Kap. 4 – Offerbarn

Tyngden av virksomheten i Stine Sofies Stiftelse ligge i arbeid for å forebygge vold mot barn. Som for eksempel den 29. oktober 2009, da Ada Sofie Austegard stod nederst i auditoriet i Folkets Hus i Oslo og så opp over en fullsatt sal med barnehageansatte og gav en slags oppskrift på stiftelsens metode:

”For barnas beste må vi våge å tenke det verste!”

Forebyggning

Seminaret het ”Tenk om…” og ble i oktober 2009 arrangert for tolvte gang. Hensikten har hele tida vært å gi førskolelærere og andre som arbeider i nærkontakt med barn, kunnskaper og verktøy til å oppfange signaler tidlig – og til å reagere. I løpet av stiftelsens ti første år har om lag 1500 fagpersoner gjennomført kursdagen.

Kunnskapene får de av framtredende fagpersoner. Margrethe Wiede Aasland, for eksempel, spesialist i sexologisk rådgivning og leder av Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo. Hun fortalte om flere undersøkelser som har forsøkt å tallfeste hvor mange barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep. En spørreundersøkelse blant avgangselever i videregående skole (NOVA 2007) viste at 7 prosent av guttene og så mange som 15 prosent av jentene hadde svart at de en eller flere ganger hadde opplevd grove seksuelle krenkelser som inntrenging eller orale overgrep. En undersøkelse fra 1985 (Sætre, Holter og Jebsen) hadde konkludert med at 5 prosent av alle barn har vært utsatt for gjentatte grove overgrep.

”Det er i alle fall veldig mange flere enn dem som får hjelp!” sa hun. Og så beskrev hun litt av hva fagmiljøene vet om grunnene til at det er så umulig for disse barna selv å komme seg ut av det grepet overgriperen har på dem. ”De har mistet kontroll på det aller mest private området – de er lammet av skam, skyldfølelse og angst…”

Aasland er også forfatter og medforfatter til to bøker som inngår i Stine Sofies Stiftelses Barnehagepakke. Bøkene Jeg er meg – min meg (Høyskoleforlaget 2009) og Si det til noen (Høyskoleforlaget 2009) beskriver begge signaler og senskader hos barn og unge som kan være signaler om at noe er galt.

”Det er god forebygging i å lære barna at det går an å snakke om sex.”

Medforfatteren av den første boka er Eli Rygg. Hun er også ansvarlig for e tredje bok i Barnehagepakka – Jeg sa ikke kom inn – en fortelling om Maria, som sitter helt innhyllet og taus i hengekøyestolen sin til mamma får lokket ut av henne hva som er galt. Maria har vært utsatt for overgrep fra filleonkel i kjellerleiligheten. Forfatterens hovedbudskap er at det er mulig å få et godt liv igjen.

Eli Rygg er også en mye brukt foredragsholder på ”Tenk om …”. Hennes bidrag i oktober -09 var fortellerkunst av høy klasse. Med utgangspunkt i sin nåværende rolle som næromsorgsarbeider i barnevernet trakk hun forsamlingen med seg helt inn i de innerste tankene og følelsene til noen av de skadeskutta barna hun har arbeidet med. Hun viste hvordan vold og overgrep mot barn har sammenheng med adferdsvansker hos ungdom. Blant alle hennes spissformuleringer var det særlig én som festet seg i minnet:

”Barn har vondt av alt de ikke vet…”

Jens Grøgaard er overlege ved arneintensivavdelingen på Ullevål universitetssykehus. Han og hans avdeling har gjennom lang tid hatt et nært samarbeid med Stine Sofies Stiftelse. Grøgaard har lenge vært opptatt av å advare mot atalt for mange barn mishandles uten at omgivelsene griper inn. Hans bidrag på ”Tenk om …” var å gi forsamlingen en innføring i de kunnskapene avdelingen hans har samlet.

”Vi vet ikke hvor mange barn som mishandles. Vi vet om fem til ti dødsfall på grunn av mishandling hvert år, og ulike undersøkelser tyder på at mellom 1000 og 1500 barn opplever gjentatte mishandlinger hvert år. Men selv om vi ikke kjenner mørketallene så er vi sikre på at mange ikke fanges opp, hverken av helsevesen, barnevern eller politi …”

Rapporten hans var en alvorlig vekker. De vanligste mishandlingsskadene var hudskader, hodeskader, mistrivsel (”failure to thrive”), brannskader, bruddskader, omsorgssvikt, seksuelle overgrep og overgrep fra foreldre som søker oppmerksomhet (Münchausen by proxy-syndromet). Han forklarte særlig grundig om alvorlige hodeskader som følge av filleristing, og de vanligste brudd- og brannskadene.

”Hovedproblemet er kunnskapsmangel!” sa han. ”Altfor mange vet altfor lite, det gjelder både i fagmiljøene og i allmennheten.”

Stine Sofies Stiftelse har to ganger gjennomført innsamlinger til utstyr som har bidratt til å få fram slik kunnskap som Grøgaard formidler. Fredag 19. mai 2006 overrakte stiftelsen et densitometer verdt 250 000 kroner til Anne-Cath. Vestlys avdeling for barneradiologi på Ullevål. Det er et apparat som måler bentettheten i skjelettet, noe som er særlig nyttig for å avklare om det foreligger en variant av beinskjørhet når barn kommer inn med uforklarlige bruddskader.

I mai 2008 gav stiftelsen 350 000 kroner til Barneklinikken på Ullevål slik at de kunne anskaffe et retcam-apparat, som brukes til å undersøke og dokumentere blødninger i øyebunnen. Det er et veldig vanlig symptom hos barn under 2-3 år som har blitt utsatt for vold, blant annet ved filleristing.

Men selv om han pekte ut kunnskapsmangelen som hovedproblemet, så definerte Grøgaard minst tre problemer til som hindrer avdekking av vold mot barn:

”Redsel for å melde bekymring. Bortforklaringer og mytedyrking i helsevesenet – mangelfulle samarbeidsrutiner mellom helsevesen, barnevern og politi!”

Mot slutten, da han skulle sammenfatte en huskeregel for alle barnehagearbeiderne som satt og fulgte intenst med i foredraget hans, konkluderte han omtrent på samme måten som sine forgjengere nederst i amfiet:

”Innse at barnemishandling forekommer. Våg å tenke muligheten av at skadene kan være påført!”

Fram i lyset

Grøgaard nevnte ikke media. Det er kanskje ikke naturlig for en overlege å tenke på at den kunnskapen og de holdningene han brenner for å videreformidle til barnehagepersonell, lærere, barnevernere, helsepersonell og politi, også kan formidles gjennom massemedia. Han kunne for eksempel ha sagt at media også har et ansvar for å bringe det fram i lyset dersom det foregår overgrep, mishandling og maktmisbruk i samfunnet. Særlig hvis de organer som er satt til å forhindre slikt, ikke fungerer godt nok.

Kanskje han ville ha sagt det dersom det hadde vært et medieseminar og ikke et barnehageseminar. Men det kan også være at han hadde mistet troen på at det går an å kreve av media at de tar et slikt ansvar. Jeg vet ikke hvordan han tenkte.

Men det er altså noen i media som tar tak i maktmisbruk i samfunnet selv om offeret er barn.

To av dem er TV2-journalistene Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden.

”Den verste saken jeg har vært borti er nok Baneheiasaken. Det er nok også den saken som har gjort at jeg har vært opptatt av temaet i all ettertid”, skrev Connie Bentzrud i TV2s nettprat i mai 2008.

På ettervinteren 2010 kan de to noteres for over 250 nyhetssaker om problemstillingen vold mot barn siden de startet. Reportasjene har hatt sterkt fokus på rettssikkerhet for barn, og har også satt søkelyset på politiets arbeid med saker om vold mot barn.

TV2-prosjektet Vold mot barn begynte med at Bentzrud dekket en stygg barnemishandlingssak i Kristiansand tingrett. Saken gjaldt et fosterforeldrepar som stod tiltalt for å ha mishandlet en fem år gammel gutt over flere år. Paret ble dømt i tingretten, men straffen virket lav i forhold til tilsvarende vold utført mot voksne mennesker.

”Slik vi så det, virket det vanskelig for retten å fatte at noen med vilje mishandler et lite barn, og dermed ble straffen deretter”, forklarte de to i sin Metoderapport til Stiftelsen kritisk og undersøkende presse (SKUP) i 2007.

Det kom også fram i denne første reportasjen at barnevernet hadde mottatt flere bekymringsmeldinger om guttens livssituasjon, uten at de hadde grepet inn.

Etter denne saken begynte de to å arbeide systematisk med temaområdet vold mot barn. De fant ganske tidlig ut at fosterbarnsaken fra Kristiansand ikke var enestående i sitt slag. Men hvor omfattende var problemet barnemishandling? Hvorfor grep ikke barnevernet inn? Hvilke krav ble stilt til fosterforeldre, og hva slags opplæring fikk de?

”Etter to måneder med informasjonssøk via Internett, avisarkiver og kildesamtaler med et stort antall leger, politifolk, eksperter og helsepersonell satt vi på opplysninger som tydet på at barnevernet, sykehusene, politiet, statsadvokatene, domstolene og myndighetene i Norge svikter de voldsutsatte barna”, skrev de i sin rapport.

Blant annet var det klart at verken myndigheter eller forskere hadde oversikt over antall anmeldte barnemishandlingssaker, antall tiltaler eller antall domfellelser pr. år. Det ble ganske enkelt ikke registrert.

”Vi følte vi hadde begynt å grave i et tabubelagt område, og at diskusjonen om de voldsutsatte barna var skjøvet under teppet fordi vi kanskje helst ikke vil tro at slikt skjer. Vi følte et sterkt ansvar for å gjøre noe … ”

De to legger ikke skjul på at de etter hvert fikk mer enn reporterens perspektiv på saksfeltet: De ville lage reportasjer som skulle tvinge fram samfunnsendringer til beste for barna.

De etablerte tidlig kontakt med professor Torleiv Ole Rognum ved Rettsmedisinsk institutt. Han hadde den klare mening at seks til åtte barn dør av barnemishandling hvert år, og at en hovedårsak til dødsfallene var filleristing. Men svært få slike saker ble anmeldt, etterforsket eller ført fram til doms.

Av samme grunn fantes lite skriftlig dokumentasjon på området. Og når det gjaldt muntlige kilder, så viste det seg at mange fagpersoner som satt på viktige informasjoner, ikke hadde anledning til å fortelle om det på grunn av sin taushetsplikt. Dette gjaldt særlig innenfor helsevesenet – som jo er en svært viktig kilde for informasjon om kroppslig mishandling.

Den såkalte babydrapsaken fra Drammen ble en prøvestein for den journalistiske arbeidsmåten som måtte til for å få belyst problemstillingene, historien og barns rettssikkerhet.

Gjennom Drammens Tidende fikk de vite om et babydødsfall som hadde skjedd rett før jul i 2003. Babyen hadde kommet inn på sykehuset i Drammen med store hodeskader og flere beinbrudd. Hun ble sendt videre til Rikshospitalet, hvor hun døde av skadene. Mor ble siktet i saken, varetektsfengslet etter et par dager, men seinere sluppet fri. Far ble også siktet etter noen måneder, men da TV2-reporterne begynte å arbeide med saken, hadde det gått nesten to år siden barnet døde.

Ved Søndre Buskerud politidistrikt fikk de opplyst at saken var oversendt Oslo statsadvokatembeter for påtalemessig avgjørelse. Dermed ville ikke lenger politiet gi opplysninger om saken. Via andre kilder fikk de vite at barnet hadde hatt skader som ikke kunne ha oppstått slik foreldrene forklarte, nemlig ved at babyens halvannet år gamle storesøster skulle ha dyttet henne ned fra en sofa.

Statsadvokaten i Oslo hadde på det tidspunktet brukt nesten et år på å ikke bestemme seg for noen ting.

”Vi bestemte oss for å trykke på ved å ringe ofte.”

Samtidig tok de kontakt med alle kilder de fant som kunne tenkes å vite mer om saken.

”Barnets bistandsadvokat hadde vært et naturlig sted å begynne, men vi fikk vite at noen slik ikke var oppnevnt fordi det ikke hadde vært behov for det: Barnet var jo død…”

Etter at morens forsvarer hadde gitt noen opplysninger og bekreftet noen andre, mente Bentzrud og Øyhovden at de hadde grunnlag nok for å lage en reportasje hvor de brukte saken som et eksempel på små barns manglende rettssikkerhet. Nyhetsvinkelen i reportasjen ble den lange vurderingstida hos Statsadvokaten.

Da saken kort tid etter ble henlagt på grunn av bevisets stilling, reiste de problemstillingen om hvem som kan klage en slik henleggelse på barnets vegne. Siden begge foreldrene var siktet i saken, var det jo ikke naturlig for dem. De intervjuet jusprofessor Asbjørn Strandbakken i Bergen, som mente at en interesseorganisasjon eller Barneombudet kunne få innsyns- og klagerett i saken, dersom Riksadvokaten sa ja.

Barneombudet ville ikke gå inn i en enkeltsak, men for Stine Sofies Stiftelse var dette midt i kjerneområdet. De bad først om innsyn og deretter om klageadgang i saken. Riksadvokaten innvilget begge deler, og etter krav fra Stine Sofies Stiftelse ble det også oppnevnt en bistandsadvokat for barnet.

”Etter at stiftelsen hadde klaget på henleggelsen, ringte vi til Riksadvokaten minst en gang i uken i nesten ett år for å sjekke hva som skjedde i saken. Til sist ble klagen tatt til følge. Statsadvokaten i Oslo ble beordret til å ta ut tiltale mot barnets far.”

Saken endte med dom og fem års fengsel, først i Drammen tingrett i april 2007 og så i Borgarting lagmannsrett i november samme år. I siste dom ble påtalemyndigheten sterkt kritisert for å ha brukt så lang tid.

Det var flere ting som gav grunn til å arbeide videre med saksfeltet etter babydrapsaken. Det viste seg for eksempel at legen som politianmeldte dødsfallet, fikk refs for å ha brutt Rikshospitalets retningslinjer, at åstedet ikke umiddelbart hadde blitt undersøkt, at selv om hele ni leger konkluderte med påført vold, så ble likevel saken henlagt – og at trass i at babyens verger var mistenkte (og seinere dømt) i saken så ble det ikke sett noen grunn til å oppnevne bistandsadvokat for henne.

Hun var jo død……

Det er en betryggelse at det finnes journalister som Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden. Etter min mening har de, etter mer enn 250 nyhetsinnslag på tilsvarende nivå som sakene om babydrapet i Drammen, langt på vei bidratt til sin ambisjon om å tvinge fram samfunnsendringer til beste for barn.

”Ja, det er et vanskelig tema å jobbe med”, skrev Bentzrud i TV2s nettprat mens de arbeidet med babydrapet. ”Det som ofte er problemet er jo at disse barna ikke har noen som kan tale deres sak. Ofte er det også en av omsorgspersonene som har påført volden, og da har de jo ikke interesse av å klage på en henleggelse. Dermed blir disse sakene ofte lagt nederst i en bunke hos politi og påtalemyndighet, og er vanskelig tilgjengelig for oss. Dessuten er det jo vanskelig i den forstand at det er vondt å jobbe med til tider. Det er forferdelig trist å se hva noen er i stand til å gjøre med barn.”

Den 5. mai 2010 fikk Bentzrud og Øyhovden Kulturdepartementets menneskerettighetspris under stor festivitas på Nordiske mediedager i Bergen, og godordene flommet over dem fra kolleger og konkurrenter. Det er jo bra, men samtidig er det et tankekors at de fem ganger ble forkastet som nominerte til prisen fra Stiftelsen kritisk og undersøkende presse (SKUP), og at de også ble funnet for lette til Norsk Presseforbunds Store journalistpris. For all del, Bentzrud fikk Agder Journalistlags lokale pressepris i 2007, og Øyhovden fikk Nasse nøffs stafettpinne i 2008. Men under mediebransjenes egne høyprofilerte feiringer av kvalitetsjournalistikk har de ellers aldri blitt sett. Man kan gjøre seg sine tanker om de kritiske og undersøkende prosjektene som juryene hvert år har vurdert som mer banebrytende enn deres mangeårige arbeid for å avdekke vold mot barn …

Christoffer

Christoffer Kihle Gjerstad burde få et stort monument et sentralt sted i Norge.

På en liten plakett på sokkelen kunne det for eksempel stå:

Offerbarn.

Mishandlet til døde i ly av privatlivets fred.

Stilltiende godtatt av skole, helsevesen og barnevern i respekt for foreldreretten.

To ganger henlagt av påtalemyndigheten av hensyn til gjerningsmannens rettssikkerhet.

Måtte hans død ikke være forgjeves.

Christoffers historie ble brakt til den brede offentlighetens kunnskap gjennom en av de viktigste artiklene som A-magasinet har trykket, nemlig Kjetil S. Østlies ”Gutten som ble usynlig” (21.4.09). Men bortsett fra noen nyhetsoppslag rundt rettssaken der stefaren, fem år etter Christoffers død, ble dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge, ble det ingen storm. Professor emeritus Johan P. Olsen skrev i en kronikk (Aftenposten 24.4.09):

”Mangelen på samarbeid og det tragiske utfallet førte ikke til bred samfunnsdebatt. Noen journalister har fulgt saken nøye. Men det var ikke noe kappløp til Stortingets talerstol for å stille spørsmål. Statsråder og statssekretærer holdt lav profil. Det samme gjorde forskersamfunnet og rikssynserne.”

Men så er det kanskje ennå ikke for sent. Først en rekapitulering av hva som skjedde med Christoffer:

Han var en glad og vilter krabat, ”en aktiv gutt, han er høyt og lavt, han bygger hytter og klatrer i trær, og som andre barn får han skrubbsår og blåmerker” (Kjetil S. Østlie). Men i 2004 begynte det å skje en forandring. Hans mor– som han hadde bodd alene med i fire år – fikk en ny kjæreste som flyttet inn i februar. Kort etter begynte han å isolere familien.

Allerede fra februar begynte stefar å bli med når Christoffer og hans mor hadde avtaler med barne- og ungdomspsykiatrien. Skolen mente han var så urolig at han burde utredes for ADHD. Stefar var med på alle møter med BUP – men etter hvert ble ikke Christoffer med. I retten kom det fram at behandlerne hadde undret seg litt over den utviklingen som stefar fortalte om, men de foretok seg ikke noe for å komme i kontakt med Christoffer for selv å vurdere utviklingen hans.

(Etter at hele denne tragedien har utspilt seg, vurderte Helsetilsynet visstnok om de skulle granske Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, men kom til den forunderlige konklusjonen at det ikke skulle gjøres fordi ingen der hadde sett Christoffers skader!)

I mars/april ble Christoffers biologiske far nektet samvær med sin sønn. Stefar og mor rapporterte at gutten hadde vist ”bekymringsreaksjoner” etter besøk hos faren. Mekling førte ikke fram, og faren bestemte seg for å se tida an heller enn å skaffe advokat. Noe han skal ha angret bittert på seinere.

Etter sommeren flyttet mor, stefar og Christoffer fra gården der de hadde bodd sammen med hans besteforeldre.

Utpå høsten begynte lærerne på skolen å registrere uforklarlige skader: ”Blåveiser i ansiktet. Sår på ryggen. Hevelser og kuler i hodet. Når folk spør ham hva som har skjedd, får flere en ubehagelig følelse. Før var han nesten litt pysete og overdrev gjerne hvis han hadde slått seg. Nå vil han ikke fortelle hvordan skadene har oppstått. Og han er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge” (KSØ).

Det framgår også av det som kom fram i retten, at stefar isolerte Christoffer fra moren, som stilltiende lot det skje. Stefar lå angivelig våken om nettene fordi han bekymret seg over guttens helse, og var stadig inne på rommet hans for å se til ham.

”En høstmorgen kommer Christoffer på skolen med blå og hoven nese. På spørsmål svarer han at han har slått seg på et skap mens han sov. Ingen på skolen spør mer om nesen” (KSØ).

Noen lærere og assistentlærere bekymret seg og ville gjerne kontakte barnevernet. Men denne skolen hadde etablert en intern regel om at eventuelle slike henvendelser skulle gå ”tjenestevei”, det vil si at lærere skulle melde fra til rektor, som så skulle vurdere om saken skulle meldes videre. En slik intern regel er lovstridig (foruten at den selvfølgelig er umoralsk), men ingen av lærerne ble påtalt eller straffet for at de likevel fulgte den. Ikke engang rektor, som må ha hatt et særlig ansvar for at en slik regel eksisterte, og som i alle fall ikke meldte videre de meldingene han fikk inn, ble påtalt eller straffet. Han ble ikke engang oppsagt, men arbeidet ifølge A-magasinet fortsatt som rektor våren 2009 – riktignok på en annen skole.

Det ble, så vidt jeg har funnet ut, ikke iverksatt noen gransking av noen del av barneverntjenesten i Christoffers tilfelle. Det er underlig, i og med at den kommunale Barneverntjenesten har en selvstendig plikt til å foreta undersøkelser for å ta vare på de mest utsatte barna. De har også ansvar for å gripe inn selv om foreldrene skulle motsette seg det. I tillegg har det statlige barnevernet ansvar for å føre tilsyn med at kommunene etterlever lovens krav når det gjelder utsatte barn. Det er for eksempel underlig at det ikke var blitt oppdaget at skolen hadde en ”interne regel” om at den enkelte lærer ikke skulle utføre sin plikt om å melde sin bekymring for Christoffer til barneverntjenesten.

Den siste delen av sikkerhetsnettet som sviktet mens Christoffer fortsatt var i live, var det somatiske helsevesenet. De ytre skadene hans ble stadig mer omfattende, og i tillegg viste han underlige symptomer med ukontrollerte hodebevegelser, balanseforstyrrelser, kvalme og trøtthet. Til en assistentlærer skal han ha fortalt at det kom etter at han fikk et hvitt pulver av stefaren, noe han ble ”helt ploppiplopp” i hodet av. Seinere kom det fram at det på samme tid manglet 100 Ritalinpiller i huset, noe stefar mistenkte Christoffer for å stå bak. Det kom også fram under rettssaken at stefar filmet Christoffers ukontrollerte bevegelser og viste dem i omgangskretsen som underholdning. (Ifølge stefarens forklaring var det hvite pulveret bruspulver.)

Den 16. januar 2005 ble Christoffer lagt inn på Sykehuset i Vestfold på grunn av de ukontrollerte hodebevegelsene, hevelser og hudavskrapning i pannen, skade på venstre kinn, blåveis rundt venstre øye og bloduttredelser i selve øyet.

Besteforeldrenes seinere beskrivelse av hvordan han så ut da de besøkte ham på sykehuset, var adskillig mer dramatisk. De beskrev ham som ukjennelig, øyet var gjenklistra, ansiktet blålilla, og han skreik fortvilt og klamret seg til bestemoren da hun måtte gå. Legene vurderte selvskading, krampeanfall og Ritalinoverdose. Mishandling ble ikke vurdert, barnevern ble ikke varslet. Neste dag konkluderte avdelingen med at hovedårsaken var overdosering av Ritalin, og da medisineringen ble stoppet, avtok hodebevegelsene. Dermed sendte de Christoffer hjem igjen med stefar og mor.

Han ville på skolen, selv om han de to siste ukene han levde, ble verre og verre å se til. Voksne ble uvel av å se ham, og de andre barna kjente ham ikke igjen på grunn av blåveiser, misfarging og hovenhet. Lærere skal igjen ha tatt saken opp med rektor, som heller ikke nå varslet barnevernet. Angivelig fordi han regner med at sykehuset har gjort det.

To dager på rad ble Christoffer sendt hjem igjen fra skolen fordi han hadde så mange sår og hevelser. Men tirsdag den 1. februar kom han igjen. Det er ikke så vanskelig å se for seg at skolen må ha vært et tilfluktssted – det eneste han hadde når ikke han kunne være hos besteforeldrene. Kjetil Østlies beskrivelse av den siste dagen Christoffer fikk leve, er så opprørende at jeg håper han tilgir meg et langt sitat:

”Morgenen tirsdag 1. februar har han så store smerter i armen at han ikke kan skrive. Og da skjer noe uvanlig, ifølge et vitne fra SFO. I flere måneder har han vært taus om sine plager, men mens han spiser havregrøt, drar han plutselig opp genseren og viser et væskende «brannsår» på høyre skulder. Så forteller han også at han har en kul i hodet.

Han sier at det «hadde skjedd om natten».

Ifølge assistentlærers politiforklaring spør hun om noen var der da det skjedde.

”Stefar våknet med et smell”, skal han ha svart.

Hvor var mamma?

”Hun bare sov, og ville ikke våkne.”

Og hva sa mamma da hun så såret i morges?

”Uffamei.”

Enda en gang bestemmer rektor at barnevernet ikke skal kontaktes, at det heller bør gjøres av sykehuset. Og nesten morgen er Christoffer død.

Obduksjonsrapporten kunne fortelle om følgende skader i tillegg til dem assistentlæreren observerte om formiddagen:

«Et 17 cm langt skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midte skallegrop. På hjernen ses knusningsskader på utsiden av begge tinninglapper samt på begge isselapper. […] Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte, samt på begge lår og legger. Flere steder går fargen over i rødt, grønt og gult. Det er hudavskrap i venstre tinning, på høyre panne/tinning, på begge skuldre, på innsiden av venstre overarm, på venstre side av lenderyggen, samt fortil på knær og venstre legg.»

Det ble foretatt dødsstedsundersøkelse hos Christoffer. Det var den som avdekket at mønsteret i hudavskrapet var identisk med mønsteret i tapetet på barnerommet.

Den siste som sviktet Christoffer, var Statsadvokaten i Vestfold. Etter at politiet hadde forsøkt å finne beviser langs tre hovedspor der to pekte mot Christoffer selv som den skyldige, nemlig selvmord og selvskading, ble det besluttet at det verken fantes holdbare beviser for de to eller for tredje teori, drap. Saken ble henlagt.

Men beredskapen hadde vokst i Norge. Et forsvarsløst barn var ikke uten talspersoner lenger. De fire veggene i et hus er ikke lenger ugjennomtrengelige. Det fantes et Barneombud som hadde som ansvar å gripe inn, og det fantes frivillige organisasjoner som hadde gitt et tilsvarende oppdrag til seg selv. En av disse var Stine Sofies Stiftelse.

Et av kravene til Stine Sofies Stiftelse hadde lenge vært at det offentlige skulle oppnevne bistandsadvokat til barn i tilfeller der omsorgspersonene rundt et barn ikke selv ivaretar dets interesser. Typiske slike saker vil være når det foreligger mistanke om omsorgssvikt eller mishandling. Stiftelsen har lenge ment at slik bistandsadvokat også må oppnevnes dersom et barn dør under slike forhold.

Dette kravet var ikke, og er ennå ikke, innfridd i Norge. Det var heller ikke noen selvfølge at Christoffers biologiske far skulle få oppnevnt bistandsadvokat. Men etter at Stine Sofies Stiftelse for egen regning hadde engasjert advokat Anders Folkman som bistandsadvokat for Christoffers far, fikk han innvilget fri rettshjelp.

Christoffers omsorgspersoner motsatte seg obduksjon. Stefar ville at begravelsen skulle gjennomføres raskt. Det ville ha lukket omverdenens mulighet til å få vite om hans offer for all tid, men kravet ble ikke etterkommet.

Folkman skal ikke ha vært spesielt velkommen hos Statsadvokaten. Riksadvokaten var litt mer mottakelig for spørsmål og innspill, og etter en tids påtrykk ble det beordret gjenåpning av etterforskningen. Etter statsadvokatens mening brakte den ikke fram nye bevis, og han ville igjen henlegge saken, men enda en gang ble han overprøvd av riksadvokaten. Tiltale ble tatt ut, sak ble reist, dom ble felt. Fire år etter at Christoffer døde, ble stefar dømt til seks års fengsel i Tønsberg tingrett. Enda et år seinere, i april 2009, ble dommen stadfestet og straffen økt til åtte år av Agder lagmannsrett.

Bevegelse

Tross er en av menneskenes vakreste egenskaper.

Hvor enn uovervinnelig en makt er, så kan den møtes med tross.

Det ble rammeverket rundt Draumesynet. Ikke uttalt, ikke proklamert, bare gjort.

De gikk mye den sommeren. På en av turene snakket Ada Sofie og Bente seg opp bakkene til Fjæreheia, til det gamle steinbruddet der Agder Teater hadde bygget tribuneanlegg til tusen mennesker.

”Neste år kan vi lage minnekonsert her”, sa Bente.

Det ble den første store ideen de satte ut i livet. De visste at de ikke var alene, at en hel nasjon og mennesker langt ut over Norges grenser fulgte med dem. De hadde sett det under leteaksjonene, under begravelsene, i medieoppbudene. Men at sorg kunne omskapes til energi i en slik skala, visste de ikke før de begynte å skape minnekonserten i Fjæreheia.

De ringte til Bentein Baardson. Han kunne jo det med å regissere forestillinger, hadde de hørt. Var det ikke han som hadde laget åpningsforestillingen på Lillehammer? Den var jo på TV, forresten, det måtte jo være fint. Så de ringte til Einar Førde, NRK-sjefen. For å høre om ikke det var en god idé til et TV-program. For dårlig planlagt sa han. Okey, sa Ada Sofie og ringte til Kåre Valebrokk, sjef i TV2.

”Jeg visste jo ikke hvem jeg skulle ringe til?”

Valebrokk var ganske treg. Det tok flere minutter før han tente. Men før samtalen var slutt, hadde hun fått 150 000 kroner og løfte om samarbeid og en prosjektledelse og TV-sending av konserten.

Seinere, da alt var gjennomført og Nadia Hasnaoui laget intervjustikkene som skulle binde TV-versjonen av konserten sammen, var kanskje Morten Harket den som oppsummerte fenomenet best: ”Alle satt jo med den samme følelsen av hjelpeløshet. Så var der endelig noe vi kunne gjøre …”

Ada Sofie syntes Ole Edvard Antonsen spilte så ”vænt”. Ja, sa han. Bente hadde sans for Aha. Ja, sa de. Så måtte de jo ha Anne Karin Kaasa, og Bjørn Eidsvåg. Ja, sa de. Og slik var det overalt. De kunne jo ikke ha flystøy. Nei, selvfølgelig, sa kontrolltårnet på Kjevik og lovet å dirigere flyene trygt utenom Grimstad mens konserten pågikk.

”Er dere klar over hva dere har satt i gang?” sa Bentein Baardson.

Han tenkte nok på det store arrangementet. Men det de hadde satt i gang, var nok enda større. Akkurat der, den 19. mai 2001, under en høy, men iskald vårhimmel, gav de tusen mennesker og et utvalg av Norges mest etterspurte artister en anledning til å dele sorg. Lørdagen etterpå fikk 500 000 TV2-seere den samme anledningen. Ikke bare sorgen over Lena og Stine Sofie:

”Der er jo så mange barn”, sa Ada Sofie til Nadia, og hun nevnte Lena, Kim Eirik (6 år, Smøla 2000), Ingrid (14 år, Lesja 1987) og Marianne (7 år, Risør 1981), men det var nok tilfeldig at det var akkurat dem som falt henne inn der og da, for på den tida holdt hun på å bygge nettverket av etterlatte etter alle de barna som var blitt ofre for vold. Og hun kunne jo ikke vite, men hun kunne nok ane, at det ville komme flere. ”De må ikke glemmes …”

Det var bevegelsen for offerbarnas rettigheter som for alvor startet i Fjæreheia den 19. mai 2001. Bevegelsen for Draumesynet: en barndom uten vold.

Blått lys falt og falt til et kaldt, men mykt maimørke. Det var en liten mann med en bitte liten trompet høyt oppe til høyre i de veldige dimensjonene i steinbruddet. Det var gule lyskasterkjegler som skapte grønne effekter nede på flaten der musikken bandt dem sammen, de som satt på tribunene, og de som stod med sine instrumenter og sine mikrofoner.

Og ni år gamle Mari Konnestad kom fram i lyskjegla med rød jakke og et fast blikk inn i kamera og diktet som hun hadde skrevet til sin bestevenninne, og det var ikke en lyd å høre i den veldige Fjæreheia uten hennes:

Det er så dumt

Jeg trodde bare hun hadde gått seg vill

Jeg trodde Gud bestemte og passet på

Men han kan vel ikke passe på alle

Jeg trodde ingen kunne gjøre sånn mot små barn

Det er så dumt!

Hvordan har hun det i Himmelen?

Hvordan er det å være en engel?

Hvordan blir det når jeg dør og kommer til Himmelen?

Er hun fortsatt liten, eller vokser hun i Himmelen?

Det er så dumt

Hvis hun hadde levd hadde vi vært sammen i dag