Jeg har nylig tilbakelagt ca. 600 km på ski for å krysse Grønlandsisen. Dette klarte jeg selv om jeg overhodet ikke er en person med en merittliste rundt friluftsliv og fysisk aktivitet. 15 måneder før første stavtak bestemte jeg meg for å gjøre dette. Da var det bare å bytte ut sofaen og tv med harde treningsøkter. Det var mange skeptikere som mente at dette ville bli for hardt for ei utrent dame som nærmet seg femti og kun var 151 cm over bakken. Visst var det tøft, men jeg var aldri i nærheten av å gi opp. Enda sterkere enn for ti år siden er mottoet mitt: Du kan klare det aller meste, om du bare vil det hardt nok.
Det har ikke vært bare enkelt å vinne anerkjennelse for at Stine Sofies Stiftelse er mer enn en organisasjon som ble opprettet spontant for å lette sorgprosessen etter de brutale drapene i Baneheia. Det tok tid før sympatien gled over til respekt for arbeidet vi nedla i endringene rundt rettssystemet. Da vi fikk Juristforeningens rettssikkerhetspris i 2009, tok vi det som en bekreftelse av at selv uten den ”rette” utdanning er det mulig å oppnå formidable endringer om en bare ikke gir opp.
Enda viktigere enn lovendringene er arbeidet for at flere skal se og gi hjelp til de barna der ute i som lider under vold og misbruk. Vi voksne må våge å snakke om volden, vi må gjøre barna kompetente til selv å si ifra om noe skjer i ly av privatlivets fred. Tida er inne for å våge å stille de rette spørsmålene:
Kjære lille Ole, hvorfor slår du andre hver gang du blir sint? Har du sett noen andre slår når de er sinte? Kari, jeg ser at du ikke har niste med i dag heller, kan du fortelle meg litt om det? Har du vondt i magen igjen, Per? Vet du at vonde hemmeligheter kan gjøre at en får vondt i magen? Kom, la oss snakke om forskjellen mellom vonde og gode hemmeligheter …
Flere må våge å ta imot svarene. Dette må inn i grunnutdanningen til lærer/førskolelærer og barn og ungdomsarbeidere med flere. Der vold avdekkes, må barnet ivaretas av kompetente fagpersoner. Det er lettere å bygge barn enn å reparere voksne.
Jeg har funnet ”mening i det meningsløse” gjennom arbeidet i Stine Sofies Stiftelse. Savnet og sorgen over tapet av en livsglad datter som kun fikk oppleve 8 år før hun brutalt ble myrdet, har satt sine spor. Jeg vil alltid være en mor med et barn for lite. Stine har en stor plass i hjertet mitt, og gleden over å kunne skrive hennes navn hver dag gjør at jeg kan gå hjem etter endt arbeidsdag med full fokus på resten av familien.
Siden kort tid etter de forferdelige maidagene i 2000 har jeg stått fast på avgjørelsen om at Stines tragiske skjebne ikke skulle være til hinder for at mine to gjenlevende barn skulle få en barndom fylt av glede, omsorg og trygghet. Til tider har det vært vanskelig, da er det godt å kunne gå på jobb i stiftelsen som bærer Stine Sofies navn.
Vi er to som grunnla stiftelsen, Bente Bergseth og jeg. Sammen har vi opparbeidet en organisasjon med tyngde i fagmiljøene. Nå skilles våre veier, og Bente, som den ihuga gründeren hun er, har nå begitt seg ut i nye farvann. Felles for oss begge er vår skjebne med ondskapens ansikt, så selv om vi ikke lenger vil dele arbeidsplass, vil dette holde oss sammen i all fremtid, og jeg ønsker henne lykke til på den nye vei.
Takk for at du kjøpte boka vår!
Grimstad, juli 2010
Ada Sofie Austegard
Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg
Etterord av Ada Sofie Austegard
Offerbarn 