankegang som ligger bak at Kriminalomsorgen har begrenset sine problemstillinger til det de skal, nemlig å fullbyrde straffen. Og i de lover, forskrifter og retningslinjer for skjønnsmessige avgjørelser som gjelder for dette, er det viktigste stikkordet rehabilitering. Kriminalomsorgen skal levere de domfelte tilbake til en ny start i samfunnet.

Er ikke problemet ”bare” at det mangler et ledd?

Man skal ikke se seg så lenge rundt før man oppdager at det finnes et ord som nesten ikke er i bruk på norsk: viktimologi.

Innen psykisk helse brukes det om en del av kunnskapsfeltet behandling av traumer og post-traumatisk stresslidelse (PTSD)

Men over store deler av verden for øvrig brukes viktimologi som begrep på en egen vitenskapsgren knyttet til kriminologien – noen steder som en underkategori, noen steder som en sidestilt gren. Mens kriminologi handler om selve kriminaliteten – omfang, ytringsformer, årsaksforhold, sammenhenger og hvordan den kan forebygges – så har viktimologien fokus på følgene:

Viktimologi er læren om offersituasjonen – forholdet mellom offer og gjerningsmann, de innbyrdes forholdene i offergrupper, forholdet mellom offeret og rettssystemet, forholdet mellom offeret og andre sosiale grupper samt forholdet mellom offeret og institusjoner som media, næringsliv og frivillige organisasjoner. Og selvfølgelig mellom offeret og helse- og sosialvesenet.

Det er en ung vitenskap, med innslag av kriminologi, psykologi og sosialvitenskap. Den vokste fram etter andre verdenskrig – en av grunnleggerne var den norske psykiateren Leo Eitinger med sine studier av konsentrasjonsleirofrene fra andre verdenskrig. Men det er den tyske kriminologen Hans von Hertig som regnes som grunnleggeren av vitenskapen med boka The Criminal and His Victim – Studies in the Sociobiology of Crime fra 1948.

Den undersøker både hvem som er mest voldsutsatt (”offertypologi”). og reaksjonsrekkene hos offer og offergrupper. Primær viktimisering er for eksempel død eller kroppslige skader, psykiske skader som angst, depresjoner og skyldfølelse, og tap av eller skade på eiendom hos offeret selv, pårørende og etterlatte som direkte følge av voldshandlingen. Med sekundær viktimisering menes skader som oppstår som følge av reaksjonene hos nærmiljøet, politiet, advokater og rettsvesen, helsevesenet og andre som gjennom sine reaksjoner ofte forsterker skadene (mistro, informasjonsvegring, sjenanse, unnaskygging) og vanskeliggjør offerets reintegrering. Med tertiær viktimisering mener viktimologien hele det problemområdet som oppstår når offerrollen blir til en del av personligheten, ikke sjelden med den følge at offeret ser på seg selv som totalt hjelpeløst og ute av stand til å unngå eller hindre nye overgrep.

Jeg finner ikke et eneste spor av at viktimologien har funnet det interessant å utforske offerets hevntrang. Og det på tross av at interessen for faget og den nye synsvinkelen – altså å utforske kriminalitet og vold fra offerets synsvinkel – har vært sterkt stigende over det meste av verden særlig siden midten av 1970-tallet. Det er etablert en verdensorganisasjon for Viktimologisk forskning, det utgis vitenskapelige tidsskrifter og produseres lærebøker og pensumlister for alle akademiske grader i faget.

I november 1985 ble dette markert ved at FNs hovedforsamling vedtok sin ”Erklæring om rettsprinsippene for ofre av kriminalitet og maktmisbruk”. Siden har de fleste land justert sine lover slik at de blir i samsvar med denne erklæringen. De endringene som kom i straffeprosessloven i Norge i 2008, med påfølgende ny påtaleinstruks, offentliggjort samtidig med åpningen av Stine Sofies Stiftelses pårørendeseminar i Grimstad den 25. september 2009, var i virkeligheten en forsinket tilslutning til denne prosessen.

FNs og EUs erklæringer om offerets rettigheter fra 1985 inneholder faktisk krav som ennå ikke er innfridd i Norge. Erklæringen munner ut i følgende kortversjon:

Et voldsoffer har rett til

– å bli møtt med respekt og anerkjennelse

– å motta informasjon gjennom hele rettsprosessen

– å få legge fram sitt syn i rettsprosessen

– å få kvalifisert støtte gjennom rettsprosessen

– å få beskyttelse av sin private integritet og sin fysiske sikkerhet

– å få informasjon om muligheten til megling (restorative justice)

– å få sosial hjelp

– å få hjelp til rehabilitering

– å få erstatning fra staten

– å få nytte av samarbeidsordninger mellom rettsapparatet, sosialvesenet og frivillige organisasjoner ”

Ofrenes virkelighet

Et barn er det største menneskene har. Barnet er større enn kjærligheten – barnet er kjærligheten. Det er formålet med og resultatet av at kvinne og mann søker sammen, det er den grunnleggende mening med livet. Så mange slags filosofier, religioner og ideologier introduserer andre viktige ting i himmel eller på jord, men det rokker ikke ved det uomtvistelige faktum at menneskene lever for seg selv til de får barn, så lever de for barna til barna ikke har bruk for dem lenger, og så lever de videre et tilfeldig antall år der de først og fremst ser på seg selv som besteforeldre.

Å miste et barn er det største tap. Å bli fratatt et barn av et menneske som bruker det, avliver det og kaster det, er det grusomste og mest opprørende som kan ramme en mor, en far, et søsken, en familie, en krets, ei bygd.

Å misbruke og drepe et barn er den ondeste handling et menneske kan utføre.

Det er dette det handler om. Det grusomste og mest opprørende som kan ramme. Det ondeste som kan utføres.

Roar var den eneste på Pårørendeseminaret i 2009 som var i nærheten av tanker om hevn da han sa: ”Jeg vet hvem som drepte. Kommer han foran bilen min, er det ikke sikkert jeg svinger unna.”

Det er ikke lov å tillegge en slik setning større vekt enn hans ti år lange praksis med faktisk å svinge unna, faktisk ikke gjøre noe annet enn å kreve at sannheten om hvordan og hvorfor hans datter ble drept, skal komme for en dag.

Vi har ikke lov til slike lettvintheter som mytedanningen om hevnlyst.

Vold mot barn, drap av barn, har så ufattelige dimensjoner at det er alle menneskers plikt å forberede seg på at det kan skje. Det kan skje enhver av oss – direkte, eller gjennom noen i nærheten av oss.

Det er et grunnlegget moralsk krav til oss alle, og det må være et ufravikelig politisk krav til våre myndigheter, at vi stiller oss rundt det barnet som er voldsutsatt og dets nærmeste, at vi forsvarer det når vold truer, og at vi blir værende der når det skal begynne på den møysommelige veien tilbake til et meningsfullt liv.

Det er uanstendig og overtroisk å dyrke den forestillingen at det å stille opp for offeret truer rettssikkerheten til den mistenkte. Den skyldiges gjerning blir ikke mindre av at han eller hun sikres sin rettssikkerhet? Den uskyldige som mistenkes og anklages og kanskje til og med straffes, er jo også et offer – først og fremst av gjerningsmannen – men forbrytelsen mot ham eller henne blir vel ikke mindre av å svikte den skyldiges første offer?

Det finnes ingen større skam enn å være skyldig i vold mot barn. Så får den som er skyldig, finne seg i å leve med den skammen. Han eller hun får begrenset straff i Norge. Det er alminnelig enighet om at han eller hun skal bringes tilbake til samfunnet, skal rehabiliteres. Men den juridiske formelen med at ”saken er oppgjort”, må ikke forveksles med forholdene i det virkelige liv – at drapet på et barn er en uopprettelig skade som aldri kan gjøres opp. Den som har ”gjort opp” sitt forhold til staten, kan ikke regne med at han eller hun også har gjort opp sitt forhold til det skadde eller drepte barnet og dets pårørende og etterlatte. Og alle vi som står rundt må være i stand til å forstå denne forskjellen. I det minste må vi være i stand til å forstå at det ikke har noe med hevn å gjøre.

Den som har tatt et barns liv, må finne seg i alltid å måtte leve med at det finnes et tomrom etter det livet som ble tatt: sår, sorg, savn hos etterlatte, frykt og angst, plutselige flashbacks som gjør det fortidige til plutselig virkelighet. En soning for staten kan ikke ta bort dette. Det vil alltid være der for offeret og de etterlatte. Og det vil alltid være der for gjerningsmannen.

Det var det viktigste budskapet – det offerpolitiske utspillet – fra Pårørendeseminaret 2009. Og det hadde ingenting å gjøre med hevnlyst. Det var et krav om å respektere ofrenes virkelighet.

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s