Kap. 3 – Ensomheten

Jeg trodde lenge at hvis det kommer fram i lyset at et barn har blitt mishandlet, så vil sympati og omsorg slutte seg tett sammen rundt barnet og dets nærmeste, eller om det verste skulle ha skjedd – dets etterlatte.

Men slik er det åpenbart ikke. Veldig mange mennesker trekker seg unna, lukker øyne og ører hvis de blir vitne til et overgrep, og glemmer sitt vennskap hvis noen rundt dem blir ofre eller etterlatte.

Det er viktig å vite om den ekstra byrde som slike svik medfører.

Rikke

Den største lykke som et menneske kan oppleve, oppstod den 29. januar 1999, for da ble Rikke født. Langsomt og målbevisst hadde hun vokst fram inni Ingrids mage, og så lå hun plutselig oppå den og pustet rolig. Hun var det vakreste Gud hadde skapt, og de to lå der og Ingrid sa: ”Jeg skal følge deg resten av mitt liv.”

Jan Asbjørn Sagen døpte henne. Hun fikk ord tidlig, de gikk på babysang, og kanskje det var grunnen til at hun ble så flink å synge. Hun husket tekster, mange lange vers, hun sang dem om kvelden, sang og fortalte om alt det underlige hun hadde observert og alle spørsmålene hun hadde. De glemte tida, både mor og datter, det var leggetid for lengst, men de snakket og sang og lo.

Hun utnyttet hver dag, hver time. Det var som hun visste at hun ikke skulle få så mye tid …”

Hun tok etter Ingrid i alt hun gjorde. Hvis noen snublet eller støtte borti et hjørne, la hun stemmen i mammas bekymrings-, men samtidig håpefulle tonefall: ”Gikk det bra med deg?”

Hun bakte kanelboller så hun måtte i badekar etterpå. Og så måtte hun ha to poser med i barnehagen. For i ei samlingsstund hadde de snakket om at ei av jentene ikke hadde det så greit, men nå skulle Rikke gi henne kanelboller, for så skulle det nok bli greit igjen.

Hun ler på et bilde. Lua på snei – sand i ansikt, på hender – fra hårrota ned i skoene.

Jeg tenkte i begravelsen: Tenk så mange mennesker som hun rakk å knytte til seg…”

Den 5. november 2002 fikk Ingrid melding om at det hadde skjedd en ulykke. Det var naboen til Rikkes far som ringte og bad henne dra til sykehuset. Alle de verste anelser som en mor kan få, raste gjennom henne på veien. Og på sykehuset ble det verst tenkelige bekreftet: Rikke var død.

Det ble fortalt at stemoren hadde gått bak henne i kjellertrappa, besvimt og falt over henne slik at hun ble kvalt.

Mange uker gikk med stadig verre marerittlignende tanker på hvordan dette kunne ha gått til. Så ble stemoren arrestert og siktet, og omtrent et år etter Rikkes død slo tingretten fast at det hadde vært et drap.

Jan Asbjørn Sagen, presten som hadde døpt Rikke, kom. Han hadde uendelig tid, ble i mange timer, tok del i alle rekkene av fortvilelse og spørsmål som det ikke fantes svar på. Og han kom igjen, og han kom igjen i dagene og ukene etterpå. Han ledet begravelsen. Da de fryktelige tankene ble bekreftet, kom han også.

Han var kanskje også med på å hjelpe fram idéen om å drive ensomheten tilbake de første dagene ved at de åpnet sitt hus, inviterte venner, arbeidskolleger, familie. Ingrid bad om å få orientere alle på jobben, fortalte selv på et allmøte hva som hadde skjedd. Viste bilder av Rikke. Sa at de bare måtte spørre henne, snakke naturlig om det når hun kom tilbake på arbeid.

Sogneprest Jan Asbjørn Sagen stod prøven. Han kunne sitt fag.

Mange kom. Mange ga uttrykk for deltakelse og støtte. Mange kom og satte seg ned og snakket om ingenting, og det gjorde veldig godt.

En venn snudde i oppkjørselen. Ingrid så ham fra vinduet, og hun forstår ham veldig godt. ”Jeg ville også ha gruet. Lurt på hvilken tilstand de var i bak døra. Lurt på om jeg selv ville ha klart det uten å knekke sammen …”

Kommunehelsetjenesten stod ikke prøven. Det kom to psykiatriske sykepleiere som ikke ante noe om hvordan de skulle oppføre seg. De kom fordi noen hadde sagt at de måtte. De satte seg ned og tok masse plass, de så så fortvilet ut at Ingrid følte hun måtte trøste dem.

Jeg kan ikke huske at de sa et ord. Det var veldig slitsomt. Til slutt sa jeg tusen takk, nå kunne de gå. Jeg skulle ringe dersom jeg trengte mer hjelp …”

Lammelsen gav seg og smertene kom, de fryktelige tankene – bildene av hva som kunne ha skjedd. Detaljopplysninger. Bakgrunnsopplysninger. Ting som felles kjente visste og diskuterte, kom til henne via lange omveier. Ensomheten krøp inn i huset.

Hun var gravid da Rikke ble tatt fra henne. Et svangerskap og en fødsel skulle gjennomføres midt i den veldige sorgen. Hun våget ikke slippe løs gleden over Rikkes lille bror. Skulle hun våge å elske et barn så intenst igjen? Kunne hun elske det nye livet når søsterens nettopp var tatt?

Det var ingen kriseteam der som kunne bistå henne. En av etterforskerne i politiet så hennes nød og hjalp henne til noen timeavtaler med en rettspsykiater

Men en dag ringte Ada …”, sier hun.

Remy

Lørdag den 15. november 2003 ringte det på døra hos Linda og Arne, så pass tidlig at dagen ikke riktig var begynt. Arne hadde åpnet. Da han så at det var presten som stod der, sa han ”God dag” på en så spesiell måte at Linda spratt opp og kom løpende imot presten.

”Hvem er det?” sa hun. Hun var sikker på at det var datteren.

Presten så ut av vinduet. Linda tenker på det om og om igjen: Hvordan kan en prest som kommer med et dødsbudskap, se ut av vinduet? Men det ble verre. Presten svarte ikke, hun sa:

”Vil du at jeg skal fortelle det?”

Og enda lenger trakk hun tida ut. Hun grudde seg, åpenbart. Selv om prester i tusen år har hatt som en del av sitt fag å bringe dødsbudskap, så mangler fremdeles mange viten og kultur for å forholde seg til foreldre som plutselig skal få høre at deres sønn er død.

Først da hun hadde satt seg ned, begynte hun å fortelle. Først om seg selv, hvor vanskelig det var å bringe slike budskap. Sikkert ikke lenge. Men den er bra dum som ikke forstår – i ettertid i det minste – at selv om det kan være hardt å være prest, så er det viktigere å få greie på hva som har skjedd med et barn.

Endelig fortalte hun at det gjaldt Remy. Det hadde vært et fatalt uhell. En serie av ulykkelige omstendigheter som hadde fått et tragisk utfall. I leiligheten hadde han og kameraten som han delte den med, begynt å slåss – lekeslåss, kanskje – og så hadde uhellet skjedd. Med en kniv. Og hjelpen hadde kommet for sent. Livet stod ikke til å redde.

Og så vinduet igjen. Det kan jammen være hardt å være prest.

Linda og Arne sitter i den samme stua og forteller. De peker på døra hun ringte på, på stedet hun stod, på vinduet hun så ut av, på stolen hun satte seg i – og det andre vinduet. Og Lindas beskrivelse av hvordan det var, behøver bare en setning.

Sjokk. Vi måtte få henne ut …”

Med alle de spørsmål som vokste fram ut over formiddagen, ringte de Politikammeret. Politiadvokaten bekreftet historien om uheldige omstendigheter og tragisk utgang. De hadde begge vært påvirket, antakelig Rohypnol, og så hadde de begynt å krangle – uhellet hadde skjedd med kniv.

Om kvelden var samme historie på TV-nyhetene: Tragiske omstendigheter, gjerningsmann fortvilt. Tilfeldig at det ikke var omvendt. Drepte for å redde eget liv.

Vi syntes synd på drapsmannen. Det var så forferdelig trist at Remy ble drept ved et uhell …”

Tirsdagen var avisen et sjokk. Krangelen mellom de to kameratene startet da Remy ville ut og stjele en bil, stod det. Den drapssiktede forklarte at han ikke ønsket å være med, og forsøkte å holde kameraten igjen. Slik hadde politiet fortalt til avisen at håndgemenget begynte.

Det stod videre: ”Politiet fikk i går en muntlig redegjørelse fra Rettsmedisinsk institutt om de foreløpige obduksjonsfunnene. De forteller at 21-åringen er påført rundt 12 knivskader i ryggen og tre i bryst- og mageregionen. I tillegg skal han ha blitt utsatt for stump vold.” – Samme politijurist som hadde fortalt Linda og Arne om det tragiske ulykkestilfellet, hadde sagt dette til avisen: ”Spørsmålet er om disse skadene indikerer at grensen for selvforsvar og nødverge er overskredet, og at voldsbruken ble for kraftig.”

Arne – Remys stefar – ringte politijuristen og spurte om det er riktig at de etterlatte skal få slike nye opplysninger gjennom media.

Han beklaget. Han skyldte på manglende rutiner …”

Det kan jammen være hardt å være politijurist også.

Det ble dom. Forsvarets hovedstrategi var å bevise at Remy ikke var noe ideelt offer. Avisen fulgte villig opp med store fortellinger om den fortvilte gjerningsmannen som måtte forsvare sitt eget liv ved å ta kameratens. Slik strategi virker ikke bare på retten. Den virker på alle omgivelser også. Etter de første lammende dagene svant også Lindas og Arnes vennekrets inn til en knøttliten kjerne. De hadde lederjobb begge to, og trykket fra omstillingsprosesser som ventet på at de skulle komme tilbake, var merkbart, og allerede etter to uker begynte Linda å jobbe igjen.

Det skulle jeg aldri ha gjort.” For sorg over en drept sønn – en vanæret og drept sønn – er ikke en fritidsaktivitet, i alle fall ikke i en lederposisjon under svært krevende omstillingsprosesser. Et halvår seinere ”møtte hun veggen”. Hun fikk hjelp gjennom bedriftens helseforsikring, av en psykolog med et anerkjent program for å bringe utbrenthet raskt ut av verden. Etter få uker var hun i sving igjen. Bedriftens vansker var ikke overstått – hun fikk et sterkt utvidet arbeidsområde med vanskelige nedbemanningsprosesser. Det holdt i halvannet år, privat var hun i stadig dårligere forfatning. Så kom hun endelig til en lege som tok hennes situasjon på alvor. Han mente at ubearbeidet sorg hadde gjort henne alvorlig syk. Hun trengte et behandlingsopplegg over lengre tid.

Fire og en halv måned seinere var hun bedre. Hun ville begynne å arbeide igjen, kanskje halv tid de første to ukene for å bli sikker på at det gikk bra. Første dag på jobb ble hun innkalt til et møte med direktøren om omorganiseringer. Etter mye utenomsnakk og studering av vindusutsikt fikk hun på indirekte vis melding om at hun ikke var ønsket tilbake. Bedriften måtte ha ledere som man kunne stole på. Som kunne gjennomføre prosesser fullt ut. Han var nervøs. Det var veldig ubehagelig. Det kan jammen hardt å være direktør. Men han var veldig glad for at hun tok det så pent.

Venke, Hanne, Sigurd og Vera

Direktører opererer vanligvis med et begrep som ”systemfeil”: De skiller seg fra ”menneskelig svikt” på den måten at systemfeil får skadelige konsekvenser uansett hvem som er der når feilen rammer og konsekvensene oppstår.

Stine Sofies Stiftelse og det nettverket av mennesker som har funnet sammen gjennom den, har avslørt flere slike systemfeil i samfunnets evne til å håndtere vold mot barn. Akkurat når det gjelder påført ensomhet. er Venkes historie kanskje den mest groteske jeg har fått innsyn i.

Hun er ei vakker kvinne med en ro som jeg ikke kan fatte kilden til. Hun sier at det er enklere å møtes på en bensinstasjon enn å forklare veien, og når jeg spør hvordan jeg skal kjenne henne, sier hun bare at jeg skal ta med telefonen. Jeg står der og ser meg forvirret omkring, da ringer den. Hun spør hvor jeg er, om reisen har gått greit, om jeg har dårlig tid. Så sier hun ”Jeg kommer”, og stiger ut av en bil tjue meter fra meg.

Alltid tre utveier”, forklarer hun seinere. På den måten kunne hun studere meg først, før hun tok endelig stilling til om hun ville snakke med meg. Bilen hadde hun plassert slik at hun kunne rømme begge veier – framover og bakover. Og antakelig hadde hun en backup – en aller annen foranstaltning hvis det skulle vise seg at jeg var kommet for å bortføre henne eller drepe henne på stedet.

Men det sier hun ikke et ord om. Hun snakker hyggelig om vær og vind og håpløse trafikkforhold og spør meg forsiktig ut om reisen og hvor jeg egentlig kommer fra, og hva jeg egentlig skal.

Nå har hun etter en lang rekker år gjort opprør. Det er et forferdelig dilemma, for hun har tatt valget for barna også. Det er bedre å leve og ta sjansen på å bli drept i en virkelig verden enn bare å eksistere i den ytterste ensomhet i en verden av løgn ”langt ute på prærien”.

Politikerne må komme ut av bobla!” gjentar hun, fra et åpent møte om kriminalitetsofre i 2009. En konkurranse nærmest, om hvilket parti som var best til å legge forholdene til rette for at forfulgte mennesker kunne få ny identitet. ”Alvorlig talt – hvorfor er det vi som skal fratas frihet, nettverk og familie og ikke de som forfølger oss?” Stavanger Aftenblad skriver denne samme dagen at justiskomiteen vil fremme flere forslag til at forfulgte personer skal bli vanskeligere å finne.

Er her ikke flyktninger nok?”

Offentligheten har aldri hørt Venkes, Hannas, Sigurds og Veras historie. Hadde ikke Venke klart sin redningsbragd, kunne samfunnet fått enda en historie om barne- og kvinnedrap gjennom media. Men hun klarte å forhindre det. Derfor har hun og barna siden levd i den ytterste ensomhet som rettsløse flyktninger.

Hennes far var verdens hyggeligste mann når familien hadde besøk. Men når de var alene, ble han aggressiv, han slo og brukte munn og var uforutsigbar. Venke vokste opp med vold bak en flott fasade.

Barn som vokser opp slik, finner ulike overlevelsesstrategier. Seinere i fortellingen analyserer hun sine egne barns overlevelsesstrategier. Datteren følger samme strategi som hun gjorde: den snille, usynlige – som alltid lette etter tegn og varsler, som lærte seg å tolke dem, som lærte seg til å avlede, avverge, sette på andre spor, og som samtidig alltid lette etter minst tre utveier. Når slaget var på vei mot hodet hennes, var hun allerede klar til å trøste sin angrende far som elsket henne så høyt, og som aldri ville gjøre henne noe vondt.

Det er en av de ulykksalige overlevelsesmekanismene i menneskenaturen at barn som vokser opp i uforutsigbarhet og vold, lærer seg å meste begge deler så godt at de finner en slags trygghet i sin mestringskunst. Det er livssituasjoner som ikke setter slik mestringskunst på regelmessig prøve, som føles uforutsigbare.

En dag traff Venke en mann som appellerte til dette trekket i hennes personlighet. Han var en sammensatt natur. Han var sårbar, og han var voldelig. Han var kjent som en omgjengelig mann, men under overflaten kokte generasjoner av mistenksomhet og forfølgelsesfrykt. Etter hver tok rusen større plass i hans liv. Trekkene – både over og under overflaten, både foran og bak fasaden – ble tydeligere, farligere.

Hun så faresignalene og ville ut. Hun klandrer seg selv i dag for i det hele tatt å ha beveget seg inn i hans kontrollsone, men hun er klok nok til å vite at slikt er bortkastet. Hun beveget seg inn – og det har kostet ufattelig dyrt å bevege seg ut igjen.

Det er flaut å fortelle dette…”

Vær så snill, sier jeg. Fortell det slik det var. Ikke lag et dikt om ”det ideelle offer”. Jeg er sikker på at din virkelige historie er mer gjenkjennelig for de ca. 1 330 andre personene som lever som internflyktninger i Norge. Og jeg er sikker på at alle de andre som kommer til å lese dette, heller vil vite om hvordan lovene virker for virkelige mennesker. Så skulle jeg heller gjemme detaljene bort igjen, slik at kapittelet ikke skulle fortelle noe om hvem de er, hvor de har gjemt seg, eller hvordan de lever.

Da hun tok med seg barna og flyttet fra ham, mistet hun muligheten til å se signaler og tolke reaksjoner, og derfor la det seg minefelter av uforutsigbarhet rundt dem. Han kom med trusler, han dukket opp på uventa steder – til slutt tok han kontroll over hele døgnet og holdt dem i ei klemme av angst.

Men bestemor var der. Onkel og tante. Venner som hadde stått ved dem gjennom alle faser. De hadde tilfluktssteder.

En dag kom et angrep mer voldsomt enn noen kunne forutse. Inne i sin egen verden hadde han bygget opp et voldsomt raseri og en voldsom rus, og plutselig stod han inne i leiligheten hennes og sa at de skulle dø.

I en utrolig snartenkt manøver klarte hun å få barna ut, i samlet flokk til en trygg nabo. Men selv kom hun seg ikke unna før etter en endeløs time med brutal vold. Hun var sikker på at hun skulle dø den dagen, og er fortsatt overbevist om at det hadde endt slik om ikke han hadde gjort en eneste, overmodig tabbe, om ikke han hadde undervurdert hennes tåleevne og de krefter som fortsatt finnes igjen i en helseslått mor når hennes barn er i fare.

Hun kom seg ut i en gang. Hun fikk ropt et hjelp og et ord om drap. Ingen dører gikk opp, men det viste seg seinere at ropet var hørt, og at en av dem som hadde sett ham sette etter henne inn i trappegangen, også hadde ringt politiet. Det hadde også hun gjort, hun som plutselig fikk tre vettskremte barn inn døra – og etter to henvendelser om samme ”husbråk” sendte politiet en bil som klarte å komme fram før det var for sent.

Men det var bare begynnelsen på Venkes, Hannes, Sigurds og Veras ensomme mareritt.

Kode 6

Mens Venke lå på sykehuset, begynte barnevernet å arbeide med saken. Eller – det viste seg seinere at det ikke egentlig var barnevernet, det var et privat selskap som leverte tjenester til barnevernet når de hadde ekstra mye å gjøre. Jeg vet jo ikke om det er en slags naturlov at barnevernet alltid har det svært travelt når det dukker opp hastesaker med høyt trusselnivå – noen ganger kan det virke slik. Slik var det i alle fall nå.

Barnevernets og dets underleverandør var ikke så opptatt av gjerningsmannens trusler eller gjentakelsesfaren. Men de var veldig opptatt av om Venke var i stand til å ta seg av barna. Hun lå på sykehus, ganske ødelagt med store smerter. Psyken var heller ikke helt på topp. Mannen fra barnevernet var ikke sikker på om onklene og tantene var en god nok løsning.

Hvor lenge er det til du blir frisk da?”

Hun ble redd. Hun lovet å bli frisk på tre dager, og holdt sitt løfte trass rådene fra sykehuset.

Ungene var livredde for å miste meg. De hadde ikke tillit til noen andre. Jeg kan ikke fatte hvordan noen kan tro at de verner barn ved å ta fra dem deres egen familie i en slik situasjon!”

Hun skryter av politiet. De så henne, de beklagde at de måtte slippe gjerningsmannen før saken kom opp. De fikk Statsadvokaten til å pålegge ham besøksforbud, men de regnet ikke med at han kom til å overholde det, så de bad henne ringe så fort hun trengte dem, de ville komme.

Hun måtte ringe ofte. Det var som han var besatt av tanken på henne. Hun vet ikke selv om det var tanken på å fullføre drapet eller, som han sa, tanken på å få henne tilbake. Men i tre år levde hun i konstant angst for ham. Hver gang han hadde permisjoner, kom han, og hun fikk aldri noe forvarsel. Hver eneste dag i tre år flokket hun barna sine tett rundt seg og lette etter minst tre fluktruter til enhver tid. Hun lærte seg tusen kunster for å få dem til å se framover i bilen når hun oppdaget ham i speilet i bilen bak. Hun kunne ikke gå fra dem et øyeblikk i frykt for at han skulle dukke opp i mellomtida – måtte hun i butikken for å skaffe en rull toalettpapir tok hun dem med seg alle sammen.

Han stod utenfor og sperret veien til bilen. Han kom på Sigurds fotballtrening. Han stod på parkeringsplassen utenfor blokka deres når de kom hjem. Han ringte og sendte brev.

Innefra fengselet fikk han hjelp av Kriminalomsorgen. Da var det de som sendte brev. En gang fikk hun innkalling til forsoningsmøte. Han ville be om unnskyldning, skrev de. Men det var ikke det han ville. Han ville at hun skulle be om unnskyldning for å ha ringt politiet, og at han skulle flytte inn hos henne når han kom ut.

Hun skrev og klagde, fortalte at hun ble terrorisert, og at hun følte Kriminalomsorgen deltok i terroren. Hun fikk til svar at deres oppgave var å hjelpe ham tilbake til samfunnet.

Ingen hadde som oppgave å hjelpe henne eller barna tilbake til samfunnet. Der var mange vesener rundt dem. Barnevernets underleverandør hadde som oppgave å verne barna mot henne hvis det slo sprekker i fasaden hennes. NAV hadde som oppgave å passe på at hun ikke svindlet det offentlige for uberettigede sykepenger eller ledighetstrygd. Kommunehelsetjenestens oppgave var ganske diffus etter at de kroppslige skadene etter mishandlingen var lappet.

Jeg fikk henvisning til psykisk helsevern på grunn av angsten min. Men han kunne bare kurere innbilt angst, tror jeg. Han hadde ingen råd om hvordan man lever med livsfare …”

Hele tida forsøkte hun å virke ”normal” og glad og trygg for ungene. Fasade ut mot verden og barnevernet – fasade inn mot ungene og deres liv.

Det er klart det ikke fungerte”, sier hun.

Akkurat der tror jeg at hun bare har delvis rett. Jeg har bare møtt noen av barna. De er forskjellige, selvfølgelig, men jeg synes de bærer preg av at de har blitt sett gjennom alle de årene, og at Venke har forstått ganske godt hvordan hennes nærmeste har hatt det under forhold der de fleste ville hatt nok med sitt. Det var ikke mulig å skjerme dem. Men det har åpenbart vært mulig å lære dem så mye om sikkerhet, vaktsomhet og samhold at de likevel har overtatt hennes uforklarlige sinnsro.

Angsten avtok ikke gjennom de tre årene han i prinsippet skulle være under samfunnets kontroll. Hun sov ikke om nettene, hun ble sykelig sikkerhetsfokusert, måtte inn og sjekke oppgang og leilighet før ungene fikk lov til å komme ut av den låste bilen. Hun installerte alle alarmsystemer som noen levende selger kunne komme på å tilby henne.

En brydd politimann ringte en dag. De hadde noen brev. Kriminalomsorgen hadde spurt om de kunne overlevere dem til henne. Fra ham, selvfølgelig. De visste hvordan hun hadde det. Hun burde kanskje vurdere Kode 6. Han ville snart komme ut.

For den som ikke vet det, er Kode 6 omtrent det samme som det Tsarens og Stalins Russland kalte indre eksil – eller ”Sibir”. Bare med den forskjell at i dagens Norge er ikke indre eksil noe man blir dømt til. Her er det noe som man søker om, noe som politikerne konkurrerer om å være best til å legge til rette for. Innvilges søknaden, får man registrert i Folkeregisteret at adressen er ”Strengt fortrolig” (Kode 6) eller ”Fortrolig” (Kode 7).1

Kode 6 innebærer å lure sine barn. Å selge hjemmet deres uten å fortelle det. Å lyve om at de skal flytte til et sted i nærheten. Å fortelle dem så, i en bil bak et flyttelass, at de skal et helt annet sted som de aldri har hørt om. At de ikke kan fortelle noen der om hvem de er, eller hva de egentlig heter. At de ikke kan ringe eller skrive brev eller være på nett sammen med noen av vennene sine mer. At de ikke kan invitere noen til bursdager eller juleselskap eller 17. maifrokost. Og at dette skal de være glade for.

Det var så langt. Der var så mørkt. Det var vanskelig å finne huset – jeg hadde jo kjøpt det usett. Vi putta de minste i hver sin sovepose. Og så satte vi oss til å tute, Hanna og jeg …”

 

Opprøret

Huset på prærien kaller hun stedet. Fordi hun jo heller ikke kan fortelle om hvor det er.

Der var vakkert der, bevares, men det var ikke hjemme.

Alle visste at det bare var en mor i innflytterfamilen, at huset var kjøpt usett, og at de ikke hadde noe slekt i nærheten. Ingen visste hva det var med dem, men noe måtte det jo være, så de andre barna på stedet fikk forbud mot å gå dit.

Barna måtte gå på skolen og begynne det møysommelige slitet med å slå rot der. Det gikk ikke så godt. Venke måtte tilfredsstille NAV. Hun hadde fått Kode 6, men det kunne jo ikke NAV der på stedet vite, det fantes ikke noe regelverk som samsvarte med hennes situasjon. Det fantes verken noe rehabiliterings- eller noe attføringsopplegg som de kunne se – hun hadde bare reist fra en jobb hun hadde, til et sted der det ikke var noen jobb.

Heldigvis var det en skole der. Etter hvert fikk hun en slags overgangsstønad og noe studielån. Hun satt sammen med stedets sekstenåringer og lærte et fag som hun aldri hadde forestilt seg at hun skulle komme til å interessere seg for.

Hun er en fighter, Venke. Hun gikk på det nye stedet med krum hals. Hun fikk til en oppvåkning av organisasjonslivet, fikk lokale kulturtilbud på plass, ble valgt inn i det ene etter det andre – til slutt satt hun i et partistyre og var drivkraft i komiteen som skulle stake ut strategier for stedets framtid.

Men hun ble aldri tatt inn i vennekretser. Barna sluttet aldri å lengte hjem.

Vi kom til å hate jul! Alle årene i Huset på prærien satt vi og spilte kort med hverandre og venta på at hverdagene skulle begynne igjen slik at vi kunne få se folk …”

En dag kom det brev fra ham, med hennes nye navn på konvolutten. Det inneholdt rekker av beskyldninger og en melding om at han ville komme. Venke ringte til politiet hjemme. De kunne jo ikke vite hvordan han hadde funnet henne, men de fortalte at det dessverre ikke pleide å være så vanskelig. De kunne pålegge besøksforbud der også, men de kunne ikke hindre ham fysisk. Og de kunne selvfølgelig ikke rykke ut om hun ringte. Det måtte lensmann eller politi på det nye stedet gjøre.

Da var det nok for Venke. Skulle hun ikke oppnå mer trygghet enn det med å ofre alt annet i livet for både seg og ungene, så kunne hun like godt bli likvidert hjemme.

Returen gjorde hun ikke i hemmelighet. Aldri mer ville hun ha hemmeligheter for sine barn.

De yngste ble gladest. Hanna ble fortvilt. Hun hadde mistet så mye i livet. Nå hadde hun begynt å få noe her, en vennekrets, en kjæreste, et miljø der hun kjente kodene. Hun klarte ikke å bestemme hva hun ville velge bort, prærien eller mamma og søsknene. Så mamma måtte velge for henne: Du er snart voksen, du skal bli. Og så kan du komme til oss så ofte du vil.

Så dro de hjem. De fikk et sted å bo der det var godt å være fra første dag. Og de rakk Sigurds bursdag akkurat.

De har aldri fått vite hva det er å ha familie …”

Alle kom. Bestemor. Tanter. Onkler. Søskenbarn. Det var gaver – overlevert av levende mennesker som visste hva de het, hvem som hadde bursdag, og hvem som måtte få gave likevel bare fordi de hadde kommet tilbake.

Her har Vera kommet fra skolen. Hun er sjenert, egentlig, ikke glad i å snakke med fremmedfolk. Men fordi hun kommer i en så glad del av Venkes beretning, blir hun revet med. Det lyser i øynene hennes.

Jeg tok hele filmen!” sier hun, og henter et lite album med bilder fra en fest som er den største hendelse en hjemvendt sibirfange har opplevd.

Slik er det for barn som lever på Kode 6”:

Men det er jo ikke min historie som er viktig!” sier Venke, etter å ha lest gjennom gjenfortellingen. ”Det er jo barnas historier som er viktige!” Og så skriver hun sitt budskap til norske myndigheter og norsk opinion om hva Norge gjør med barn som tvinges inn i en Kode 6-tilværelse fordi storsamfunnet bare ser halvparten av hva problemet rettssikkerhet består av:

Når et barn blir utsatt for overgrep er støtten i resten av familien og vennene det viktigste disse barna har.

Hvis overgriper bor i nærmiljøet er barnet som regel livredd for å se ham igjen og vil ikke bo i nærheten av ham.

Selv om overgriperen får besøksforbud kan han som regel bryte det flere ganger uten at det blir konsekvenser.

Selv om overgriperen forfølger barnet, kan ikke politiet gjøre noe før det skjer et nytt overgrep.

Selv om det har skjedd overgrep, kan overgriperen fortsette å forfølge barnet mens han venter på soning – ofte kan det ta et helt år før soningen begynner.

Overgriperen kan fortsette forfølgelsene under permisjoner fra fengselet.

Overgriperen kan godt slippe ut tidligere på grunn av god oppførsel – og fortsette forfølgelsene.

Et forfulgt barn tør ikke å gå på skolen eller være ute i nærmiljøet.

Dersom barnet og deys familie må flykte på grunn av gjerningsmannen, opplever barnet det som enda et stort overgrep.

Frykten til barnet blir dobbelt så stor når de må flytte, for det forteller at verken Politi, mor, far eller familie klarer å beskytte barnet.

Kanskje har barnet mistet far eller søsken eller en veldig nær, kanskje barnet har bare mor igjen og er livredd for å miste mor.

Når et barn må flykte med familien (mor) reiser det vekk fra barndommen og går inn i flyktningenes verden. Barnet mister familien sin, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Barnet rekker ikke å få med seg sine kjære ting når de må flykte, som for eksempel tegninger, bilder, leker, spill, sykkel, klær og dyr.

Barnet mister vennene sine, bestevennen, naboer, nærmiljø. Barnet får ikke engang si farvel av hensyn til egen sikkerhet og venner dersom de blir oppsøkt og truet av gjerningsmannen.

Barnet må kanskje bytte identitet.

At barnet må bo på ”Kode 6 ”betyr at de skal leve hemmelig, ingen får vite hvor de skal. Der de skal flytte er det ingen som vet hvor de kommer fra og det vil de heller ikke få vite. Barnet forstår at dette er veldig alvorlig og stiller mange voksne spørsmål.

Et barn som må bo på Kode 6 vet at gjerningsmannen er veldig farlig at det er stor fare for gjentagelse, og at dersom han finner barnet eller mor eller andre i familien blir de utsatt for nytt overgrep og mulighet for drap.

Barnet er livredd etter overgrepet, barnet får nå dødsangst.

Barnet bytter skole, alle i klassen er fremmede, de lurer på hvor barnet kommer fra og hvorfor de har flyttet dit.

Dersom barnet røper sin historie vil en del foreldre holde sine egne barn borte fra dem fordi de frykter at gjerningsmannen skal dukke opp.

Barnet lærer å tie om fortid av hensyn til egen sikkerhet.

Barnet må lære seg å huske sin nye identitet, kanskje også en ”fortid” barnet ikke har levd.

Barnet mister muligheten for ei framtid med gode minner.

Barnet har lært seg å låse dører døgnet rundt.

Barnet feirer bursdagene sine alene sammen med mor.

Julaften er det bare dekket til dem selv. Barnet kan bare ringe med anonymt telefonnummer til nærmeste familie for å ønske god jul. Maten smaker ikke. Julegavene gleder ikke. Ensomheten og savnet av familie og venner overgår alt.

Kanskje kommer det julepakker i posten fra familie, eller kanskje ikke, familien vet jo ikke hvor barnet bor.

Mor ønsker barnet godt nytt år, kanskje vi kan reise tilbake i det nye året? Men det går mange år til …

Det er bare mor som vinker til barnet i 17. maitoget.

Konfirmasjonen ble som de andre høytidene, bortsett fra at de har flyttet igjen og barnet har fått ny identitet, så nå heter barnet Knut, i fjor het han Lars …

Det er mor og barnet hver helg, ferier og alle fridager, de er alltid sammen og bærer den samme frykten. Bare de to kjenner til hemmeligheten om at de er flyktninger i eget land.

Barnet har kraftige depresjoner, støtteapparatet er vekke, det har de flyktet fra, det er lang venteliste for å få hjelp, kanskje barnet har flyktet igjen før hjelpen kommer.

Barnet får angst, hyperventilerer.

Det nye nærmiljøet reagerer på at barnet oppfører seg engstelig og annerledes enn de andre på sin alder.

Barnet tar lett til tårer, reagerer hysterisk.

Barnet får store problemer med å fortelle om seg selv, den nye identiteten har ikke en historie.

Barnet blir overbeskyttende overfor sin mor.

Mor blir overbeskyttende overfor barnet.

Barnet får skyldfølelse for flyttingen.

Barnet lever hver dag under frykt for at gjerningsmannen skal finne dem.

Noen ganger finner gjerningsmannen ofrene. Dersom de er” heldige” rekker de å flykte igjen.

Barnet får ny identitet, frykten er nå så stor at den ikke er til å leve med.

Barnet spør mor om det er noen som kan hjelpe dem, barnet spør mor om de må leve slik resten av livet …

Mor ser på nyhetene: ”enda et drap har skjedd, denne lille familien rakk ikke å flykte”. Justisdepartementet uttaler til nyhetene om at de har en ”ny handlingsplan, det er en plan for å legge bedre til rette for familier som må leve på ”Kode 6”. Vi skal sikre deres anonymitet bedre.”

Mor ser opp på barnet sitt og sier ”ja, vi må nok det barnet mitt, nå ser det ut som vi skal bli helt usynlige.”

Mor tenker: ”hvordan vil dette prege barnet i voksen alder, hvordan kan dette barnet ha en familie, familiekos, få venner og ta vare på dem og lære sine barn trygghet når han aldri har hatt det selv?

Disse barna er rettsløse.”

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s