Kap. 5 – Bokstav og ånd

For Ada Sofie Austegard var det et sjokk å oppdage at foreldrene etter Stine Sofie og Lena ikke hadde noen spesielle rettigheter til informasjon under etterforskningen eller noen partsrolle da saken kom opp for retten. Der fantes hyggelige og empatiske etterforskere som så dem og møtte dem, Asbjørn Hansen, for eksempel (Kripos), og Ragnar Ringvoll (Kristiansand Politikammer). Og kvelden før arrestasjonene tok kriminalsjefen selv, Arne Pedersen, initiativ til et møte for å orientere de etterlatte om hva som ville bli neste dags store nyhet. Men det var av medmenneskelighet, ikke av plikt. De etterlatte hadde sympati, men de hadde ikke rettigheter. Taushetsplikten gjaldt for eksempel like mye for dem som for alle andre, og taushetsplikten fungerte i denne saken som den stort sett gjør ellers, den førte til at informasjonene om etterforskningens gang først lekket ut til ryktebørsen, deretter til media. Detaljene om hvordan drapene hadde foregått, fikk hun en lørdagskveld, over telefon fra en privatfest i Setesdal. Andre informasjoner fikk de gjennom journalister når de bad om kommentarer til ting de hadde fått informasjoner om.

Hun snakker ikke ofte om de dagene da Stine Sofie og Lena var sporløst borte, eller om den dagen da bekreftelsen kom, da de ble funnet, så godt gjemt under einerkratt at det måtte et militært øye til å for å finne dem.

Og hadde hun fortalt, vet jeg ikke om jeg kunne ha klart å gjengi. Vi kan vel alle ane hvordan det må ha vært. Som et ras i hennes indre. Stines bror. En nyfødt lillesøster. En mann.

Begynnelsen

Hun ringte til Bente Bergseth, og Bente slapp det hun hadde i hendene og dro til Grimstad. De to hadde kjent hverandre siden de var seksten år og gikk på Sogndal Folkehøgskole. De var forskjellige, og de var like, akkurat i en slik blanding at de grunnla et vennskap for livet.

Allerede den gang hadde de utvekslet kunnskap og erfaring om barns oppvekst. De møttes i 1980, det var mye oppmerksomhet rundt de første avsløringene av incestovergrep i Norge.

De holdt kontakten også i årene etterpå. Ada Sofie dro sørover og ble butikkdame. Bente dro østover og ble repromontør, en slik håndverker som lager trykkplater i trykkerier.

Jeg fikk fagbrevet omtrent akkurat samtidig med at faget gikk ut av bruk …”

Men som kjent kan nød være lærerik for kreative kvinner. Jakten på alternative levebrød brakte henne inn i gründernes rekker, etter hvert fikk hun erfaringer med å etablere og bygge opp nye virksomheter, noe som skulle bli helt avgjørende for de to vennenes fellesprosjekt. Hun bygget opp en restaurant med høy arrangementsaktivitet. Etter at hun hadde solgt seg ut av den, etablerte hun et rekrutteringsbyrå, noe hun fortsatt drev da Ada Sofie ringte.

Bente bodde og arbeidet i Oslo og hadde nærest kontakt med de nye virksomhetene som vokste fram der, blant annet krisesentrene og støttesentrene mot incest. De konsoliderte etter hvert sine ideologier og spredte seg utover landet. Det er ikke så vanskelig å se slektskapet mellom det som skjedde i 80- og 90-årene, og det som seinere skulle utvikle seg i Stine Sofies Stiftelse. For eksempel

Disse første famlende skrittene ut av ordløsheten åpnet også for en annen dimensjon; behovet for og kravet om en identitet de kunne være stolte av”, skriver for eksempel Støttesenteret mot incest i historien om seg selv på sine nettsider. ”De var kvinner som hadde lidd urett. Og de var kvinner som hadde den ting til felles at de var utsatt for incest. Med denne nye erkjennelsen var det derfor naturlig at de søkte mot andre grasrotbevegelser som hadde som utgangspunkt at den enkelte skal kjempe seg ut av offerrollen. Det var også der de fant ideen og spiren til det som i dag er stiftelsens ideologi og som gjenspeiles i våre tilbud” (www.sentermotincest.no).

Så kom den dagen katastrofen skjedde og Ada Sofie ringte til henne og sa: ”Kom. Jeg trenger deg.”

De stod på Dømmesmoen, ved dammen i parken, i slutten av juli 2000 og så ut over ei strålende vakker vannflate, plener, stauder, roser, busker. Aldri mer skulle Stine Sofie løpe rundt der og rope ut sitt ”Mamma! Bente! Se!”

De hadde snakket om at det gjaldt å skape en mening. Jeg vet ikke om Bente hadde snakket om ideologien fra krisesenterbevegelsen, det hadde hun sikkert ikke for det ville vært en avsporing der og da, men innholdet i det hadde hun helt sikkert snakket om, dette med ”skritt ut av ordløsheten”, for eksempel, eller ”en identitet de kunne være stolte av”, eller kanskje til og med ”grasrotbevegelser – at den enkelte skal kjempe seg ut av offerrollen”.

Slik var Ada Sofie også skrudd sammen. Hun visste det intuitivt. Og nå var hun på samme lag som Bente, i den forstand at andre menneskers forbrytelser hadde tatt styringen på hennes liv.

Hun kunne ikke stoppe der. Hun hadde andre barn med rett til å rope på samme måte mellom buskene på Dømmesmoen. Kreftene fra jordskjelvene inni henne måtte gis retning.

Der ved dammen bestemte de to at meningen og retningen skulle være en stiftelse i Stine Sofies navn, og at de fra den dagen ikke skulle hvile i kampen for barns trygghet. På Dømmesmoen kom Draumesynet. En barndom uten vold.

Den 28. august etablerte de Stine Sofies Stiftelse.

Seksten dager seinere ble de to som seinere ble dømt som gjerningsmenn, arrestert.

Mens etterforskning, påtale, rettssak og dom lå som et lokk og tvang blikket bakover i tilværelsen, begynte de med det arbeidet som pekte framover. Ada Sofie tok skrittene ut av ordløsheten. Hun ringte de andre mødrene som var i samme situasjon på samme tid. Hun ringte Gunnveig, Mortens mor, Ingrid, Rikkes mor, og andre mødre som ikke er omtalt her. Hun ringte fedre, bistandsadvokater og engasjerte venner. Langsomt vokste det fram et skjørt nett av forbindelser mellom mennesker som aldri tidligere i Norge hadde stått i kontakt med hverandre.

Lenas etterlatte tenkte på en annen måte. Også Lenas mor valgte å bruke krefter på ting som pekte framover, hun ble drivkraften bak byggingen av et sykehus for barn – Lenas Ward – i Tanzania, en avdeling av Haydom Lutheran Hospital. Der skulle Lenas navn leve videre. (Jeg har selv fått se Lenas Ward, og jeg har fått skrive om den i boka Eventyret i Haydom (Fædrelandsvennens Forlag 2004).

Den 4. mars 2003 publiserte Tidsskrift for Den norske legeforening en kronikk som er så viktig for å forstå både historien om Stine Sofies Stiftelse og om det som har skjedd i norsk rettsutvikling de siste ti årene, at jeg med forfatterens tillatelse gjengir hele kronikken. Forfatteren er Ada:

Hvilken dag var det? Mandag, tirsdag, onsdag – nei, jeg vet ikke. Det var som jeg var i en film. Ventet at rulleteksten skulle komme. Slik at skrekkfilmen snart var over.

Huset var fullt av blomster, duften av dem var der hele tida, jeg ville bare spy. Var det første tegnet på galskap? Det summet av folk, jeg følte meg som inne i en bikube. Telefonen ringte i ett kjør, det var som en alarm hver gang. Hva holdt på å skje? Var det galskapen som tok over? Bilder av hvitkledde menn som bandt meg fast på en seng, store sprøyter flimret foran netthinnen min, ja jeg var gal. Gal av sorg og smerter.

Virkeligheten var en annen. Jeg satt i stuen i mitt eget hjem, gråten og hylene klarte jeg ikke å stoppe, jeg vugget frem og tilbake mens smertene rev i kroppen min. Min kjære mann og min svoger satte seg ved siden av meg. De holdt meg fast. Nå var gode råd dyre. Hvor var de pillene Ada Sofie hadde fått av kriseteamet? Det må vel være riktig å gi henne pillene nå? Kriseteamet hadde ikke gitt instrukser til pårørende om hvordan de skulle takle en slik situasjon. Men siden pillene var gitt til Ada Sofie, var det vel det som var løsningen?

En tredje person kom, snakket rolig, jeg puttet noe i munnen etterfulgt av noe å drikke, var det vann, saft? Nei jeg vet ikke. Jeg var flink. Men jeg ble kvalm, hadde bare lyst til å spy. Så etter kort tid begynte noe å skje, varmen spredde seg i kroppen min, det føltes som demonene i kroppen min sakte fløy ut… deilig. Lydene som jeg tidligere registrerte, ble svakere, de sterke luktene forsvant, alt ble stille, sløvheten kom sigende, det føltes som om jeg satt på en sky og så ned på alt som foregikk. Hylene ble til svake hulk.

«Hun er over det nå.»

Hva var egentlig over? Jeg har stilt meg det spørsmålet i fire år. De naturlige reaksjonene i en sjokkfase ble brutalt stjålet fra meg. I dag vil jeg kalle det et overtramp på følelseslivet mitt. Det føltes riktig for dem som var rundt meg, de hadde tross alt ikke fått noen som helst veiledning om hva som kunne oppstå. Men hvorfor er vi så redde for å takle helt naturlige reaksjoner? Oppfattes jeg som urimelig når jeg kaster ut en påstand om at leger, psykologer og andre som har mange års utdanning, ikke er blitt opplært til å forklare pårørende at i en slik situasjon er det normalt med reaksjoner? Eller er det et faktum? Hvorfor er deres eneste råd «dop dem ned»? Jeg kan være enig i at det var deilig å bli sløv, men hvorfor blir jeg aldri ferdig med den opplevelsen? Hvorfor er det vanskelig for meg i dag å nyte et glass vin, kjenne alkoholens virkning, varmen som sprer seg i kroppen, det at jeg blir varm og avslappet? Jeg har prøvd et par ganger. Men flashback fra da jeg satt i stuen den dagen, slår mot meg som et knyttneveslag. Jeg tør ikke, det blir for skummelt.

Heldigvis fikk jeg etter hvert såpass kontroll at jeg konsekvent nektet å ta flere piller. Jeg tenkte på min 12 år gamle sønn. Han hadde mistet sin lillesøster på en forferdelig måte. Han fikk ikke tilbud om å forlate den virkelige verden med piller. Når han måtte klare det, så fikk jammen meg jeg også klare det. Jeg var tross alt voksen. Vi lærer jo barna våre at det er sunt å vise følelser.

Begravelsen stod for døren. Ville jeg klare å stå ved min avgjørelse om ikke å flykte inn i medikamentenes verden? Jeg skulle tross alt bære mitt lille barn til hennes siste hvile. Ingen kunne ta fra meg den oppgaven. Jeg hadde født henne, da skulle jeg også bære kisten hennes. Dagen var kommet, jeg var i tvil, flere rådet meg til å tenke over om jeg ikke ville ta en valium. Men et blikk på min tapre sønn, som også ville bære kisten, var nok. Kan han klare det, så kan også jeg. Selv om jeg ikke var neddopet, er det mange ting jeg ikke husker fra begravelsen, men noe husker jeg. Gjennom det arbeidet Stine Sofies Stiftelse gjør med pårørende av drepte barn har jeg snakket med flere som tok imot «gode» råd og dopet seg ned. De aller fleste angrer i dag. Hvilket samfunn er det leger og andre faggrupper legger opp til? Skal vi ha et samfunn der helt naturlige reaksjoner skal oppfattes som unaturlige? Ikke ta fra oss følelsene våre, lær heller å takle dem. Den dag i dag vet jeg ikke hva konsekvensene hadde vært om jeg ikke hadde fått valium i den ovennevnte situasjon. Men jeg tror at for meg hadde det vært riktig å få ut de demonene som raste i kroppen min den gangen. Hva som er riktig for andre i tilsvarende situasjoner, skal ikke jeg si, men det finnes alternativer til medisinering. Ekte følelsesutbrudd. Selv om de kan virke skremmende på omgivelsene.

En slik kraft finnes i alle mennesker. Selvfølgelig varierer den i grad og karakter, men den finnes. Jeg tror der er en sammenheng mellom velment neddoping når katastrofen rammer, og umyndiggjøringen av offeret i rettsprosessen. Og jeg tror historien om Ada Sofie Austegards opprør mot begge deler er kjernen i beretningen om Stine Sofies Stiftelses ti første år.

Anne Robberstad

Erkjennelsen av at voldtekt og drap på to små jenter i en bypark i Sør-Norge ikke først og fremst var en forbrytelser mot staten, den var så selvfølgelig i mai 2000 at den satte varige spor. Alle identifiserte seg med disse familiene. Alle forstod at forbrytelsene først og fremst var en forbrytelse mot Stine, Lena, deres mødre, fedre, søsken og øvrige familie. Alle visste at Asbjørn Hansen, Ragnar Ringvoll, Arne Pedersen, Torleiv Rognum, Edvard Dahl og alle de andre som stod på statens ulike lønningslister i denne saken, utførte fellesskapets plikt mot offeret. Rettferdighet er fellesskapets plikt mot offeret. Og for at denne fellesskapsplikten skal være plassert hos levende mennesker, har vi skapt den moderne staten. Slik er det moderne menneskets rettsoppfatning.

Men slik er ikke loven. Og slik var den i enda mindre grad i mai 2000.

Etter loven var – og er – voldtekt og drap av små barn en sak mellom gjerningsmenn og staten. Offer og etterlatte er ikke parter, og har bare interesse dersom de kan bidra til sakens opplysning.

I århundrer var det ingen tradisjon for å ta vold mot barn eller kvinner så tungt. Så lenge de hørte huset til, så var det en privatsak, med mindre ”privatlivets fred” skapte så mye skrik og rabalder at det forstyrret naboens middagshvil. Og var det barn eller kvinner fra andres hus, så måtte det vel helst først bringes på det rene om ikke de hadde seg selv å takke.

Men fra midten av 1970-tallet hadde ofrene for kvinnemishandling begynt å riste av seg skammen. Juridisk rådgivning for kvinner og andre frivillige organisasjoner hadde begynt sin virksomhet. Krisesentrene hadde blitt etablert. Forfattere, billedkunstnere og journalister hadde brakt ansikter fram i lyset. Med små skritt hadde ”husbråk” blitt definert om til noe som politi og rettsvesen skulle bry seg med.

På 1980- og 90-tallet tok ei ny gruppe sine første famlende skritt ut av ordløsheten, det var kvinner, Bente Bergseth var en av dem, og etter hvert menn som stod opp og fortalte at de hadde vært ofre for incest. Etter hvert gikk det an i de mest dannede forsamlinger å snakke om at overgrep forekom – også mot barn, også utført av deres egne foreldre eller andre nære voksne.

Den internasjonale utviklingen har – som påvist i kapittel 1, og som jeg tar opp igjen i kapittel 7, ligget foran utviklingen i Norge. Det har rett og slett ikke vært noen kraft i Norge som har drevet utviklingen framover på samme måten som i Sverige, USA eller Tyskland. Og justispolitikerne har vært for innadvendte, for dårlig orientert.

Men impulsene var nå likevel der, og med små skritt vokste den erkjennelsen fram at et offer også er et menneske med menneskerettigheter og rettssikkerhetskrav. Fra april 1975 gjaldt loven om statlig voldsoffererstatning, og i 1981 ble ofre i voldtekts- og familievoldsaker innvilget rett til bistandsadvokat.

Verdens best betalte statist!” pleier Austegard å kommentere.

Et av de menneskene som skulle bli drivende i denne utviklingen var Anne Robberstad.

Hun var jusstudent og kvinneaktivist på Universitetet i Oslo i 70-årene, ble ferdig jurist i -76 og begynte egen advokatpraksis i 1981. Siden 1994 har hun arbeidet med ofres rettsstilling, først med en lærebok for bistandsadvokater, deretter med et doktorgradsarbeid. Hun disputerte i 1999 og ble professor fra 2006.

Men karrieren var nå én ting, enda mer interessant er hennes rolle i utviklingen av samfunn, rettsoppfatning og lovverk.

70-tallet var en slags oppbruddets og forandringenes tiår. For Anne Robberstad var det særlig spørsmålet om kvinnediskriminering som stod i fokus. Bortsett fra et semester i København var hun med i startfasen både av Krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner og Fri rettshjelp for kvinner. Sistnevnte ble etablert i 1974 og ble seinere ble til JURK – Juridisk rådgivning for kvinner.

Den begynte egentlig som et forskningsprosjekt. Budsjettet var på 5.000 kroner…” forteller hun i en samtale tidlig våren 2010.

Den bevilgningen må kunne plasseres ganske høyt oppe på lista over historisk betydningsfulle investeringer. Prosjektrapporten og loggene fra Krisetelefonen og JURK ble den første dokumentasjonen på kvinnemishandling i Norge. Det ble i sin tur grunnlaget for å starte Nordens første krisesenter i 1978. Og endringene i kjølvannet av det ble formidable, denne betraktning omhandler jo bare én side av dem.

Anne Robberstad skaffet seg sine første erfaringer som premissleverandør i lovprosesser allerede i 1975. Det gjaldt Arbeiderpartiets første forslag til likestillingslov. Sammen med Tove Stang Dahl, Kjersti Graver og Anne Hellum skrev Anne Robberstad boka Juss og juks. En arbeidsbok i likestilling (Pax 1975) Hovedpoenget i boka var at problemet som måtte adresseres, var kvinnediskriminering, ikke manglende formell eller mekanisk likestilling slik lovforslaget la opp til. (Loven hadde bl.a. som konsekvens at rene kvinneforeninger ville bli forbudt.) Men boka pekte også ut over den dagsaktuelle debatten og var et bidrag til generell teori om forholdet mellom kvinnediskriminering, kvinnefrigjøring og likestilling.

Kritikken i boka vant så sterk gjenklang at lovforslaget ble trukket tilbake. Seinere kom lovforslagene som skulle endre kvinnenes stilling i Norge, på rekke og rad. Ny odelslov i 1974 innførte lik plass i odelsrekken for jenter og gutter, lov om selvbestemt abort kom i 1975, arbeidsmiljøloven med nye rettigheter for kvinner i arbeidslivet i 1977, ny navnelov i 1979 der mannens fortrinnsrett til å gi hustru og familie etternavn ble fjernet. Og i 1978 kom det reviderte forslaget til likestillingslov.

Lovendringene som gav rett til bistandsadvokat for voldtatte og mishandlede kvinner, ble vedtatt i juni 1981 og trådte i kraft i august. Da var Anne Robberstad akkurat syv måneder inne i sin egen advokatpraksis. I løpet av de neste 13 årene skaffet hun seg svært mye erfaring med denne rollen.

Frustrerende”, sier hun, ”både for klient og advokat!” Poenget var ikke bare at ordningen var ny og uvant – for ikke å si ukjent for de ulike aktører i rettssystemet. Det var også så mye motvilje mot endringen at bistandsadvokatene måtte kjempe seg til rettigheter ut over statistrollen ved domstol etter domstol. Det gjaldt rettigheter som fulgte av lovendringen. Enda mer frustrerende var alle de forhold som lovgiverne ikke hadde tenkt på.

Utydelige lover er meget upraktiske…”

Gjennom disse årene vokste Robberstads engasjement i problematikken. Hun fikk mange saker, mange av dem med sterkt mediefokus. De manglende rettighetene som ofrene, som regel kvinner og barn, hadde i rettsprosessen, opprørte henne. Det var jo også et problem i begynnelsen at de som fikk oppdrag som bistandsadvokater, verken hadde lært noe om rollen under studiene eller hadde litteratur eller forskning å støtte seg til. Etter hvert samlet hun sine erfaringer i skrifts form i det som ble til læreboka Bistandsadvokaten. Ofrenes stilling i straffesaker i 1994.

Da dukket altså muligheter for en stipendiatstilling på Juridisk fakultet opp. Skrivingen hadde gitt mersmak – og det naturlige valget for henne var nettopp å fortsette det teoretiske arbeidet med ofrenes rettigheter. Resultatet ble doktoravhandlingen ”Mellom tvekamp og inkvisisjon”, som hun leverte i 1998. Arbeidet var blant annet en rettshistorisk betraktning om overgangen fra middelalderens tvekampprinsipp (der offeret selv måtte hevde sin rett) til opplysningstidas statlige straffemonopol, og hvordan ofrenes rettigheter var blitt redusert i den prosessen.

Selv tillegger hun ikke de internasjonale erklæringene så mye vekt. Verken FN-erklæringen i 1985, Europarådets erklæring fra samme år eller EUs seinere rammevedtak.

De er de politiske bevegelsene i hvert enkelt land som skaper utvikling – ikke internasjonale erklæringer”, sier hun. Og det er også hennes analyse av årsaken til at Norge har blitt hengende etter. Mens det i mange land vokste fram ”offerpolitiske bevegelser” med utgangspunkt i krisesenterbevegelsen, så skjedde det ikke i Norge.

Her ble krisesenterbevegelsen splittet – og på en måte oppslukt av det offentlige hjelpesystemet. Det var først da Stine Sofies Stiftelse kom på banen, at vi fikk en tilsvarende kraft i Norge.”

I hennes analyse framstår ikke Baneheia-saken i seg selv som det store vendepunktet. Til det har hun selv vært involvert i for mange alvorlige volds- og overgrepssaker i hele sin advokatpraksisperiode. Det var da stiftelsen og særlig Ada Sofie Austegard stod fram som en stadig tydeligere talsperson for voldsutsatte og drepte barn i sin alminnelighet, at den nye utviklingen begynte.

De to ble aldri nære venner – til det var de antakelig for forskjellige. Men de var åpenbart to kraftsentre som virket i samme retning – den ene i offentlighetens lys, den andre innenfor det tunge faglige miljøet. Jeg skal ikke bedømme hvem som fikk den hardeste kampen. Men det er ikke vanskelig å se hvem som fikk tøffest motstand: Der Austegard støtte mot ”en mur av velvilje”, der støtte Robberstad mot hele det etablerte rettsmiljøets meninger, fordommer – og hersketeknikker.

Det kan vanskelig oppfattes som noe annet enn det siste at ”Mellom tvekamp og inkvisisjon” nærmest ble snudd på hodet, og at hun sitt eget fagmiljø ble stemplet som en ytterliggående feminist som ville gjeninnføre hevnen som grunnprinsipp i rettssystemet!

Robberstad advarer mot å hekte æren for at det likevel skjedde en utvikling, på de to justisministrene som har gjort seg mest synlige i prosessen – Odd Einar Dørum og Knut Storberget. Hun tror ikke noen av dem ville ha tatt det initiativet som Hanne Harlem satte i gang.

Harlem hadde hatt to måneder i Justisdepartementet da Stine Sofie og Lena forsvant i Baneheia. Hun ble ikke værende så lenge, men lenge nok til å få med seg den første rettssaken, diskusjonene rundt den og etableringen av Stine Sofies Stiftelse. Hun må ha sett det behovet for endring som ble synliggjort. Hun var jo dessuten selv jurist og må ha kjent til det arbeidet som Robberstad holdt på med. I alle fall var det hun som bad Anne Robberstad utrede om Norge fulgte med i tida:

I den seinere tid er det reist spørsmål ved den fornærmedes straffeprosessuelle posisjon i norsk rett. Departementet mener at en utredning som sammenligner prosessordningen på dette punktet i de nordiske landene kan være et hensiktsmessig grunnlag for å vurdere spørsmålet om det er behov for ytterligere endringer”, het det blant annet i mandatet Anne Robberstad fikk.

Robberstad jobba raskt. Men ikke raskt nok til å levere svaret til den justisministeren som hadde stilt spørsmålene. Da hun leverte utredningen ”Kontradiksjon og verdighet” i februar 2002, hadde Odd Einar Dørum tatt over departementet.

Dørum var en travel mann. I sin justispolitiske statusrapport fra september 2005, like før han overlot stolen til Storberget, summerte han opp 12 justispolitiske hovedsaker. Underpunkt nummer 11 på hovedsak nummer seks (”større rettssikkerhet – enklere erstatning”) var høringen som han hadde iverksatt etter Robberstads utredningsarbeid. Det sier nok mer om hvor høyt han prioriterte ofrenes rettssikkerhet, enn alle de enkeltuttalelsene han er referert på om man søker eksplisitt på ham og fornærmede i nyhetsarkivene.

Jeg fikk aldri oppfatningen av at Dørum eller Storberget var opptatt av å gi ofre rettigheter”, sier Robberstad.

Det bekreftes også i slike søk. Jeg finner ikke innlegg fra noen av dem i den heftige debatten som fulgte Robberstads utredning i de juridiske miljøene.

Robberstad pekte først på at Norden hadde delt seg i to rettskulturer når det gjaldt fornærmedes stilling. I Sverige og Finland var det ganske vanlig å oppfatte det slik at det var tre parter i en straffesak: den tiltalte, offeret og staten. I Norge, Danmark og Island var der aldri mer enn to.

Konsekvensene av disse forskjellene var omfattende. Robberstad foreslo å bringe norsk rett nærmere svensk. Hun foreslo at offeret skulle få fulle partsrettigheter i straffesaker. Det innebar rett til å få oppnevnt advokat, rett til å være til stede i alle rettsmøter (under etterforskningen, hovedforhandlingene og ankeforhandlinger), rett til å føre bevis, rett til å stille spørsmål, rett til å prosedere, rett til å anke domsavsigelser, rett til informasjon om rettsmøter og påtalemyndighetens avgjørelser, rett til dokumentinnsyn.

Tribunalet

Dørum tok imot – og sendte fra seg igjen, på høring.

Forslaget fikk knallhard medfart i så godt som alle juridiske instanser og fagmiljøer. Selv om mange sa seg enige i at det kunne være behov for å styrke ofrenes stilling, så delte de seg markert når det gjaldt Robberstads forslag om å gi ofrene fulle partsrettigheter i rettssalen. 21 høringsuttalelser var for et slikt forslag, 23 var sterkt imot. Men viktigere enn antallene var nok det tydelige skillet at de 21 som var for, var offer- og interesseorganisasjoner, mens de 23 som var mot, var strafferettsapparatets egne aktører, særlig domstoler og påtalemyndighet. (Det fantes noen få unntak: Robberstads forslag fikk helt eller delvis støtte fra Gudbrandsdal politidistrikt, Politiets Fellesforbund, KRIPOS og en rekke bistandsadvokater.)

Kritikken gikk på at endringene var altfor ytterliggående og ville rokke ved de grunnleggende rettsprinsippene i norsk lov, de ville innføre anarkistiske tilstander, sette objektiviteten i fare, ramme prosessøkonomien og gi rom for hat og hevntanker. Statsadvokaten i Rogaland formulerte det slik: «De som benytter seg av partsrettigheten vil være de som er mest pågående, mest hevnsyke eller har en overdreven tro på egen fortreffelighet.»

Han var ikke alene, her er et lite knippe av uttalelser som kom inn:

Rettspolitisk forening: ”Foreningen minner om at fornærmedes trang til eventuell hevn overfor tiltalte, ikke er et hensyn som i dag kan begrunne straff ilagt av samfunnet.”

Riksadvokaten: ”Selv om en generell partsstilling vil være gunstig for fornærmedes arbeid med å legge krenkelsen bak seg, er riksadvokaten ikke uten videre overbevist om at det bør gjøres omfattende endringer i det straffeprosessuelle system basert på en oppfatning om at straffeforfølgningen skal ha et slags ’mentalhygienisk’ formål.”

Kristelig Folkepartis Ungdom: ”Straffeprosessen må ikke gi legitimitet til hevn- og gjengjeldelsesmotivet som straffegrunn. […] For øvrig mener KrFU at straffeprosessen skal kunne bidra til forsoning mellom siktede og fornærmede / pårørende.”

Sorenskriver Arild Kjærshov delte synspunktene til flertallet av sine kolleger – men han var samtidig en av dem som åpnet for en videre diskusjon: ”Jeg foreslår at det nedsettes et bredt sammensatt utvalg med mandat å utrede disse spørsmålene videre”, foreslo han.

Og slik ble det. Departementet arrangerte først et nordisk seminar med utgangspunkt i Robberstads utredning. Det viste seg at selv om offerets rettigheter og posisjon i rettsprossen var betydelig større i Sverige og Finland enn i de andre nordiske landene, så gav ”Kontradiksjon og verdighet” viktige innspill til diskusjonen om offerets rettigheter i hele Norden.

Statssekretær Jørn Holme sa på seminaret at Justisdepartementet ikke hadde tatt stilling til de lovforslag som Robberstad hadde utformet, men at politisk ledelse var oppriktig opptatt av de fornærmedes og de pårørendes situasjon under straffesaker, og at deres stilling skulle bli styrket.

Det blir lovendringer, men hvilke, det får vi komme tilbake til”, sa ham, og la til at han var glad for at Robberstad hadde utløst debatt i media. ”Det styrker en slik prosess, da får vi også en folkelig forankring til et viktig spørsmål”, sa han

Og den tok Stine Sofies Stiftelse. De var slett ikke like imponert som statssekretæren over temperaturen i denne debatten, og dermed satte de i gang med sitt første omfattende forsøk på å samle oppmerksomhet og folkelig støtte bak kravet om en lovendring som nå var blitt en merkesak for Stiftelsen.

De forsøkte å inngå et samarbeid med de organisasjonene som hadde tatt stilling for lovendringene. Men det ble ingen stor suksess, de fleste syntes det var for langt å reise til Grimstad for å diskutere saken, og de som kom, så flere vansker enn muligheter. Så de satte i gang på egen hånd.

Det var visst Anne Robberstad som kom med forslaget om et tribunal. Hun hadde vel noe sånt som det store Kvinneårstribunalet i Mexico (1975) i tankene, men verken Ada Sofie eller Bente hadde hørt om det. Så de måtte i all stillhet konsultere leksikon, men det overbeviste dem om at ideen var strålende. Fra arbeidet med de to konsertene i Fjæreheia (2001 og 2002) hadde de et solid nettverk blant regissører og eventmakere som gjerne stilte opp for saken – og plutselig hadde kommunikasjonsbyrået Dinamo tatt saken.

De prata seg til og med til rom for oss på Grand Hotell i Oslo, så det ikke skulle bli så lang vei.” Slik bar det til at de våkna av hammerslag på Eidsvolls plass grytidlig den 27. mai 2003. To store scener reiste seg nedenfor Løvebakken. ”Offer-tribunalet” stod det på skiltet som etter hvert kom opp. Og da ting begynte å skje på de to scenene, stilte faktisk hele justiskomiteen opp for å bivåne forestillingen.

På den ene scenen satt en aktor mot en tiltalt og hans forsvarer og førte sak om en voldtekt, med dommeren i posisjon til å overvåke det hele og trekke konklusjonene.

På den andre scenen, helt uten kontakt med prosessen ved domstolen, befant voldtektsofferet seg, sammen med sannhetsvitner som stod fram og fortalte historie etter historie om ofrenes manglende rettssikkerhet i Norge. Der var de voldtatte og de mishandlede barna, der var de etterlatte etter de drepte, kjente og ukjente stemmer fra det folkedypet som siden straffeprosessloven av 1887 hadde vært henvist til tilskuerbenken i sine egne saker.

Sluttelig gjennomførte de rettssaken om igjen. På scenen med dagens topartssystem hadde voldtektsmannen selvfølgelig blitt frikjent, på scenen med trepartssystemet der offeret hadde rett til å være til stede, rett til å stille spørsmål og rett til å holde sluttinnlegg, der kunne alle se at saken ble bedre belyst og rettssikkerheten bedre ivaretatt både for gjerningsmann, offer og for allmennheten. Og voldtektsmannen ble funnet skyldig.

Straffesaker føles for mange i dag som tiltaltes venn og offerets fiende”, sa Austegard da det var Stine Sofies Stiftelses tur til å snakke på vegne av de virkelig utstøtte. ”Våre største motstandere er ikke forsvarsadvokatene eller politiet som mange trur, men anklagerne – statsadvokatene …”

Tribunalet førte ikke akkurat til serier av førstesideoppslag i avisene. Men det tømret bevegelsen fastere, og det vakte oppsikt blant juristene. De var ikke vant til å være målskive for folkelige bevegelser.

Ingrid Stigum

Ingrid Stigum kan ikke forklare hvorfor det var hun blant alle landets tingrettsdommere som ble plukket ut til å sitte i det bredt sammensatte utvalget som i juli 2004 ble bedt om å utarbeide forslag til hvordan den fornærmedes straffeprosessuelle stilling kunne styrkes i Norge.

Hun hadde ikke vært spesielt opptatt av problemet. Det vil si – hun hadde insistert på at det skulle kokes tre kaffekjeler i stedet for to til pausene i ”stemorsaken” som kom opp i oktober 2003. Det var uvanlig. Og det er ikke vanlig ved en domstol – å gjøre noe uvanlig altså. Det kan ha gitt gjenklang helt ned i Justisdepartementet.

En kjele til tiltalte og forsvarer, en annen kjele til offerets etterlatte og bistandsadvokat og den tredje til aktor. Hvert sitt rom ordnet hun også til dem. Det er ikke lett for den som er mor eller far til et barn å holde pause sammen med den som står tiltalt for å ha drept det. Og det er ikke noe godt alternativ å klemme dem inn i et hjørne der presse og publikum går og speider etter følelsesutbrudd eller bemerkninger heller.

Økningen av antall kaffekanner var helt klart etter påvirkning fra Baneheia-saken, bekrefter Ingrid Stigum i en samtale på ettervinteren 2010. Det er, takk og lov, ikke så ofte at det er barnedrapssaker oppe i Trondheim tingrett, og de sakene som kommer, blir jo fordelt jo på flere dommere. Men denne hadde altså hun fått.

Jeg tenkte at nå skulle vi i alle fall ikke oppføre oss slik at vi kunne bli kritisert for kaffen!” minnes hun. Tanken på at en slik ubetydelig symbolsak skulle kunne aktualisere en lovendring, hadde aldri streifet henne. Men at det fantes menneskelige hensyn å ta, det hadde hun forstått.

God prosess” er hennes mantra, nærmest, ambisjon i alle fall. En dommer er et menneske som til daglig er ei helt vanlig trondheimsdame, men som så plutselig tar ei kappe på og blir en sfinks uten holdninger eller meninger eller -patier, og som tilsynelatende ikke berøres følelsesmessig verken av vitnefortellinger eller obduksjonsbilder eller undertrykt hulking i salen, inntil hun en dag endelig åpner munnen og holder en lang enetale som i høyden bare blir besvart med enkeltord. Som regel ”betenkningstid”.

Fram til den talen handler det om en god prosess. Helst skal alle føle seg vel, respektert, hørt. Og saken skal bli belyst så godt som det lar seg gjøre. Om morgenen den 15. november 2003 ble altså tre termokanner tilført hennes resept på en god prosess i ”stemorsaken”.

Jeg vet ikke om hun ellers er så uvanlig. Det er, sant å si, tynt med dommere i min bekjentskapskrets. Jeg har forestilt meg at en dommer som regel er mann, litt eldre, veldig verdig og ganske klok. Ingrid Stigum er kvinne, ganske ung, sikkert verdig i rettssalen, men ganske jovial og folkelig i en intervjusituasjon. Og definitivt klok.

Hun har ikke hasta seg fram gjennom studier og karriere. Hun trivdes som student, brukte masse tid på JURK og finansierte forsinkelsene med å jobbe som fengselsbetjent på Ila.

Jeg kjenner alle gutta fra de store sakene på åttitallet”, sier hun og bekrefter at det finnes et slags fellesskap mellom gjerningsmenn og jurister. De møtes i retten – og så møtes de gjerne i retten igjen. Selv begynte hun altså å møte dem allerede i studietida.

Hun angrer ikke på noen av delene. Noe av det første hun sier når hun skal beskrive hvordan det er å være dommer, er at hun stadig blir minnet om hvor lite hun kan. Hvor mange slags virkeligheter hun ikke har glimt av innsikt i. Derfor er hun lykkelig for hver eneste omvei hun tok på sin vei fram til embetseksamen.

Hun er forresten ikke yngre enn at hun har begynt å bekymre seg over dagens studenter. ”De raser altfor fort gjennom”, sier hun, og fordeler skylden omtrent likt mellom de unge selv og Lånekassens nye regler.

Hun hadde ikke regnet med å få dommerjobb i Sør-Trøndelag tingrett da hun søkte der første gang. Litt for ung var hun, og tida hadde hun ikke brukt som advokat, politijurist eller dommerfullmektig. Man setter ikke en fengselsbetjent i dommerstolen, selv om hun har vært noen år på JURK. Men hun ville til Trondheim fordi kjæresten skulle dit, og det var eneste juristjobb som var avertert i Adressa akkurat den uka.

Det ble tydeligvis lagt merke til, for da det kort tid etter ble en fullmektigstilling ledig, så ringte de. Dermed var hun innenfor. Det skapte ikke så rent lite bølger, hun var småbarnsmor nummer to med dommerkappe i Trondheim, og enkelte mente vel at det gikk vel langt. Men utviklingen lot seg ikke stoppe, og slik ble hun altså dommer.

En dag på forsommeren i 2004 ringte – det glemte jeg å spørre om, det var neppe Dørum selv, det var vel helst førstekonsulent Aina Mee Ertzeid i Justisdepartementets lovavdeling – og sa at hun var oppnevnt til et offentlig utvalg som skulle utarbeide forslag til endringer av straffeloven og straffeprosessloven. Jeg glemte å spørre om hva hun tenkte og følte da også, men jeg tror jeg vet svaret. Hun liker fortsatt omveier.

Det var et spennende utvalg. Først ledet lagdommer Regine Ramm Bjerke arbeidet, siden (desember 2005) overtok førstestatsadvokat Knut H. Kallerud (han var med i utvalget fra starten). De andre utvalgsmedlemmene var Ada Sofie Austegard, advokat Anne Kristine Bohinen, advokat Harald Stabell og politi­overbetjent Kjell Vignes foruten altså Ingrid Stigum selv. Og Aina var sekretær.

Kontradiksjon og verdighet” var utgangpunktet. Kollegiets nesten samstemte reaksjon om at Robberstad var altfor ytterliggående, var høyt oppe i bevisstheten til alle, bortsett fra hos Austegard. De må ha fått brynt seg grundig på hverandre. Seks ganger møttes de over to dager, ni ganger møttes de til dagseminar. De som hadde lengst å reise, fikk dermed gjerne en kveld i tillegg. Det blir ikke bare lovutvikling av slikt, det blir vennskap også.

Vi var jo sosialisert inn i en tenkning som innebar at fornærmede ikke hadde noen plass i straffeprosessen ut over å være en kilde til informasjon. ’Kontradiksjon og verdighet’ utfordret denne tenkningen. I ettertid synes jeg det er verdt ettertanke at så å si alle var enige i kritikken av Robberstad. Det var som vi danna meninger med autopilot …” sier Stigum.

I dag mener hun at Robberstads nye tanker var nyskapende og modige. Det ble konklusjonene til resten av utvalget også, selv om de fant det for tidlig å løpe linja helt ut på spørsmålet om partsrettigheter.

En av metodene underveis i arbeidet var å høre et stort antall ”brukerstemmer”, mennesker som hadde opplevd straffeprosessen som offer eller etterlatt.

De fleste av oss trodde at hevntanken ville bli et problem. Men det fant vi faktisk ikke tegn på i det hele tatt…”

De må kunne krediteres for å ha gjort en grundig jobb. De inviterte fornærmede og etterlatte til flere av møtene sine for å høre deres opplevelser og oppfatninger. De samlet også inn skriftlig erfaringsmateriale fra noen etterlatte pluss at de intervjuet fagpersoner med erfaring fra arbeid knyttet til ofre i straffe­saker. De gjennomførte et høringsmøte i oktober 2004 med organisasjoner og enkeltpersoner som hadde personlig erfaring som fornærmet eller etterlatt i en straffesak, og de gjennomførte studiereiser til Sverige, Finland og Island.

Etter hvert kom vi til å få følelsen av at det var det norske systemet som var unormalt. Både i deler av Norden og i mange andre land ses det som normalt og ukontroversielt at fornærmede har en rolle i prosessen og informeres om utviklingen i saker som berører dem sterkt.”

Lovforandringen

Lovendringer er en underlig foreteelse. Det juridiske maskineriet er ganske tungt bevegelig. Det er et tankekors at en profesjon som så til de grader dyrker kontradiksjonens, for ikke å si krangelens, kunster, samtidig kan være så massivt enige når det gjelder forholdet mellom dem selv og deres ”brukere”.

Det hjelper åpenbart ikke å være professor hvis man får stempelet ”ytterliggående feminist” innenfor det juridiske laugsfellesskapet. Da kan man observere noe av det samme fenomenet som i bloggosfæren: Når de som fra før er enige med hverandre, skal diskutere, da blåser formuleringene fort litt for langt ut på vågen, og da er det en kunst å ro seg inn igjen.

En slik kunstner heter Kjetil Kolsrud. Han er en av de juristene som verken ble advokat eller dommer, han ble journalist, men opplevde seg åpenbart litt for langt ute – inntil han hadde skrevet sin kommentar som ble publisert den 16. mai 2006 under overskriften ”Hevnen ble nedstemt”:

Ettersom de mest radikale forslagene ble forkastet, ser det nå ut til at ofrene omsider kan få styrket sin rolle i norsk straffeprosess”, lød hovedinnholdet.

Resonnementet er nok ganske representativt for alle dem som inntil det ble klart at vinden hadde snudd og forslagene kom til å bli vedtatt, hadde argumentert heftig mot endringsforslagene. Det er vanskelig å finne noen dokumentasjon på at de tidligere hadde uttrykt noe behov for endringer – men nå gikk historien slik: Robberstad hadde foreslått radikale endringer, Ada Sofie Austegard skapte bølger fordi hun følte seg tilsidesatt og glemt, og var genuint opprørt.

Forslagene, som blant annet ville gi offeret en selvstendig ankerett og egen rett til å stille spørsmål til tiltalte, ble møtt med stor motstand. Så stor at ingenting skjedde, heller ikke med de mindre radikale forslagene.”

Det kan jo vanskelig tolkes på annen måte enn at det var Robberstads og Austegards skyld at det ikke ble noen endringer av straffeloven, mens Stigum og resten av Fornærmedeutvalget nå endelig hadde ryddet opp:

Ved sin moderasjon har utvalget sørget for at det omsider vil være mulig å gjennomføre denne sterkt forsinkede reformen. For nå er det vanskeligste spørsmålet ryddet av veien: Ja – vi ønsker å involvere ofrene. Nei – vi ønsker ikke å gjøre rettergangen til et personlig oppgjør mellom individer.” (Alle sitater er fra Kolsruds kommentar i Aftenposten 16/5-05)

Det er fornøyelig å sammenholde dette resonnementet med for eksempel Stigum:

For meg har det vært sentralt at fornærmede gis en større plass i hovedforhandlingen fordi fornærmedes tilstedeværelse, kombinert med blant annet en adgang til å stille spørsmål, kan bidra til at saken opplyses bedre. At saken er optimalt opplyst er av overordentlig betydning. Svenske og finske dommere har undret seg over hvordan norske dommere kan dømme i en sak hvor fornærmede ikke er gitt en aktiv rolle i prosessen og ikke har kunnet bidra til sakens opplysning. Dette er et tankekors!”

Stigum uttrykker ikke noe i nærheten av at Hobberstads frislag har vært noe ”vanskelig spørsmål” – hun karakteriserer det tvert om som et ”banebrytende arbeid” og er i dag i tvil om utvalget vurderte riktig da de kom til at de ikke ville foreslå fulle partsrettigheter slik Robberstad gikk inn for.

Robberstad på sin side oppsummerer resultatet slik:

Jeg er meget godt fornøyd både med utvalgets innstilling og lovendringene. I all hovedsak er de nødvendige endringene gjort. Det at fulle partsrettigheter ikke ble formalisert er mer et symbolspørsmål enn en praktisk realitet. Realiteten er at offeret nå har nye rettigheter til informasjon og bistand, rett til å være til stede, rett til å uttale seg, rett til å stille spørsmål og rett til å komme med en sluttreplikk. Utvalget klarte å fristille seg fra populære myter som at ’to mot én er urettferdig’ og ’fornærmede er ute etter hevn’. Begge deler var helt fraværende i diskusjonen om lovendringen …”

Kort summert førte prosessen fram til disse endringene:

Bistandsadvokatordningen ble utvidet til å gjelde for fornærmede ved seksuell handling med barn under 16 år, vold i nære relasjoner, saker om besøksforbud, menneskehandel, kjønnslemlestelse, og alle saker der fornærmede får betydelig skade, Etterlatte fikk med noen forbehold rett til bistandsadvokat der noen er død som følge av en straffbar handling. Dessuten åpnes for annen skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat.

Ordningen med rett til en kostnadsfri konsultasjon med advokat for å vurdere anmeldelse ble utvidet til å gjelde de fleste saker om seksuallovbrudd, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, overtredelse av besøks- og kontaktforbud og saker om kjønnslemlestelse.

Retten til informasjon og innsyn på alle stadier av saken ble styrket. Fornærmede som har bistandsadvokat, og enkelte etterlatte skal holdes løpende orientert om sakens utvikling, mens andre fornærmede skal informeres ved behov.

Ny rett for fornærmede og etterlatte til å være til stede i alle rettsmøter uavhengig av tidspunkt for egen forklaring ble vedtatt. Den retten gjelder også når dørene lukkes. Fornærmede med bistandsadvokat skal forklare seg før tiltalte.

Ny rett for fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige under hovedforhandlingen, til å kommentere bevisførselen underveis samt rett til en sluttbemerkning før saken tas opp til doms.

Aldersgrensen for bruk av dommeravhør ble hevet fra 14 til 16 år. (Fornærmede mellom 14 og 16 år skal kunne forklare seg under hovedforhandling etter ønske.)

Fornærmedes og etterlattes rett til økonomisk kompensasjon for å følge hovedforhandlingen ble utvidet.

Rettighetene i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker ble styrket.

Dessuten ble det gjort endringer for å sikre bedre forberedelse av erstatnings- og oppreisningskrav som kan fremmes sammen med straffesaken.

Det var først og fremst for denne prosessen at Stine Sofies Stiftelse fikk Rettssikkerhetsprisen i 2009. Og det var denne prosessen som verken Frode Sulland eller Håkon Stanghelle fant interessant nok til å kommentere da de ble invitert som foredragsholdere på Rettssikkerhetskonferansen (kapittel 2)

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s