Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg

”Det kommer ingen Clint Eastwood och ordnar upp: I Sverige får vi nog alla stå upp för rättvisan!”

Det er Ann Hellströmer i et nøtteskall. Hun står foran fire hundre studenter på Polishögskolan i Solna utenfor Stockholm og forsøker å plukke av dem nykker allerede før de går ut i tjeneste: Korpssjåvinisme, vanetenkning, fordommer.

”Brottsofferets første overgriper er gjerningsmannen. Brottsofferets andre overgriper er som regel polisen!”

I tjue år var hun selv en del av polis-systemet. Det vil si, hun var sosialarbeider hos politiet, i en rad med tiltak som alle hadde med unge gjerningsmenn å gjøre: Hun arbeidet i ytre tjenester med unge arrestanter, forebyggende med nynazistiske og kriminelle miljøer, i ungdomsfengsel og med ettervern. Men så plutselig, i 1999, fikk hun øynene opp for at det fantes andre ungdommer som også hadde bruk for støtte:

Det kom en bølge av ungdomsran i Stockholm. Med dem fulgte blind vold-saker. De ble så mange den vinteren at om ikke de ble oppdaget av offentlighet eller media, så oppdaget i alle fall hun dem, og så gikk hun inn til sjefen sin en dag og forlangte å få jobbe med dem i stedet: Slik ble Sveriges første Stödcentrum för unga brottsoffer påbegynt.

Brottsoffer er et ord som bør importeres til norsk. Vårt ”kriminalitetsoffer” er tannløst, skoddete, byråkratisk og ubrukelig i det virkelige liv, i arbeid med barn og ungdom utsatt for vold og brott.

I dag er det 26 støttesentre for unge brottsofre i hele Sverige. Det vanlige er at de er lokalisert sammen med politiet, mens de er bemannet med sosialarbeidere som betales over sosialtjenestens budsjetter. Brukerne betaler ikke.

Ann Hellströmer kan man ikke snakke med uten å ha høy toleranse for mobiltelefon. For den piper hele tida, og hun har krystallklare prioriteringer i sitt liv:

Møter og kaffe gjør meg rastløs. Jeg arbeider for de unge!” Hun sier ikke eksplisitt at intervjuer omfattes av samme mishag – jeg tror ikke det, for hun elsker å fortelle – men jeg forstår i alle fall at sms-ene har forrang. Hun har et hundretall ungdommer som regner med at hun svarer med det samme. Og det gjør hun:

I begynnelsen har jeg som regel kontakt med dem flere ganger om dagen. Så blir det sjeldnere etter hvert. Til slutt er det sånn: ’jeg kom inn på skolen’ eller ’jeg skal gifte meg”.

Hvor lenge holder du kontakten da?”

Jeg vet ikke. Det er bare ti år siden jeg begynte…”

Offeromsorg i Sverige og Norge

Hvis man kan si at det er, eller burde ha vært, en struktur ved siden av Kriminalomsorgen, en offeromsorg som vinkler ut fra følgene heller enn fra årsakene til vold og overgrep, så er de ganske forskjellige i Sverige og Norge.

Ann Hellströmers arbeid er et eksempel på atman i Sverige ser volds- og kriminalitetsbildet som en helhet på en ganske annerledes måte enn i Norge. Noe av årsaken kan være historisk ved at bruddet med middelalderens tvekampprinsipp ikke ble like fundamentalt i Sverige-Finland som i Danmark-Norge og på Island. Men hovedårsaken er utvilsomt at Sverige har fulgt med i en internasjonal utvikling som Norge ikke helt har fått med seg.

På samme måte som styrkingen av offerperspektivet begynte med kvinnebevegelsen og Juridisk rådgivning for kvinner (jurk.no) i Norge, så begynte det i Sverige med Alla Kvinnors Hus i Stockholm (allakvinnorshus.se). Det var et senter som ganske snart kom til å konsentrere seg om å hjelpe kvinner og barn som hadde vært eller regelmessig ble utsatt for vold fra sine menn.

Voldsproblemet var så omfattende og pågangen så stor at Alla Kvinnors Hus i 1978 organiserte seg som en slags akuttjeneste med en daghavende, eller jourhavende, leder på vakt – en kvinnojour. I dag er det 160 kvinnojourer spredt over hele Sverige. De er fortsatt å regne som en frivillig organisert virksomhet, men kostnadene dekkes i hovedsak over offentlige budsjetter (roks.se – kvinnojour.com).

I Norge er JURK fortsatt et Oslo- og et universitetsfenomen.

Allerede i 1978 vedtok Riksdagen i Sverige en lov om erstatning for brottsskader. Fem år etter Sverige vedtok Europarådet sin erklæring om voldsoffererstatning (1983). Atten år etter det igjen, 23 år etter Sverige, vedtok Norge sin lov om voldsoffererstatning (2001).

Da Sverige vedtok sin lov om erstatning, etablerte de også en ny myndighet. Den ble etablert i 1984 under navnet Brottskadenämnden og var plassert i Stockholm, men siden 1994 heter den Brottsoffermyndigheten og har hovedkontor i Umeå (brottsoffermyndigheten.se).

Også her fulgte Norge etter. Men det gikk 19 år før Norge etablerte Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø (voldsoffererstatning.no).

Forskjellen i størrelse mellom de to organene er betydelig, men det er ikke først og fremst fordi Sverige er et større land som betaler ut flere erstatninger. Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø har 19 ansatte som bare saksbehandler voldsoffererstatninger. Brottsoffermyndigheten Umeå har en stab på 50 som driver med adskillig mer varierte oppdrag:

For det første har Brottsoffermyndigheten også fått ansvaret for et forskningsfond som finansieres ved at hver person som dømmes til fengselsopphold i Sverige, bli avkrevd en avgift på 500 kr til forskning eller offerrettet arbeid innen feltet viktimologi. Dette fondet fordeler om lag 30 millioner kroner i året mellom offentlige, private og ideelle prosjekter.

I Norge er viktimologisk forskning begrenset. I hovedsak skjer det innen psykisk helsefeltet (ressurssentrene mot vold og traumatisk stress og for selvmordsforebygging – rvts.no/nkvts.no), enkeltprosjekter i kriminologi-miljøet og i regi av Alternativ til vold (atv-stiftelsen.no). Fagfeltet har ingen særskilt finansiering.

For det andre har Brottsoffermyndigheten ansvaret for et kunnskapssenter som driver formidling av ny kompetanse innen viktimologi til andre myndigheter, akademia, ideelle organisasjoner og brottsofre personlig.

Det har eksistert et Kompetansesenter for voldsofferarbeid også i Norge. Det var en statlig finansiert enhet på Høgskolen i Oslo fra 1994 til utløpet av 2003. Da ble det slått sammen med en rekke andre miljøer til Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (www.nkvts.no). Det eies av Universitetet i Oslo, er lokalisert til Ullevål sykehus og sprer sin virksomhet på medisinske, psykologiske, sosiale, kulturelle og rettslige tilnærminger til tema som vold, seksuelle overgrep, katastrofer og flyktningtraumer. De vil sikkert være en viktig bidragsyter dersom det skal utvikles en offeromsorg også i Norge, men de oppfatter neppe viktimologi som et fokusområde i dag.

I 1985 vedtok FN sin Erklæring om grunnleggende rettigheter til ofre for kriminalitet og maktmisbruk. Den slo, som nevnt i kapittel 1, fast at offeret hadde rett å bli behandlet med respekt og anerkjennelse, til å motta adekvate støttetjenester, til å motta informasjon om sakens utvikling, til å være til stede og komme til orde, til rådgivning, til beskyttelse av fysisk sikkerhet og privatlivets fred, og til kompensasjon både fra gjerningsmannen og staten.

Også her var Sverige foran FN når det gjaldt en rekke rettigheter. Det var allerede innarbeidet i lovverk og rettsoppfatning at et offer, eller ”målsägande”, som det kalles i Sverige, kan kreve å være part i en straffesak, med rett til egen bevisførsel og egen prosedyre, blant annet. Kravet om rett til rådgivning eller bistandsadvokat for offeret var imidlertid ikke lovfestet i Sverige, det ble rettet opp i 1988. Da ble også besøksforbud innført i svensk lov som beskyttelse for brottsoffer.

I Norge hadde det vært rett til bistandsadvokat i voldtektssaker siden 1981, og bestemmelsen om beskyttelse gjennom besøksforbud kom i 1994, men ellers var det først i 2008 at man kan si at de fornærmede fikk rettigheter i samsvar med FN-erklæringen fra 1985 (dette er beskrevet i kapittel 5).

Parallelt med de utvidede rettighetene til brottsofre i Sverige vokste det fram en frivillig bevegelse etter mønster fra kvinnebevegelsens ”vakttjeneste” som ikke begrenset seg til kvinneperspektivet. I 1988 ble disse nye Brottsofferjourerna knyttet sammen i et riksforbund (boj.se). I dag er Brottsofferjouren en omfattende virksomhet med 100 kontorer over hele Sverige, i all hovedsak finansiert av offentlige midler og nesten sammenvokst med offentlige virksomheter som politi, sosialvesen og kriminalvård.

Et av de tydeligste uttrykkene for denne sammenveksten er samarbeidet om vitnestøtte. Brottsoffermyndigheten finansierer mens Brottsofferjourerna organiserer frivillige personer som hjelper vitner i tings- og länsrettssaker over hele Sverige.

I Norge finnes ingen parallell til brottofferjouren. Men Kontoret for voldsoffererstatning ble tilført et element i 2007 da det ble ansvarlig for permanent drift av Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (kriminalitetsofre.no). Det er en virksomhet som startet som et forsøk ved tre politidistrikter i 1996. Stort sett gikk det ut på at pensjonerte politifolk brukte 15–20 timer i uka på offerkontakt. Erfaringene har vært gode, og virksomheten vokste slik at den omfattet 14 kontorer da den ble gjort permanent. Kontorene drives fortsatt nøkternt, må man kunne si, bortsett fra Oslo, som har tre stillinger, så er hvert kontor maksimalt bemannet med to halve stillinger (et årsverk).

Men administrasjonen i Vardø og ”utekontorene” i de 14 andre byene kan kanskje være en begynnelse på en ”brottsoffermyndighet” også i Norge? De er i alle fall i ferd med å bygge ut en vitnestøttetjeneste som kan bli en godt bidrag til voldsutsatte barn i årene framover.

Fem krenkinger

Men en omfattende struktur som den svenske opphever ikke problemet. Ann Hellströmer er ikke nådig i sine beskrivelser. Unge brottsofre krenkes normalt fem ganger, sier Ann hun, og presenterer Malin, en av ungdommene som hun arbeider med.

Malin er 16 år. Ei flott jente som aldri hadde trodd at hun skulle oppleve en slik serie med nederlag. Det begynte på en fotballkamp som bare skulle være hyggelig, spennende og morsom.

Etter kampen fant hun seg selv plutselig midt i en supportergjeng som ikke nøyde seg med fotballkampens spenning og moro. De ville ha virkelig kamp, og de hadde sett seg ut en gutt i Malins gjeng som offer.

Stopp! ropte Malin, og fikk rå latter og grove bemerkninger i retur.

Stopp! sa hun igjen og gikk inn på dem, rev kameraten sin løs fra dem.

Jeg ble sint! De var mange som gikk løs på ham. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at det kunne være farlig. Jeg var jo bare ei lita jente …”

Men denne gjengen tenkte ikke slik. De lot kameraten gå, og så gikk de løs på Malin i stedet.

Å bli slått, sparket, kastet i bakken, dratt opp og slått igjen er en krenkelse mye verre enn det den kan tenke seg som ikke har opplevd det. Der og da er kanskje adrenalinet så høyt at verken smertene eller fornedrelsen merkes så godt. Men i timene, dagene og ukene etterpå blir det verre og verre. Bildene dukker opp igjen og igjen. Frykten kommer krypende – den hoiende gjengen kan være bak hvert hjørne, inni hver bil som kommer forbi.

Så der er kränkning nummer ett”, sier Ann.

Malin var plutselig alene med dem. De andre i hennes følge løp. Han som hun dro løs fra den aggressive gjengen, løp også så snart han kom løs.

Men verst av alt var det at alle de voksne som var der, lot som om de ikke så hva som skjedde. De hastet ut av stadion, ekstra opptatt av å snakke muntert med hverandre slik at alle skulle forstå at de ikke så hva som skjedde.

Mishandlerne stakk også til slutt. Hun lå alene igjen i grusen. Hun blødde, og langsomt steig smertene opp, hun kunne kjenne at hevelse begynte å vokse i ansiktet. Jakka var ødelagt. Ingen hjalp.

Alle som ser en annen vei – jeg pleier å regne det som krenking nummer tre …” kommenterer Ann.

Malin kom seg opp, gikk litt ubestemt rundt, kjente at begynte hun å bli redd. Begynte å skjelve. Fikk se en politiuniform. Gikk dit, men fikk ikke sagt noe, kjente gråten komme. Han så ganske mutt på henne.

Är du rusad?”

DET var nummer to! Så mange unge brottsofre opplever det samme!” skyter Ann inn. De unge blir ikke trodd, de kjenner seg mistenkeliggjort når de kontakter politiet. Og i den grad politiet etterforsker en sak der offeret er en ungdom, så kjennes det i alle fall slik for ungdommen at de bruker det meste av ressursene på å forsøke å avsløre at hun overdriver, bløffer, forteller noe som ikke er sant.

Malin visste jo ikke hvem mishandlerne var. De som hadde vært sammen med henne, hadde bare tenkt på å komme seg vekk og kunne ikke vitne. Hun visste ikke om de ville ha hjulpet henne om de hadde kjent gjerningsmennene igjen heller, de var jo så redde. Og etterpå forsvarte de seg selv ved å latterliggjøre henne: At du kunne være så dum.

Til slutt fikk hun brev. Henlagt på grunn av bevisets stilling.

Nummer fire.”

Og fordi saken var henlagt, fikk hun avslag fra forsikringsselskapet på kravet om erstatning for den ødelagte jakka. Det var jo ikke bevist at jakka var ødelagt av vold. Hun kunne jo ha gjort det selv.

Fem!”

Det var ikke jakka eller henleggelsen som var den egentlige grunnen til at Malin til sist fant fram til Ann. Det var det at hun ikke fikk hendelsen ut av tankene, ut av kroppen. Ut av de nattlige drømmene. Ann beskriver ettervirkningene av krenkelsene slik:

Det er som en ulykkelig forelskelse. Det hjelper ikke å forsøke å tenke på noe annet. Det kommer tilbake hele tida, det fyller deg så du vil sprenges. Og det kjentes som at det ble verre etter hvert som tida går …”

Da jeg spurte Malin om hva som var bra med Stödcentrum för unga brottsoffer, svarte hun helt spontant: ”Ann tyckte inte synd om meg.”

Det var ikke et kontor, det var Ann. Og: Ann visste hva det handlet om.

En av Ann Hellströmers læresetninger er at det er den unge som skal bestemme framdriften i samtalene på støttesenteret. Unge brottsofre har mye å stri med, det ligger skam og skyldfølelse og gnurer, og flaut er det også. Den voksne som ikke gjør seg fortjent til en samtale, får den heller ikke.

Anns resept for å gjøre seg fortjent til tillit er å la den unge forstå at hun er ”gammal”, hun har vært lenge i tralten. Hun forstår det meste, og de kan snakke om det meste, og hun kommer aldri til å sutre.

Ann har laget sin egen arbeidsform. Den har fått så gode resultater at Ulrika By har skrevet bok om den (Hej – hoppas alt er OK, Jure Förlag 2008). Arbeidsformen er ganske enkel og naturlig, i alle fall for den som har respekt for unge mennesker og kunnskap om hvordan krenkelser rammer dem.

Først etablerer de tillit og kontakt. Deretter snakker de om stedet hvor det hendte. Snakker og tegner. Så snakker de om hevn. Der snakker de om hevn.

Alle unge brottsofre som jeg har møtt, har hatt de svarte tankene.” Og når de først har begynt å snakke, har alle hatt lyst til å snakke om hevn. Hun viser tegninger av de grusomste hevnfantasier. Johan, for eksempel. Han hadde plassert gjerningsmannen i et basseng med haier. I tillegg tømte en svær lastebil fra Kumøkk AS et velfylt lass over ham. Og i tillegg til det igjen stod Johan sjøl og kastet ting på ham. ”Kumøkk det også?” hadde Ann spurt. ”Er du gal, jeg ville aldri ta i kumøkk. Det er råtne tomater!” fortalte Johan.

Det er overmåte viktig at vi snakker om de svarte tankene!” sier hun. Ikke bare fordi det hjelper til å løse knuter, men også fordi det åpner for andre ting å snakke om. Ensomheten, for eksempel. Omgivelsene glemmer temmelig fort at krenkelser har skjedd, så den som er krenket, må ganske snart bære det alene, og den som bærer alene, begynner ganske snart å se på seg selv som annerledes.

Barn burde få lære seg at det er bra å fortelle!” sier hun. De har samme kultur mot sladring i Sverige som hos oss, men etter Anns mening er det på tide å snu dette. Der vold utøves, er det ikke noe fellesskap som blir ødelagt av sladring. Det er mobbere og overgripere som blir beskyttet av at barn holder tett.

Ann og Malin er som et venninnepar. Ann har hav av erfaring gjennom tretti år og tusen hendelser. Malin har én erfaringsrekke. Men det ser ut til å balansere perfekt. De forklarer den språkfattige nordmannen om hvordan verden er:

Alle kan bli offer. Derfor vil så mange ikke vite, ikke høre. Men ingen identifiserer seg med gjerningsmannen. Derfor er det lettere å snakke om og med ham …”

Magnus Lindgren

En dag ringte telefonen og en stemme sa: ”Hei. Jeg heter Joachim. Jeg har blitt slått ned. Jeg er frustrert. Kan jeg få snakke med deg?”

Magnus Lindgren var på det tidspunktet sjef for en egen brottsofferenhet som politiet i Uppsala hadde etablert. Den lå under Kriminalavdelingen og hadde ansvar for støttetjenester ved vold i nære relasjoner, barnemishandling, hatrelatert vold, æresrelatert vold, bedrageri og seksualforbrytelser. Samarbeidet med Ann Hellströmers støttesenter for unge brottsoffer lå under ham, det samme gjorde samarbeidet med Brottsofferjour og Kvinnojour. Dessuten hadde enheten ansvar for tolketjeneste, vitnestøtte, megling, informasjonsformidling fra kriminalavdelingen til målägande (offer) og personbeskyttelse som sikring av besøksforbud.

Men på tross av alt dette kunne Joakim Fohlman, han som ringte, fortelle en historie som lignet sterkt på Ann Hellströmers mange beretninger om barn og unge som fikk hele livet sitt forstyrret av overgrep. Joakim hadde blitt utsatt for blind vold en fredagskveld. Han hadde følt hele den rekka av krenkelser som Ann og Malin beskrev tidligere her, og han hadde et veldig sterkt argument for at noe måtte gjøres:

Når jeg, en voksen, ressurssterk og frisk mann, kjenner dette så traumatisk: Hvordan er det ikke da for mennesker som ikke har mitt utgangspunkt?”

Jeg traff Magnus Lindgren på en av de månedlige debattkveldene i Viktimologisk Nätverk på Pressklubben i Vasagatan i Stockholm. Han var ikke lenger politimann, den historien kommer snart. Verken Joakim Fohlman eller han selv var slik sammensatt at de grep til den vanlige resepten: ”mer ressurser, bedre lover og strengere straffer”. Det er ei sovepute, sa han. Den hjelper politikere i valgkamper, men det har fint liten effekt for brottsofre.

I stedet etablerte de Tryggare Uppsala Län, et samarbeidsprosjekt mellom politi, sosialtjeneste, næringsliv, frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner.

Prosjektet begynte med Joakims enkle spørsmål: ”Ska det va’ så här?”

Kunne kriminalitet forebygges gjennom å prioritere ofrene?

Allerede i kartleggingsfasen førte det nye spørsmålet til at de leste statistikkene på nye måter. Plutselig så de at det ikke bare var gjerningsmenn som var gjengangere, det gjaldt ofrene også: en relativt liten gruppe mennesker var ofre for en relativt stor del av voldsovergrepene. Og ja, politi og sosialvesen hadde en økende tendens til å normalisere vold for disse ekstra voldsutsatte.

Vi prioriterte opp beskyttelse av utsatte personer og grupper – og voldsstatistikken falt dramatisk.”

Det er et hovedpoeng for Lindgren at det ikke var ressurser som manglet. Det var målsettingene, ansvarsfordelingen og det tverretatlige samarbeidet som gjorde at de kom på offensiven mot voldsutviklingen.

To og et halvt år etterpå hadde de dokumentert at de hadde en god oppskrift. Men da hadde de også definert hva som ville få Tryggare Uppsala til å ende i den uendelige rekka av vellykka, men skrinlagte prosjekter: Det manglet et ledd. Ingen ”eide” helheten. Alle så fordelen av samkjøringen, men ingen kunne ta det permanente ansvaret for å sikre den.

Når man sier ’alles ansvar’, blir det i praksis ingens ansvar.”

Og to år etter det igjen var alt ”bara gröt”.

Da kom Karl-ÅkePettersson hjem fra Sentral-Asia.

Tryggare Sverige

Karl-Åke Pettersson har bakgrunn som jurist og politisjef. Han har vært lokal politisjef i Stockholms län, byråsjef ved Rikspolisstyrelsen, utviklingssjef ved Polishögskolan og assisterende länspolitimester i Västmanlands län. Under den svenske formannskapsperioden i EU i 2001 ble han virvlet inn i internasjonale oppdrag. Først på Balkan, der daværende utenriksminister Anna Lindh var sentral i framforhandlingen av en avtale som skulle roe ned tilløp til kamper mellom den albanske minoriteten og regjeringen i Makedonia. En vesentlig del av avtalen var å rekruttere og lære opp albanske politifolk i det makedonske politiet. Pettersson var sentral i dette arbeidet som rådgiver for EUs spesielle utsending i Skopje.

Seinere arbeidet han for OSSE i Wien og i Georgia/Armenia/Aserbajdsjan, der det i enda større grad handlet om å bygge opp politistyrker og sivile strukturer for å øke stabiliteten og tryggheten i sårbare etterkrigssamfunn.

Det er et kjent problem for alle som har vært i internasjonale oppdrag, at det kan være vanskelig å komme hjem. Det står så stille der. Det må ha vært noe av samme frustrasjon for Karl-Åke Petterson – og da kan det få alvorlige konsekvenser om man treffer på andre frustrerte idealister. Som Magnus Lindgren og Joakim Fohlman – eller landshövdingen i Uppsala, Anders Björck, som var like frustrert som de to fordi det gikk så utrolig tregt å få bygget videre på erfaringene fra Tryggare Uppsala.

Joakim kunne ikke fatte hvorfor noe alle var enige om, likevel skulle være så vanskelig å få bestemt. Selv var han eier og leder av et reklamebyrå der han tok beslutninger på hælen hver dag, så han visste det var mulig. Han foreslo at de heller skulle etablere en egen virksomhet, og slik ble stiftelsen Tryggare Sverige til, med Joakim som stifter, Karl Åke som styreleder, landshövding Anders som tungvekter i styret og Magnus som medstifter og daglig leder. En relativt mannstung forsamling, men det var nå slik det formelle styret ble seende ut da stiftelsen så dagens lys i februar 2009, på fireårsdagen etter at Joakim fikk bank i Uppsala.

Et år etterpå stod Tryggare Sverige i spissen for et nettverk som altså møttes månedlig i Pressklubben i Vasagatan. Ikke alle. Den vinterkvelden jeg var der, var Ann Hellströmer langt nord i Sverige for å holde foredrag. Joakim var der heller ikke. Men et tyvetall andre, politifolk, studenter, sosialarbeidere, en dommer, minst en psykolog og minst en brottsdrabbad – Ewy Gaude, mor til Teddy, som ble drept av blind vold i 1998, og mangeårig talskvinne for Riksorganisationen för anhöriga til våldsdödade” (RAV).

Viktimologisk nettverk er en ny og bedre måte å komme fram på mener hun. RAV har alltid hatt problemer med å fungere, medlemmene har hatt mer enn nok med sitt, og det har alltid vært vanskelig å gjennomføre ambisjonen om å fortelle storsamfunnet om følgeskadene av vold og drap. Hun blir formidlet nå, som foredragsholder eller debattant til foreninger og skoler over hele landet som kontakter nettverket.

Og jeg har blitt skribent!” sier hun, og viser til Tryggare Sveriges første årsrapport. Det er ikke en kjedelig sammenstilling av tall, det er fortellinger og ytringer fra 11 framtredende medlemmer av Viktimologisk Nätverk.

Bo Hägglund er der. Han heter selvfølgelig bare Bosse i forsamlingen. Han er kriminalkommissarie i Rikspolisstyrelsen. I minst ti år har han vært med på å produsere kunnskap og meninger sammen med kjernen i denne forsamlingen. Han, Petterson og Lindgren skrev for eksempel Brottsoffer – från teori til praktikk (Jura 2001), som beskriver ”brottsoffrenes langsomme erobring av det offentlige rom”.

Og Jan Landström er der. Han leder en annen av hovedvirksomhetene til stiftelsen, nemlig Trygghetsakademin, som tilbyr profesjonell videreutdanning innen hjelp, støtte og beskyttelse av brottsoffer for ansatte i politi, sosialtjenester, skoler og andre virksomheter som har eller kan tenkes å få kontakt med brottsofre.

Ganske nyttig for journalister også!” legger han til.

Er det virkelig slik at brottsofre ikke kan være part i straffesaker i Norge?” sier Karl Åke Pettersson. Han har vondt for å tro på det, og fleiper om at han har erfaring fra før med internasjonale oppdrag for å lære folk i Europas utkant om rettssikkerhet.

En ny struktur?

Det er ingenting galt med Kriminalomsorgen. Den har en veldig viktig oppgave å utføre. Den behøver kunnskap, materiell og mange mennesker i arbeid. Problemet er at det ikke finnes noen offeromsorg.

Kontakten mellom Stine Sofies Stiftelse og Tryggare Sverige oppstod som et resultat av Anne Robberstads sammenligning av rettssystemene i de to landene. Da kontakten først var opprettet, viste det seg jo at begge parter hadde mye å hente fra hverandre.

Ewy Gaude ble helt stum da hun hørte om Pårørendeseminaret. For det hadde de rett og slett ikke tenkt på i Sverige, at etterlatte etter drepte barn har behov for å treffe andre i samme situasjon. Og at det igjen kan gi aha-opplevelser og ny kunnskap til for eksempel statsadvokater, dommere og kriminalomsorgsarbeidere.

Men i all hovedsak er det nok Norge som har mest å lære i Sverige på dette feltet.

Sverige har en brottsoffermyndighet. Entusiastene som samles i Pressklubben på Vasagatan hver måned, er langt fra fornøyd med den. De kjemper for en stor struktur i hele Sverige som ligner på Tryggare Uppsala, basert på at arbeid for rettssikkerhet og trygghet må ta utgangspunkt i de kreftene som ønsker liv, ikke i de som begår drap.

Stine Sofies Stiftelse arbeider tett sammen med en hel liten hær av andre stiftelser og frivillige organisasjoner som ønsker liv: Juridisk rådgivning for kvinner, Emma Stiftelsen, Redd Barna, Støttesenter mot incest, Fellesskap mot seksuelle overgrep, Landsforeningen for voldsofre, Politiets Fellesforbund, Norsk Krisesenterforbund. Stiftelsen landsforeningen for taperne, Kvinneuniversitetet, bare for å nevne noen. Skulle de alle inviteres med i en diskusjon om felles krav til en bedre ”offeromsorg” i Norge?

Barn og pårørende av barn som utsettes for vold, har steder å henvende seg i Norge. Men vet de det, når det plutselig skjer? Kan de det, hvis de lever i relasjoner der de som skulle beskytte dem, i stedet mishandler dem? Skulle det vært en ”vakttjeneste” i Norge etter mønster av brottsofferjourerna – styrt av de frivillige, kan hende, betalt av det offentlige, kan hende, men i alle fall med formål å være der for ofrene når alle de andre er der for gjerningsmannen?

Skulle det vært et voldsofferombud i hvert fylke?

Kan det tenkes at ideen om en avgift fra alle som dømmes til fengsel, for eksempel 500 kroner fra hver, til et fond for viktimologisk forskning og offerarbeid er en god idé også i Norge?

Skulle det likevel ha eksistert et kompetansesenter for voldsofferarbeid utenfor de helsefokuserte sentrene for vold og traumatisk stress? Er ikke ”viktimalisering” av barn og pårørende et større eller bredere problem enn det helsevesenet kan hjelpe med?

Skulle det vært laget et manifest for ofrenes rettssikkerhet i Norge med krav knyttet til FN-erklæringen fra 1985?

Stine Sofies Stiftelse har satt store ting i bevegelse i løpet av sine ti første år. Det blir mye å gjøre i de ti neste.

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s