Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg

”Det kommer ingen Clint Eastwood och ordnar upp: I Sverige får vi nog alla stå upp för rättvisan!”

Det er Ann Hellströmer i et nøtteskall. Hun står foran fire hundre studenter på Polishögskolan i Solna utenfor Stockholm og forsøker å plukke av dem nykker allerede før de går ut i tjeneste: Korpssjåvinisme, vanetenkning, fordommer.

”Brottsofferets første overgriper er gjerningsmannen. Brottsofferets andre overgriper er som regel polisen!”

I tjue år var hun selv en del av polis-systemet. Det vil si, hun var sosialarbeider hos politiet, i en rad med tiltak som alle hadde med unge gjerningsmenn å gjøre: Hun arbeidet i ytre tjenester med unge arrestanter, forebyggende med nynazistiske og kriminelle miljøer, i ungdomsfengsel og med ettervern. Men så plutselig, i 1999, fikk hun øynene opp for at det fantes andre ungdommer som også hadde bruk for støtte:

Det kom en bølge av ungdomsran i Stockholm. Med dem fulgte blind vold-saker. De ble så mange den vinteren at om ikke de ble oppdaget av offentlighet eller media, så oppdaget i alle fall hun dem, og så gikk hun inn til sjefen sin en dag og forlangte å få jobbe med dem i stedet: Slik ble Sveriges første Stödcentrum för unga brottsoffer påbegynt.

Brottsoffer er et ord som bør importeres til norsk. Vårt ”kriminalitetsoffer” er tannløst, skoddete, byråkratisk og ubrukelig i det virkelige liv, i arbeid med barn og ungdom utsatt for vold og brott.

I dag er det 26 støttesentre for unge brottsofre i hele Sverige. Det vanlige er at de er lokalisert sammen med politiet, mens de er bemannet med sosialarbeidere som betales over sosialtjenestens budsjetter. Brukerne betaler ikke.

Ann Hellströmer kan man ikke snakke med uten å ha høy toleranse for mobiltelefon. For den piper hele tida, og hun har krystallklare prioriteringer i sitt liv:

Møter og kaffe gjør meg rastløs. Jeg arbeider for de unge!” Hun sier ikke eksplisitt at intervjuer omfattes av samme mishag – jeg tror ikke det, for hun elsker å fortelle – men jeg forstår i alle fall at sms-ene har forrang. Hun har et hundretall ungdommer som regner med at hun svarer med det samme. Og det gjør hun:

I begynnelsen har jeg som regel kontakt med dem flere ganger om dagen. Så blir det sjeldnere etter hvert. Til slutt er det sånn: ’jeg kom inn på skolen’ eller ’jeg skal gifte meg”.

Hvor lenge holder du kontakten da?”

Jeg vet ikke. Det er bare ti år siden jeg begynte…”

Offeromsorg i Sverige og Norge

Hvis man kan si at det er, eller burde ha vært, en struktur ved siden av Kriminalomsorgen, en offeromsorg som vinkler ut fra følgene heller enn fra årsakene til vold og overgrep, så er de ganske forskjellige i Sverige og Norge.

Ann Hellströmers arbeid er et eksempel på atman i Sverige ser volds- og kriminalitetsbildet som en helhet på en ganske annerledes måte enn i Norge. Noe av årsaken kan være historisk ved at bruddet med middelalderens tvekampprinsipp ikke ble like fundamentalt i Sverige-Finland som i Danmark-Norge og på Island. Men hovedårsaken er utvilsomt at Sverige har fulgt med i en internasjonal utvikling som Norge ikke helt har fått med seg.

På samme måte som styrkingen av offerperspektivet begynte med kvinnebevegelsen og Juridisk rådgivning for kvinner (jurk.no) i Norge, så begynte det i Sverige med Alla Kvinnors Hus i Stockholm (allakvinnorshus.se). Det var et senter som ganske snart kom til å konsentrere seg om å hjelpe kvinner og barn som hadde vært eller regelmessig ble utsatt for vold fra sine menn.

Voldsproblemet var så omfattende og pågangen så stor at Alla Kvinnors Hus i 1978 organiserte seg som en slags akuttjeneste med en daghavende, eller jourhavende, leder på vakt – en kvinnojour. I dag er det 160 kvinnojourer spredt over hele Sverige. De er fortsatt å regne som en frivillig organisert virksomhet, men kostnadene dekkes i hovedsak over offentlige budsjetter (roks.se – kvinnojour.com).

I Norge er JURK fortsatt et Oslo- og et universitetsfenomen.

Allerede i 1978 vedtok Riksdagen i Sverige en lov om erstatning for brottsskader. Fem år etter Sverige vedtok Europarådet sin erklæring om voldsoffererstatning (1983). Atten år etter det igjen, 23 år etter Sverige, vedtok Norge sin lov om voldsoffererstatning (2001).

Da Sverige vedtok sin lov om erstatning, etablerte de også en ny myndighet. Den ble etablert i 1984 under navnet Brottskadenämnden og var plassert i Stockholm, men siden 1994 heter den Brottsoffermyndigheten og har hovedkontor i Umeå (brottsoffermyndigheten.se).

Også her fulgte Norge etter. Men det gikk 19 år før Norge etablerte Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø (voldsoffererstatning.no).

Forskjellen i størrelse mellom de to organene er betydelig, men det er ikke først og fremst fordi Sverige er et større land som betaler ut flere erstatninger. Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø har 19 ansatte som bare saksbehandler voldsoffererstatninger. Brottsoffermyndigheten Umeå har en stab på 50 som driver med adskillig mer varierte oppdrag:

For det første har Brottsoffermyndigheten også fått ansvaret for et forskningsfond som finansieres ved at hver person som dømmes til fengselsopphold i Sverige, bli avkrevd en avgift på 500 kr til forskning eller offerrettet arbeid innen feltet viktimologi. Dette fondet fordeler om lag 30 millioner kroner i året mellom offentlige, private og ideelle prosjekter.

I Norge er viktimologisk forskning begrenset. I hovedsak skjer det innen psykisk helsefeltet (ressurssentrene mot vold og traumatisk stress og for selvmordsforebygging – rvts.no/nkvts.no), enkeltprosjekter i kriminologi-miljøet og i regi av Alternativ til vold (atv-stiftelsen.no). Fagfeltet har ingen særskilt finansiering.

For det andre har Brottsoffermyndigheten ansvaret for et kunnskapssenter som driver formidling av ny kompetanse innen viktimologi til andre myndigheter, akademia, ideelle organisasjoner og brottsofre personlig.

Det har eksistert et Kompetansesenter for voldsofferarbeid også i Norge. Det var en statlig finansiert enhet på Høgskolen i Oslo fra 1994 til utløpet av 2003. Da ble det slått sammen med en rekke andre miljøer til Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (www.nkvts.no). Det eies av Universitetet i Oslo, er lokalisert til Ullevål sykehus og sprer sin virksomhet på medisinske, psykologiske, sosiale, kulturelle og rettslige tilnærminger til tema som vold, seksuelle overgrep, katastrofer og flyktningtraumer. De vil sikkert være en viktig bidragsyter dersom det skal utvikles en offeromsorg også i Norge, men de oppfatter neppe viktimologi som et fokusområde i dag.

I 1985 vedtok FN sin Erklæring om grunnleggende rettigheter til ofre for kriminalitet og maktmisbruk. Den slo, som nevnt i kapittel 1, fast at offeret hadde rett å bli behandlet med respekt og anerkjennelse, til å motta adekvate støttetjenester, til å motta informasjon om sakens utvikling, til å være til stede og komme til orde, til rådgivning, til beskyttelse av fysisk sikkerhet og privatlivets fred, og til kompensasjon både fra gjerningsmannen og staten.

Også her var Sverige foran FN når det gjaldt en rekke rettigheter. Det var allerede innarbeidet i lovverk og rettsoppfatning at et offer, eller ”målsägande”, som det kalles i Sverige, kan kreve å være part i en straffesak, med rett til egen bevisførsel og egen prosedyre, blant annet. Kravet om rett til rådgivning eller bistandsadvokat for offeret var imidlertid ikke lovfestet i Sverige, det ble rettet opp i 1988. Da ble også besøksforbud innført i svensk lov som beskyttelse for brottsoffer.

I Norge hadde det vært rett til bistandsadvokat i voldtektssaker siden 1981, og bestemmelsen om beskyttelse gjennom besøksforbud kom i 1994, men ellers var det først i 2008 at man kan si at de fornærmede fikk rettigheter i samsvar med FN-erklæringen fra 1985 (dette er beskrevet i kapittel 5).

Parallelt med de utvidede rettighetene til brottsofre i Sverige vokste det fram en frivillig bevegelse etter mønster fra kvinnebevegelsens ”vakttjeneste” som ikke begrenset seg til kvinneperspektivet. I 1988 ble disse nye Brottsofferjourerna knyttet sammen i et riksforbund (boj.se). I dag er Brottsofferjouren en omfattende virksomhet med 100 kontorer over hele Sverige, i all hovedsak finansiert av offentlige midler og nesten sammenvokst med offentlige virksomheter som politi, sosialvesen og kriminalvård.

Et av de tydeligste uttrykkene for denne sammenveksten er samarbeidet om vitnestøtte. Brottsoffermyndigheten finansierer mens Brottsofferjourerna organiserer frivillige personer som hjelper vitner i tings- og länsrettssaker over hele Sverige.

I Norge finnes ingen parallell til brottofferjouren. Men Kontoret for voldsoffererstatning ble tilført et element i 2007 da det ble ansvarlig for permanent drift av Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (kriminalitetsofre.no). Det er en virksomhet som startet som et forsøk ved tre politidistrikter i 1996. Stort sett gikk det ut på at pensjonerte politifolk brukte 15–20 timer i uka på offerkontakt. Erfaringene har vært gode, og virksomheten vokste slik at den omfattet 14 kontorer da den ble gjort permanent. Kontorene drives fortsatt nøkternt, må man kunne si, bortsett fra Oslo, som har tre stillinger, så er hvert kontor maksimalt bemannet med to halve stillinger (et årsverk).

Men administrasjonen i Vardø og ”utekontorene” i de 14 andre byene kan kanskje være en begynnelse på en ”brottsoffermyndighet” også i Norge? De er i alle fall i ferd med å bygge ut en vitnestøttetjeneste som kan bli en godt bidrag til voldsutsatte barn i årene framover.

Fem krenkinger

Men en omfattende struktur som den svenske opphever ikke problemet. Ann Hellströmer er ikke nådig i sine beskrivelser. Unge brottsofre krenkes normalt fem ganger, sier Ann hun, og presenterer Malin, en av ungdommene som hun arbeider med.

Malin er 16 år. Ei flott jente som aldri hadde trodd at hun skulle oppleve en slik serie med nederlag. Det begynte på en fotballkamp som bare skulle være hyggelig, spennende og morsom.

Etter kampen fant hun seg selv plutselig midt i en supportergjeng som ikke nøyde seg med fotballkampens spenning og moro. De ville ha virkelig kamp, og de hadde sett seg ut en gutt i Malins gjeng som offer.

Stopp! ropte Malin, og fikk rå latter og grove bemerkninger i retur.

Stopp! sa hun igjen og gikk inn på dem, rev kameraten sin løs fra dem.

Jeg ble sint! De var mange som gikk løs på ham. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at det kunne være farlig. Jeg var jo bare ei lita jente …”

Men denne gjengen tenkte ikke slik. De lot kameraten gå, og så gikk de løs på Malin i stedet.

Å bli slått, sparket, kastet i bakken, dratt opp og slått igjen er en krenkelse mye verre enn det den kan tenke seg som ikke har opplevd det. Der og da er kanskje adrenalinet så høyt at verken smertene eller fornedrelsen merkes så godt. Men i timene, dagene og ukene etterpå blir det verre og verre. Bildene dukker opp igjen og igjen. Frykten kommer krypende – den hoiende gjengen kan være bak hvert hjørne, inni hver bil som kommer forbi.

Så der er kränkning nummer ett”, sier Ann.

Malin var plutselig alene med dem. De andre i hennes følge løp. Han som hun dro løs fra den aggressive gjengen, løp også så snart han kom løs.

Men verst av alt var det at alle de voksne som var der, lot som om de ikke så hva som skjedde. De hastet ut av stadion, ekstra opptatt av å snakke muntert med hverandre slik at alle skulle forstå at de ikke så hva som skjedde.

Mishandlerne stakk også til slutt. Hun lå alene igjen i grusen. Hun blødde, og langsomt steig smertene opp, hun kunne kjenne at hevelse begynte å vokse i ansiktet. Jakka var ødelagt. Ingen hjalp.

Alle som ser en annen vei – jeg pleier å regne det som krenking nummer tre …” kommenterer Ann.

Malin kom seg opp, gikk litt ubestemt rundt, kjente at begynte hun å bli redd. Begynte å skjelve. Fikk se en politiuniform. Gikk dit, men fikk ikke sagt noe, kjente gråten komme. Han så ganske mutt på henne.

Är du rusad?”

DET var nummer to! Så mange unge brottsofre opplever det samme!” skyter Ann inn. De unge blir ikke trodd, de kjenner seg mistenkeliggjort når de kontakter politiet. Og i den grad politiet etterforsker en sak der offeret er en ungdom, så kjennes det i alle fall slik for ungdommen at de bruker det meste av ressursene på å forsøke å avsløre at hun overdriver, bløffer, forteller noe som ikke er sant.

Malin visste jo ikke hvem mishandlerne var. De som hadde vært sammen med henne, hadde bare tenkt på å komme seg vekk og kunne ikke vitne. Hun visste ikke om de ville ha hjulpet henne om de hadde kjent gjerningsmennene igjen heller, de var jo så redde. Og etterpå forsvarte de seg selv ved å latterliggjøre henne: At du kunne være så dum.

Til slutt fikk hun brev. Henlagt på grunn av bevisets stilling.

Nummer fire.”

Og fordi saken var henlagt, fikk hun avslag fra forsikringsselskapet på kravet om erstatning for den ødelagte jakka. Det var jo ikke bevist at jakka var ødelagt av vold. Hun kunne jo ha gjort det selv.

Fem!”

Det var ikke jakka eller henleggelsen som var den egentlige grunnen til at Malin til sist fant fram til Ann. Det var det at hun ikke fikk hendelsen ut av tankene, ut av kroppen. Ut av de nattlige drømmene. Ann beskriver ettervirkningene av krenkelsene slik:

Det er som en ulykkelig forelskelse. Det hjelper ikke å forsøke å tenke på noe annet. Det kommer tilbake hele tida, det fyller deg så du vil sprenges. Og det kjentes som at det ble verre etter hvert som tida går …”

Da jeg spurte Malin om hva som var bra med Stödcentrum för unga brottsoffer, svarte hun helt spontant: ”Ann tyckte inte synd om meg.”

Det var ikke et kontor, det var Ann. Og: Ann visste hva det handlet om.

En av Ann Hellströmers læresetninger er at det er den unge som skal bestemme framdriften i samtalene på støttesenteret. Unge brottsofre har mye å stri med, det ligger skam og skyldfølelse og gnurer, og flaut er det også. Den voksne som ikke gjør seg fortjent til en samtale, får den heller ikke.

Anns resept for å gjøre seg fortjent til tillit er å la den unge forstå at hun er ”gammal”, hun har vært lenge i tralten. Hun forstår det meste, og de kan snakke om det meste, og hun kommer aldri til å sutre.

Ann har laget sin egen arbeidsform. Den har fått så gode resultater at Ulrika By har skrevet bok om den (Hej – hoppas alt er OK, Jure Förlag 2008). Arbeidsformen er ganske enkel og naturlig, i alle fall for den som har respekt for unge mennesker og kunnskap om hvordan krenkelser rammer dem.

Først etablerer de tillit og kontakt. Deretter snakker de om stedet hvor det hendte. Snakker og tegner. Så snakker de om hevn. Der snakker de om hevn.

Alle unge brottsofre som jeg har møtt, har hatt de svarte tankene.” Og når de først har begynt å snakke, har alle hatt lyst til å snakke om hevn. Hun viser tegninger av de grusomste hevnfantasier. Johan, for eksempel. Han hadde plassert gjerningsmannen i et basseng med haier. I tillegg tømte en svær lastebil fra Kumøkk AS et velfylt lass over ham. Og i tillegg til det igjen stod Johan sjøl og kastet ting på ham. ”Kumøkk det også?” hadde Ann spurt. ”Er du gal, jeg ville aldri ta i kumøkk. Det er råtne tomater!” fortalte Johan.

Det er overmåte viktig at vi snakker om de svarte tankene!” sier hun. Ikke bare fordi det hjelper til å løse knuter, men også fordi det åpner for andre ting å snakke om. Ensomheten, for eksempel. Omgivelsene glemmer temmelig fort at krenkelser har skjedd, så den som er krenket, må ganske snart bære det alene, og den som bærer alene, begynner ganske snart å se på seg selv som annerledes.

Barn burde få lære seg at det er bra å fortelle!” sier hun. De har samme kultur mot sladring i Sverige som hos oss, men etter Anns mening er det på tide å snu dette. Der vold utøves, er det ikke noe fellesskap som blir ødelagt av sladring. Det er mobbere og overgripere som blir beskyttet av at barn holder tett.

Ann og Malin er som et venninnepar. Ann har hav av erfaring gjennom tretti år og tusen hendelser. Malin har én erfaringsrekke. Men det ser ut til å balansere perfekt. De forklarer den språkfattige nordmannen om hvordan verden er:

Alle kan bli offer. Derfor vil så mange ikke vite, ikke høre. Men ingen identifiserer seg med gjerningsmannen. Derfor er det lettere å snakke om og med ham …”

Magnus Lindgren

En dag ringte telefonen og en stemme sa: ”Hei. Jeg heter Joachim. Jeg har blitt slått ned. Jeg er frustrert. Kan jeg få snakke med deg?”

Magnus Lindgren var på det tidspunktet sjef for en egen brottsofferenhet som politiet i Uppsala hadde etablert. Den lå under Kriminalavdelingen og hadde ansvar for støttetjenester ved vold i nære relasjoner, barnemishandling, hatrelatert vold, æresrelatert vold, bedrageri og seksualforbrytelser. Samarbeidet med Ann Hellströmers støttesenter for unge brottsoffer lå under ham, det samme gjorde samarbeidet med Brottsofferjour og Kvinnojour. Dessuten hadde enheten ansvar for tolketjeneste, vitnestøtte, megling, informasjonsformidling fra kriminalavdelingen til målägande (offer) og personbeskyttelse som sikring av besøksforbud.

Men på tross av alt dette kunne Joakim Fohlman, han som ringte, fortelle en historie som lignet sterkt på Ann Hellströmers mange beretninger om barn og unge som fikk hele livet sitt forstyrret av overgrep. Joakim hadde blitt utsatt for blind vold en fredagskveld. Han hadde følt hele den rekka av krenkelser som Ann og Malin beskrev tidligere her, og han hadde et veldig sterkt argument for at noe måtte gjøres:

Når jeg, en voksen, ressurssterk og frisk mann, kjenner dette så traumatisk: Hvordan er det ikke da for mennesker som ikke har mitt utgangspunkt?”

Jeg traff Magnus Lindgren på en av de månedlige debattkveldene i Viktimologisk Nätverk på Pressklubben i Vasagatan i Stockholm. Han var ikke lenger politimann, den historien kommer snart. Verken Joakim Fohlman eller han selv var slik sammensatt at de grep til den vanlige resepten: ”mer ressurser, bedre lover og strengere straffer”. Det er ei sovepute, sa han. Den hjelper politikere i valgkamper, men det har fint liten effekt for brottsofre.

I stedet etablerte de Tryggare Uppsala Län, et samarbeidsprosjekt mellom politi, sosialtjeneste, næringsliv, frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner.

Prosjektet begynte med Joakims enkle spørsmål: ”Ska det va’ så här?”

Kunne kriminalitet forebygges gjennom å prioritere ofrene?

Allerede i kartleggingsfasen førte det nye spørsmålet til at de leste statistikkene på nye måter. Plutselig så de at det ikke bare var gjerningsmenn som var gjengangere, det gjaldt ofrene også: en relativt liten gruppe mennesker var ofre for en relativt stor del av voldsovergrepene. Og ja, politi og sosialvesen hadde en økende tendens til å normalisere vold for disse ekstra voldsutsatte.

Vi prioriterte opp beskyttelse av utsatte personer og grupper – og voldsstatistikken falt dramatisk.”

Det er et hovedpoeng for Lindgren at det ikke var ressurser som manglet. Det var målsettingene, ansvarsfordelingen og det tverretatlige samarbeidet som gjorde at de kom på offensiven mot voldsutviklingen.

To og et halvt år etterpå hadde de dokumentert at de hadde en god oppskrift. Men da hadde de også definert hva som ville få Tryggare Uppsala til å ende i den uendelige rekka av vellykka, men skrinlagte prosjekter: Det manglet et ledd. Ingen ”eide” helheten. Alle så fordelen av samkjøringen, men ingen kunne ta det permanente ansvaret for å sikre den.

Når man sier ’alles ansvar’, blir det i praksis ingens ansvar.”

Og to år etter det igjen var alt ”bara gröt”.

Da kom Karl-ÅkePettersson hjem fra Sentral-Asia.

Tryggare Sverige

Karl-Åke Pettersson har bakgrunn som jurist og politisjef. Han har vært lokal politisjef i Stockholms län, byråsjef ved Rikspolisstyrelsen, utviklingssjef ved Polishögskolan og assisterende länspolitimester i Västmanlands län. Under den svenske formannskapsperioden i EU i 2001 ble han virvlet inn i internasjonale oppdrag. Først på Balkan, der daværende utenriksminister Anna Lindh var sentral i framforhandlingen av en avtale som skulle roe ned tilløp til kamper mellom den albanske minoriteten og regjeringen i Makedonia. En vesentlig del av avtalen var å rekruttere og lære opp albanske politifolk i det makedonske politiet. Pettersson var sentral i dette arbeidet som rådgiver for EUs spesielle utsending i Skopje.

Seinere arbeidet han for OSSE i Wien og i Georgia/Armenia/Aserbajdsjan, der det i enda større grad handlet om å bygge opp politistyrker og sivile strukturer for å øke stabiliteten og tryggheten i sårbare etterkrigssamfunn.

Det er et kjent problem for alle som har vært i internasjonale oppdrag, at det kan være vanskelig å komme hjem. Det står så stille der. Det må ha vært noe av samme frustrasjon for Karl-Åke Petterson – og da kan det få alvorlige konsekvenser om man treffer på andre frustrerte idealister. Som Magnus Lindgren og Joakim Fohlman – eller landshövdingen i Uppsala, Anders Björck, som var like frustrert som de to fordi det gikk så utrolig tregt å få bygget videre på erfaringene fra Tryggare Uppsala.

Joakim kunne ikke fatte hvorfor noe alle var enige om, likevel skulle være så vanskelig å få bestemt. Selv var han eier og leder av et reklamebyrå der han tok beslutninger på hælen hver dag, så han visste det var mulig. Han foreslo at de heller skulle etablere en egen virksomhet, og slik ble stiftelsen Tryggare Sverige til, med Joakim som stifter, Karl Åke som styreleder, landshövding Anders som tungvekter i styret og Magnus som medstifter og daglig leder. En relativt mannstung forsamling, men det var nå slik det formelle styret ble seende ut da stiftelsen så dagens lys i februar 2009, på fireårsdagen etter at Joakim fikk bank i Uppsala.

Et år etterpå stod Tryggare Sverige i spissen for et nettverk som altså møttes månedlig i Pressklubben i Vasagatan. Ikke alle. Den vinterkvelden jeg var der, var Ann Hellströmer langt nord i Sverige for å holde foredrag. Joakim var der heller ikke. Men et tyvetall andre, politifolk, studenter, sosialarbeidere, en dommer, minst en psykolog og minst en brottsdrabbad – Ewy Gaude, mor til Teddy, som ble drept av blind vold i 1998, og mangeårig talskvinne for Riksorganisationen för anhöriga til våldsdödade” (RAV).

Viktimologisk nettverk er en ny og bedre måte å komme fram på mener hun. RAV har alltid hatt problemer med å fungere, medlemmene har hatt mer enn nok med sitt, og det har alltid vært vanskelig å gjennomføre ambisjonen om å fortelle storsamfunnet om følgeskadene av vold og drap. Hun blir formidlet nå, som foredragsholder eller debattant til foreninger og skoler over hele landet som kontakter nettverket.

Og jeg har blitt skribent!” sier hun, og viser til Tryggare Sveriges første årsrapport. Det er ikke en kjedelig sammenstilling av tall, det er fortellinger og ytringer fra 11 framtredende medlemmer av Viktimologisk Nätverk.

Bo Hägglund er der. Han heter selvfølgelig bare Bosse i forsamlingen. Han er kriminalkommissarie i Rikspolisstyrelsen. I minst ti år har han vært med på å produsere kunnskap og meninger sammen med kjernen i denne forsamlingen. Han, Petterson og Lindgren skrev for eksempel Brottsoffer – från teori til praktikk (Jura 2001), som beskriver ”brottsoffrenes langsomme erobring av det offentlige rom”.

Og Jan Landström er der. Han leder en annen av hovedvirksomhetene til stiftelsen, nemlig Trygghetsakademin, som tilbyr profesjonell videreutdanning innen hjelp, støtte og beskyttelse av brottsoffer for ansatte i politi, sosialtjenester, skoler og andre virksomheter som har eller kan tenkes å få kontakt med brottsofre.

Ganske nyttig for journalister også!” legger han til.

Er det virkelig slik at brottsofre ikke kan være part i straffesaker i Norge?” sier Karl Åke Pettersson. Han har vondt for å tro på det, og fleiper om at han har erfaring fra før med internasjonale oppdrag for å lære folk i Europas utkant om rettssikkerhet.

En ny struktur?

Det er ingenting galt med Kriminalomsorgen. Den har en veldig viktig oppgave å utføre. Den behøver kunnskap, materiell og mange mennesker i arbeid. Problemet er at det ikke finnes noen offeromsorg.

Kontakten mellom Stine Sofies Stiftelse og Tryggare Sverige oppstod som et resultat av Anne Robberstads sammenligning av rettssystemene i de to landene. Da kontakten først var opprettet, viste det seg jo at begge parter hadde mye å hente fra hverandre.

Ewy Gaude ble helt stum da hun hørte om Pårørendeseminaret. For det hadde de rett og slett ikke tenkt på i Sverige, at etterlatte etter drepte barn har behov for å treffe andre i samme situasjon. Og at det igjen kan gi aha-opplevelser og ny kunnskap til for eksempel statsadvokater, dommere og kriminalomsorgsarbeidere.

Men i all hovedsak er det nok Norge som har mest å lære i Sverige på dette feltet.

Sverige har en brottsoffermyndighet. Entusiastene som samles i Pressklubben på Vasagatan hver måned, er langt fra fornøyd med den. De kjemper for en stor struktur i hele Sverige som ligner på Tryggare Uppsala, basert på at arbeid for rettssikkerhet og trygghet må ta utgangspunkt i de kreftene som ønsker liv, ikke i de som begår drap.

Stine Sofies Stiftelse arbeider tett sammen med en hel liten hær av andre stiftelser og frivillige organisasjoner som ønsker liv: Juridisk rådgivning for kvinner, Emma Stiftelsen, Redd Barna, Støttesenter mot incest, Fellesskap mot seksuelle overgrep, Landsforeningen for voldsofre, Politiets Fellesforbund, Norsk Krisesenterforbund. Stiftelsen landsforeningen for taperne, Kvinneuniversitetet, bare for å nevne noen. Skulle de alle inviteres med i en diskusjon om felles krav til en bedre ”offeromsorg” i Norge?

Barn og pårørende av barn som utsettes for vold, har steder å henvende seg i Norge. Men vet de det, når det plutselig skjer? Kan de det, hvis de lever i relasjoner der de som skulle beskytte dem, i stedet mishandler dem? Skulle det vært en ”vakttjeneste” i Norge etter mønster av brottsofferjourerna – styrt av de frivillige, kan hende, betalt av det offentlige, kan hende, men i alle fall med formål å være der for ofrene når alle de andre er der for gjerningsmannen?

Skulle det vært et voldsofferombud i hvert fylke?

Kan det tenkes at ideen om en avgift fra alle som dømmes til fengsel, for eksempel 500 kroner fra hver, til et fond for viktimologisk forskning og offerarbeid er en god idé også i Norge?

Skulle det likevel ha eksistert et kompetansesenter for voldsofferarbeid utenfor de helsefokuserte sentrene for vold og traumatisk stress? Er ikke ”viktimalisering” av barn og pårørende et større eller bredere problem enn det helsevesenet kan hjelpe med?

Skulle det vært laget et manifest for ofrenes rettssikkerhet i Norge med krav knyttet til FN-erklæringen fra 1985?

Stine Sofies Stiftelse har satt store ting i bevegelse i løpet av sine ti første år. Det blir mye å gjøre i de ti neste.

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

Advertisements

Kap. 8 – Draumesynet

Et offerlam er et ikke altfor kostbart dyr som hentes ut av flokken og slaktes for at landsbyen skal få regn, fred eller nåde for Guds vrede.

Et offerbarn er et menneske som ofres for husfredens, den biologiske foreldrerettens eller halve rettssikkerhetens skyld. Noen ganger ofres det bare for å noen skal slippe å bli blandet inn i noe ubehagelig, noe andre – Vestfold sykehus, for eksempel – burde tatt ansvar for.

Det føres ikke statistikk over antall offerbarn i Norge, verken de som blir frarøvet livet, eller de som blir frarøvet sin familie og sin historie og sin identitet og sin rett til å inngå sannferdige relasjoner med sine omgivelser fordi de er henvist til å leve i indre eksil på Kode 6, eller de som blir usynlige.

Dersom et barn dør uventet og uforklarlig, er det en frivillig sak for de personene som var i nærheten da det skjedde, om det skal gjennomføres en dødsstedsundersøkelse for å bringe hendelsesforløp og dødsårsak på det rene.

Selv om det er åpenbart at et barn er mishandlet, og at barnets omsorgspersoner er blant de som kan mistenkes for gjerningene, så er det fortsatt de som er barnets verge, og derfor har ikke barnet rett på en bistandsadvokat, og i alle fall ikke hvis det dør.

Det finnes en mulighet, forresten: Barnets interesser kan bli hevdet av et dertil egnet forvaltningsorgan, står det i loven. Men noe slikt forvaltningsorgan finnes ikke.

Hvorfor er det slik?

Fra tvekamp til solidaritet

Det ligger kanskje djupt i menneskenaturen at taperen er annenrangs. Vitnene til en umotivert voldsepisode ser kanskje med større interesse og mindre vemmelse på ham som står oppreist etterpå, enn på henne eller ham som ligger nede. Selv i voldtekten og det incestuøse overgrepet er kanskje gjerningsmannen mer fascinerende enn offeret. Kanskje er det slik at først når offeret går til motangrep og vinner seire, først da blir det substans i omgivelsenes rettferdighetssans?

Det har vært mye snakk om overgangen fra middelalder til modernitet i denne fortellingen. Og det skal ikke snus mange steiner i dagens rettskultur før det svermer av frykt for middelalderens tilbakekomst. Så la meg også sverme litt om middelalderen:

I min historie- og virkelighetsoppfatning må et samfunns grad av sivilisasjon måles etter i hvilken grad det tar vare på sine svakeste. Langsomt har det blitt bevisst at farten på denne sivilisasjonsprosessen blir avgjort dels gjennom verdikamp og dels gjennom maktkamp. I middelalderen var en stormann taksert i et gitt antall hevndrap, en bonde i en gitt mengde sølv eller huder, en trell i et minnelig håndtrykk mellom hans eier og hans drapsmann og ei trellkvinne i ei ny, fortrinnsvis en tanke yngre og helst litt penere. Den viktigste fortellingen om verdens historie er fortellingen om hvordan de underprivilegerte en etter en har klart å kjempe seg til respekt og likeverd.

Det viktigste som har skjedd siden middelalderen, er derfor ikke at staten har fått straffemonopol, men at stormann og trellkvinne i prinsippet er verdt like mye.

Etter det revolusjonære vendepunktet som introduserte prinsippet ”frihet, likhet, brorskap”, har det vært graden av respekt og likeverd i praksis som har vært bestemmende for et samfunns grad av sivilisasjon.

For meg har arbeidet med dette manuskriptet vært en reise i et landskap jeg trodde jeg kjente. Men jeg har gjort oppsiktsvekkende oppdagelser.

Jeg har sett et samfunn som tar lettere på vold dess mer vergeløs offeret er. Jeg har sett en kultur som ser ut til å ha lettere for å forholde seg til overgriper enn til offer. Jeg har møtt vidunderlige mennesker som har valgt til livsoppgave å yte omsorg til ”de utstøtte”, de som skapte den bunnløse frykten, den uendelig ensomme angsten, hjelpeløsheten overfor barnas anklagende spørsmål, fattigdommen og sykdommen. Jeg er ikke mest forundret over at disse vidunderlige menneskene synes ofrene er så truende. Jeg er mest forundret over at det ikke for lenge siden har oppstått krav om tilsvarende etater for mennesker som kunne tenke seg å velge til livsoppgave å yte omsorg til de utstøtte som aldri vil kunne si at de er blitt ferdige med det som skjedde, at de vonde hendelsene er oppgjort og livet kan begynne på ny.

Er det virkelig sivilisasjon å ha som prinsipp at den som rammes av vold, ikke skal være part i saken mellom staten og den som slo?

Svaret er nei.

Sivilisasjon er ansvar for de svakeste, uansett hvem som er overgriperen.

En del av dette sivilisasjonsansvaret er selvfølgelig ansvaret for den som har endt opp som illgjerningsmann eller -kvinne, for å bringe vedkommende tilbake til samfunnet, for å utvikle systemer som er mest mulig nyttige til dette formålet. Men det er bare en del av ansvaret.

Enda større er sivilisasjonsansvaret for illgjerningenes ofre.

Respekt, likeverd og rettssikkerhet for offerbarn forutsetter at det blir utenkelig å akseptere at det utøves eller ses gjennom fingrene med vold mot barn.

Det betyr at den mann eller kvinne som er så mangelfullt utstyrt med menneskets naturlige bremser mot å utføre vold mot den svake at han eller hun likevel løfter hånd mot et barn, bør kjenne det løpe kaldt ned over ryggen i samme øyeblikk, fordi han eller hun vet at dette vil bli avslørt, dette vil bli den største skam.

Å utføre vold eller seksuelle overgrep mot et barn er den største skam.

Å forholde seg passiv til at barn utsettes for vold eller overgrep, er å dele den største skam med gjerningsmannen eller -kvinnen.

Å svike barnet av frykt for gjerningsmann eller –kvinne, eller for familiens omdømme, er å legge feighetens skam til sin egen del av overgrepets skam.

Å utføre vold eller seksuelle overgrep mot et barn og så nekte å vedkjenne seg det, er å velge et liv i løgn og å frasi seg muligheten til noen gang å kunne be om at skammen blir oversett.

Dette bør være moralens og etikkens bud. Dette bør være vår tids alminnelige holdning.

Så bør han eller hun som løfter sin hånd mot et barn, og han eller hun som passivt ser på, i tillegg vite at det også er forbudt etter statens lover, og at det vil bli straffet etter statens lover.

Våren 2010 er en skjerpet avvergingsplikt på vei inn i lovverket. Det er et skritt i riktig retning. Så må det kjempes inn i helsevesenets praksis, barnehagenes, skolenes, prestenes og organisasjonslivets praksis, politiets, påtalemaktens og domstolenes praksis, naboenes og vennenes praksis.

Selvfølgelig kan man gå for langt, selvfølgelig kan man feiltolke det man ser. Men den som har kjærlighet til et barn, skal være glad hver gang han eller hun får bevist at andre vil hjelpe til med å beskytte det. Den som oppfatter andres bekymring for et barn som et angrep på seg selv, må få hjelp til å se at barnet kommer først, at en voksens sårede stolthet kan kureres med en samtale, mens et barns usynlighet kan være uopprettelig.

Selvfølgelig skal en gjerningsmanns rett til å hevde sin uskyld respekteres. Selvfølgelig skal hans eller hennes advokat ha rett til å arbeide fritt. Men medier og opinion har også både rett og plikt til å beholde sin kritiske sans når advokater bruker media i taktiske forhåndsprosedyrer. Et partsinnlegg der poenget er at den tiltalte ikke er et monster, og at offeret ikke var ei gammel dame på vei til sykebesøk hos sin hjelpeløse bror, må ikke forveksles med et virkelighetsbilde der faren for justismord er større enn faren for vold mot barn.

Selv etter at han eller hun er dømt, har den skyldige rett til å kreve gjenopptakelse, og når straffen er sonet, har hun eller han rett til å kreve av staten at saken skal være ute av verden, og det skal ikke være noen tilleggsstraff.

Men den som har øvet vold mot et barn, må ikke forveksle sitt oppgjør med staten med sitt eget moralske oppgjør med seg selv. Noen måneders frihetsberøvelse fjerner ikke skammen og tar ikke bort nødvendigheten av erkjennelse.

Det er bra at staten betaler dyktige advokater som kan hjelpe den tiltalte og den dømte til å bli frikjent dersom han eller hun virkelig var uskyldig. Men det har også en bieffekt. Ikke alle skyldige er uten videre i stand å erkjenne hva de har gjort, og ta et oppgjør med seg selv. På Pårørendeseminaret 2009 ble Mette Kampenhaug, assisterende fengselsleder på Ila, spurt om Kriminalomsorgen på noen måte utfordrer de innsatte på dette under soningen.

Vi legger forholdene til rette dersom de ber om det”, fortalte hun.

Når det er barnet som står oppreist etter møtet med barnemishandleren, da er respekt og rettferdighet framkjempet, da er offerbarnbegrepet blitt en historisk skygge. Offerbarnet kan ikke frigjøres gjennom tvekampens metode, det kan bare frigjøres gjennom den moderne metoden: solidaritetens metode.

En barndom uten vold er et ansvar for oss alle. Hver eneste en av oss har moralsk, etisk og juridisk plikt til å gjøre alt for å sikre at alle de barn vi møter eller vet om, får en oppvekst uten vold eller overgrep.

Et barn er et fullverdig menneske med fullverdige menneskerettigheter fra den dagen det er født. Det har krav på den største respekt.

2010–2020

Stine Sofies Stiftelse er i praksis seks mennesker i et industribygg i Grimstad og et tett nettverk rundt seg: ofre, pårørende og etterlatte etter vold mot barn. Engasjerte fagpersoner innen rettsvesen, helsevesen, politi og barnevern. Kunstnere og mediepersoner. Samarbeidende organisasjoner i Norge og Sverige. Sponsorbedrifter. Politikere.

Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth har utgjort kjernen fram til tiårsjubileet. Ada Sofie som den nærmest karismatiske aktøren i det offentlige rom, Bente som gründeren, organisatoren, strategen, den som sikrer økonomien i stiftelsen.

Ettersommeren 2010 begynner en ny fase. Bente trekkes mot nye gründeridéer. Ada fortsetter som stiftelsens leder og talsperson med en profesjonell stab rundt seg:

Bjørg Haugen blir Ada Sofies høyre hånd på det administrative området, den som holder styr på avtaler, bilag, reiseruter, tidsfrister.

Richard Nordahl er prosjektlederen, den som gjennomfører store pågående prosjekter som Tenk om … og Informasjonsprogrammet for nybakte foreldre, men også den som er først til å klekke ut nye prosjekter.

Mari Jensen er juristen, både den som veileder når stiftelsen bestemmer seg for å gå inn i enkeltsaker, og den som kvalitetssikrer når stiftelsen vikler seg inn i kompliserte argumentasjonsrekker mot stjerneadvokater eller justispolitikere.

Og Tone Flovis er den som holder i trådene med mediestrategi og markedsengasjementer. Når en sponsor vil bytte et pengebeløp i et engasjerende foredrag for sine ansatte, er det Tone han eller hun gjør avtaler med.

Hele nettverket rundt dem tør jeg ikke begi meg inn på å navngi. Noen personer er nevnt i kapitlene foran, omtrent så mange som måtte til for å bygge fortellingen. Men det er så mange andre som kunne vært nevnt, så mange innspill og bidrag som har vært med på å drive historien framover. Det ville ført altfor langt å ta med alle.

På ti år har det utviklet seg fra to kvinners eksistensielle valg ved en dam på Dømmesmoen til en nasjonal bevegelse for barns rettssikkerhet, for et Draumesyn om en barndom uten vold, ledet fra et industribygg i Grimstad.

Mye gjenstår. Det blir ikke noen sak for pingler det neste tiåret heller.

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Etterord av Ada Sofie Austegard

Jeg har nylig tilbakelagt ca. 600 km på ski for å krysse Grønlandsisen. Dette klarte jeg selv om jeg overhodet ikke er en person med en merittliste rundt friluftsliv og fysisk aktivitet. 15 måneder før første stavtak bestemte jeg meg for å gjøre dette. Da var det bare å bytte ut sofaen og tv med harde treningsøkter. Det var mange skeptikere som mente at dette ville bli for hardt for ei utrent dame som nærmet seg femti og kun var 151 cm over bakken. Visst var det tøft, men jeg var aldri i nærheten av å gi opp. Enda sterkere enn for ti år siden er mottoet mitt: Du kan klare det aller meste, om du bare vil det hardt nok.

Det har ikke vært bare enkelt å vinne anerkjennelse for at Stine Sofies Stiftelse er mer enn en organisasjon som ble opprettet spontant for å lette sorgprosessen etter de brutale drapene i Baneheia. Det tok tid før sympatien gled over til respekt for arbeidet vi nedla i endringene rundt rettssystemet. Da vi fikk Juristforeningens rettssikkerhetspris i 2009, tok vi det som en bekreftelse av at selv uten den ”rette” utdanning er det mulig å oppnå formidable endringer om en bare ikke gir opp.

Enda viktigere enn lovendringene er arbeidet for at flere skal se og gi hjelp til de barna der ute i som lider under vold og misbruk. Vi voksne må våge å snakke om volden, vi må gjøre barna kompetente til selv å si ifra om noe skjer i ly av privatlivets fred. Tida er inne for å våge å stille de rette spørsmålene:

Kjære lille Ole, hvorfor slår du andre hver gang du blir sint? Har du sett noen andre slår når de er sinte? Kari, jeg ser at du ikke har niste med i dag heller, kan du fortelle meg litt om det? Har du vondt i magen igjen, Per? Vet du at vonde hemmeligheter kan gjøre at en får vondt i magen? Kom, la oss snakke om forskjellen mellom vonde og gode hemmeligheter …

Flere må våge å ta imot svarene. Dette må inn i grunnutdanningen til lærer/førskolelærer og barn og ungdomsarbeidere med flere. Der vold avdekkes, må barnet ivaretas av kompetente fagpersoner. Det er lettere å bygge barn enn å reparere voksne.

Jeg har funnet ”mening i det meningsløse” gjennom arbeidet i Stine Sofies Stiftelse. Savnet og sorgen over tapet av en livsglad datter som kun fikk oppleve 8 år før hun brutalt ble myrdet, har satt sine spor. Jeg vil alltid være en mor med et barn for lite. Stine har en stor plass i hjertet mitt, og gleden over å kunne skrive hennes navn hver dag gjør at jeg kan gå hjem etter endt arbeidsdag med full fokus på resten av familien.

Siden kort tid etter de forferdelige maidagene i 2000 har jeg stått fast på avgjørelsen om at Stines tragiske skjebne ikke skulle være til hinder for at mine to gjenlevende barn skulle få en barndom fylt av glede, omsorg og trygghet. Til tider har det vært vanskelig, da er det godt å kunne gå på jobb i stiftelsen som bærer Stine Sofies navn.

Vi er to som grunnla stiftelsen, Bente Bergseth og jeg. Sammen har vi opparbeidet en organisasjon med tyngde i fagmiljøene. Nå skilles våre veier, og Bente, som den ihuga gründeren hun er, har nå begitt seg ut i nye farvann. Felles for oss begge er vår skjebne med ondskapens ansikt, så selv om vi ikke lenger vil dele arbeidsplass, vil dette holde oss sammen i all fremtid, og jeg ønsker henne lykke til på den nye vei.

Takk for at du kjøpte boka vår!

Grimstad, juli 2010

Ada Sofie Austegard

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

 

Etterord av Bente Bergseth

Jeg husker godt den dagen Ada Sofie og jeg bestemte oss for å grunnlegge stiftelsen. Ingen kunne gi Stine Sofies liv tilbake. Ingen kunne heller gi meg en ny barndom uten vold og overgrep. Men sammen kunne vi gjøre noe for å motarbeide at slike ting skulle skje mot barn.

Jeg hadde kjent Ada i 20 år allerede da. Hun hadde hatt en stor betydning i mitt liv. I ungdomsårene hadde vi timevis med samtaler rundt det å vokse opp i utrygge rammer. Jeg hadde lest mye litteratur om overgrepsofre, der jeg kunne lese at jeg kom til å få problemer i det voksne livet, og at sjansen for selv å begå overgrep, ruse eller prostituere meg var stor. Jeg ville vise at dette ikke var sant, og i ungdomstida fikk jeg mye hjelp og støtte av bl.a. Ada Sofie. Livet har mange sårbare stunder, men vi er ikke dømt selv om første delen av livet vårt er ødelagt. Vi har et valg. Jeg ønsket ikke å bli stigmatisert som et offer, men skape motivasjon for andre og gi dem muligheter for framtida.

Etter at vi etablerte stiftelsen, så økte arbeidsmengden raskt, og i 2002 valgte jeg å selge min bolig og selskapet jeg drev i Oslo, for å flytte til Grimstad. Sammen har vi jobbet målrettet og strukturert. Hardt arbeid sammen med tro og stort engasjement har gitt store resultater. Som forretningskvinne med erfaring fra etablering og drift har jeg sammen med Adas uredde og energiske pågangsmot klart å etablere en organisasjon hvor økonomien og driften ble satt i system. Stiftelsen har i årenes løp fått en solid forankring både faglig og administrativt. I dag har vi en arbeidsplass hvor 6 ansatte har sitt virke.

Utfordringer står i kø, men stiftelsen sammen med sine ansatte og samarbeidspartnere vil i framtida kjempe for at barn i Norge skal ha en trygg og god oppvekst uten vold. Stiftelsen skal hele tida strekke seg opp mot våre løfter, som er å forebygge, avdekke og ivareta det voldsutsatte barnet samt påvirke myndighetene.

Jeg fungerte som daglig leder fram til 2009. Fra da av fungerer Ada som leder, mens jeg for min del nå velger å gå nye retninger. Jeg er mamma til en flott gutt som jeg ønsker å ha mer tid sammen med, og jeg er nok også en igangsetter som ønsker å virkeliggjøre noen nye ideer.

Men selv om hovedfokuset i livet mitt endres, vet jeg at arbeidet for en barndom uten vold fortsatt vil være viktig for meg. Jeg er stolt over å ha vært en av grunnleggerne av Stine Sofies stiftelse, og det videre arbeidet vil jeg følge tett.

Grimstad, juli 2010

Bente Bergseth

 

 

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje 

 

Tillegg: Tidslinje

2000

Stiftelsen ble etablert i september. Arbeidet startet på dugnadsbasis.

Nettverk av pårørende etter drepte barn påbegynt.

2001

  • Sangen ”Små blomster” ble skrevet av Karina og Tormod.

  • Ada Sofie Austegard holdt 17. maitalen i Grimstad.

  • Konsert i Fjæreheia med Ole Edvard Antonsen, A-ha, Sara Andersson, Charmed, SørRøster, Anne Karin Kaasa, Bjørn Eidsvåg, Mari Konnestad. Konserten ble overført i TV2.

  • Fredrikkeprisen fra Norske Kvinners Sanitetsforening.

  • Stiftelsen gav mikroskop verdt 500 000 kr til Kripos. Mikroskopet brukes blant annet til etterforskning i barnevoldsaker.

  • En serie møter med statsminister Jens Stoltenberg, justisminister Odd Einar Dørum, biskop Olav Skjevesland, Kjell Magne Bondevik (KrF), Jan Pettersen (H), Carl I. Hagen (FrP).

  • Etablerte kontor i Henrik Ibsens gate, Grimstad.

  • De første enkeltsakene begynte å komme.

  • Arbeid fortsatte på dugnadsbasis.

2002

  • Bente Bergseth solgte hus og arbeidsplass i Oslo og flyttet til Grimstad.

  • Møte med justisminister Odd Einar Dørum. Fikk 300 000 kr i støtte fra Justisdepartementet.

  • Første Seminar for pårørende til drepte barn ble gjennomført som en kartleggingskonferanse med 16 deltakere.

  • Samarbeid med Fornøyelsesparken Tusenfryd påbegynt. Sangen ”Små blomster” ble framført av 70 barn sammen med Anita Hegerland da Dørum åpnet Barnas Brønn”.

  • Konsert i Grimstad med bl.a. To små karer (vinnere av årets Junior Grand Prix), Vik Barnekor, Wenche Myhre, Show Asgeir, Frithjof Wilborn og Sara Natasha Melbye, Arve Tellefsen, D’Sound, Erik Faber, Lisa Nilsson og barn som fremførte deler av FNs Barnekonvensjon.

  • Høring: ”Kontradiksjon og verdighet”, der Anne Robberstad presenterte sitt utredningsarbeid.

  • Voldsofferfond etablert i oktober, pressekonferanse sammen med stassekretær Jørn Holme.

  • Stiftelsen fikk tildelt kr 500 000 fra Justisdepartementet, øremerket nytt seminar for pårørende av drepte barn, voldsofferfondet og administrasjon.

  • Innspilling av CD med Anita Hegerland og Vik barnekor med sangen ”Små blomster”. Lanseringsturné for CD-en på Vestlandet.

  • Andre Seminar for pårørende av drepte barn i Grimstad med tema ”Skap mening i det meningsløse”.

  • Tok initiativ til undervisningsopplegget ”Det er mitt valg” for forebyggende arbeid i grunn- og videregående skoler sammen med Stiftelsen mitt valg og Lions.

2003

  • Oppstart av nytt prosjekt ”Gartneriet” (barnefilm).

  • Stiftelsen ble tildelt gratis reklame på reklamefrie dager på TV2 og TVN.

  • Foredragsturné til Lofoten. Solidaritetsgudstjeneste i Borge Kirke.

  • Tildelt Lions Tulipanpris i Ålesund.

  • Foredrag i Falun, Sverige.

  • Konsert/teater 19. mai i Grimstad med ”Mim og blomsterbarna”.

  • Gudstjeneste i Fjære kirke.

  • Møte med Arne Huuse, Kripos.

  • Stiftelsen holdt foredrag for 150 politietterforskere i regi av Kripos.

  • Rettssikkerhetstribunalet foran Stortinget med Kari Traa, Mona Høiness, Dag Swanström, Einar Gelius, Asgeir, Linda Bernander Silseth, Espen Grjotheim, Mari Maurstad, Hans Petter Meirik, Roar Juell Johannessen, Kari Beheim Karlsen, Lisa Aanes, Lill Nordrum, Torunn Ausdal Rasmussen, Morten Rasmussen, Odd Einar Dørum (justisminister), Arne Johannessen (leder Politiets Fellesforbund) og medlemmer av justiskomiteen. Konferansier: Astrid Versto.

  • Stiftelsen ansetter jurist som rådgiver og for å utvikle veilederen ”Til deg som kjenner et barn…”.

  • Stiftelsen fikk kr 400 000 fra Justisdepartementet.

  • 43 000 personer støttet stiftelsen i form av ett års medlemskap.

  • Tredje Seminar for pårørende av drepte barn hadde tema ”Veien videre for bedre rettigheter”.

  • Flere enkeltforedrag. Høringsuttalelse om Endring av straffelovens § 240 – definisjon av barnepornografi.

  • Ny Web-portal.

2004

  • Møte med Barne- og familieminister Laila Dåvøy.

  • Biskopen stakk innom.

  • Kronikk i Aftenposten: ”Lovens bakmenn glemte barna”.

  • Konsert/teater i Grimstad Kulturhus, Catilina, i samarbeid med elever på Dahlske videregående skole. ”Barna og de skjulte skattene”. Seinere dro forestillingen på turné til Tusenfryd, Oslo.

  • Gudstjeneste i Fjære kirke.

  • Bevilget kr 100 000 til Kripos til utstyr for å avdekke barnepornografi på nettet.

  • Stiftelsen ved Ada Sofie Austegard ble oppnevnt til lovutvalg med mandat ”hvordan styrke offer og pårørende sin stilling i straffeprosessen” (det såkalte Fornærmedeutvalget).

  • Fjerde Seminar for pårørende av drepte barn med tema ”Pårørendes rettigheter”.

  • Ansatte markedskoordinator.

  • Foredrag i Oslo Konserthus.

  • Første papirutgave av veilederen ”Til deg som kjenner et barn som har vært utsatt for vold eller overgrep” ferdig.

  • Høring – Kvinnevoldutvalgets utredning NOU 2003:31 ”Retten til et liv uten vold. Vold mot kvinner i nære relasjoner”.

  • Holdt mange foredrag rundt om i landet.

  • Studietur med Redd Barna og stortingspolitikere til Island, ”Barnas Hus”.

2005

  • Første lovendring som kan tilskrives Stine Sofies Stiftelses arbeid ble gjort gjeldende fra januar 2005. Den innebar at pårørende til drepte barn fra da av skal varsles dersom påtalemyndigheten velger å reise sak, at de automatisk får bistandsadvokat, rett til dokumentinnsyn og godtgjørelse på lik linje med vitner ved deltakelse i hovedforhandling samt rett til å kreve at siktede forlater rettssalen når pårørende vitner.

  • Bondevikregjeringen tildelte statsstøtte med 1 million kroner.

  • Veilederen ”Til deg som kjenner et barn…” ble sendt ut.

  • Femte Seminar for pårørende av drepte barn med tema Krisehåndtering.

  • Høring ”Dommeravhør og observasjon av barn”.

  • Nye kontorlokaler i Frivoldveien i Grimstad.

2006

  • Fornærmedeutvalget la fram sin innstilling i mai med forslag om en rekke nye rettigheter.

  • Prosjektleder til igangsettelse av seminarserien Tenk om … ble ansatt. To seminarer ble gjennomført i 2006.

  • Undervisningsopplegget ”Det er mitt valg” ferdig utviklet i samarbeide med Stiftelsen mitt valg og Lions.

  • Stiftelsens engasjement i den såkalte babydrapsaken i Drammen får som resultat at Riksadvokaten krever ny gjennomgang av henleggelsen. (Saken endre med dom.)

  • Stiftelsen svarte på fire høringer.

  • Grunnleggerne av Stiftelsen, Austegard og Bergseth, ble tildelt Frelsesarmeens Booth-pris.

  • Stiftelsen engasjerte seg i en sak overfor spesialenhet for politisaker. Saken ble tatt opp til etterforskning.

  • Sjette Seminar for pårørende av drepte barn ble avholdt med tema ”Motivasjon”.

  • Stiftelsen gav et densitometer verdt 250 000 kr til Anne-Cath. Vestlys avdeling på Ullevål. Et densitometer er et apparat som kan måle bentettheten i skjelettet. Apparatet er spesielt nyttig i forbindelse med utredning av voldssaker mot barn.

  • Administrasjonssekretær ble ansatt.

2007

  • Samarbeid med Rettsmedisinsk institutt og SINTEF i forskningsprosjektet ”Hva er påført vold – hva er ulykke?”.

  • Finansiering av forskning og Baby Justicia kr 590 000.

  • Åpning av det første Barnehus i Norge.

  • Bevilget kr 250 00 til kompetanseheving for ansatte i barnehusene i Norge.

  • Ny utgave av Veilederen ble utgitt.

  • Fornærmedeutvalgets forslag til lovendringer ble lagt fram i Ot.prop. nr. 11.

  • Babydrapsaken i Drammen ble sluttført og endte med dom på 5 års fengsel.

  • Austegard saksøkte staten for å få rett til å påklage permisjonsvedtak og vant frem i Oslo tingrett.

  • To høringssvar ble levert.

  • Syvende Seminar for pårørende til drepte barn ble arrangert med tema ”Rettslig klagerett og møte med en etterforsker”.

  • Fire ”Tenk om …”-seminarer ble arrangert ulike steder i landet.

  • Arbeidet med å utvikle Informasjonsprogram for nybakte foreldre startet opp – hovedmålet er å informere om skadevirkningene av å miste barn.

  • Stoltenberg-regjeringen fjernet statsstøtten på 1 million kr til stiftelsen.

2008

  • Strategiprosess i Stiftelsen med utvikling av ny visjon: ”En barndom uten vold”, og spissing/tydeliggjøring av løfter og verdier.

  • Pilot Baby Justicia ble ferdigstilt.

  • Stiftelsen gav 350 000 kr til Barneklinikken ved Ullevål til et retcam-apparat. Det brukes for å undersøke og dokumentere om små barn har vært utsatt for vold og mishandling

  • Tredje utgave av veilederen ble utgitt, og en oppdatert nettversjon ble publisert.

  • Stiftelsen engasjerte seg i fire enkeltsaker.

  • 1. juli trådte de omfattende lovendringene i straffeprosessen som var foreslått av Fornærmedeutvalget i kraft. Offerets og etterlattes rettigheter ble betydelig forbedret.

  • Stiftelsens grunnleggere Austegard og Bergseth fikk Kongens fortjenestmedalje i gull.

  • Staten anket vedtaket om rett til å kunne påklage ved permisjoner til Borgarting lagmannsrett. Austegard tapte. Austegard anket til Høyesterett, saken ble ikke tatt inn til behandling. Saken ble tatt videre av Austegard til Den europeiske menneskerettskommisjonen i Strasbourg. I juli 2010 er den ennå ikke ferdigbehandlet der.

  • Stiftelsen deltok på åpningen av Barnehus Kristiansand.

  • Seks høringsuttalelser ble avgitt.

  • Fire ”Tenk om …”-seminarer ble arrangert ulike steder i landet.

  • Studietur til Canada, i forbindelse med Nybakte foreldres informasjonsprogram (NFIP).

  • Arbeidet med å utvikle en pakke for forebyggende arbeid i barnehager ble påbegynt.

  • Stiftelsen deltok på Skral-festivalen med egen stand for barn.

  • Stiftelsen ansatte egen jurist.

  • Åttende Seminar for pårørende av drepte barn ble arrangert i Grimstad med tema ”Domstolen og møte med en dommer”.

2009

  • Stiftelsen ble tildelt Rettssikkerhetsprisen fra Norges Juristforbund for sitt arbeid for å styrke barns, fornærmedes og etterlattes rettssikkerhet.

  • Syv høringsuttalelser ble avgitt.

  • Stiftelsen tok rollen som beskytter og bidragsyter til Stine Sofies Sommerskole i Grimstad.

  • I forbindelse med valget foretok Stiftelsen en undersøkelse om de politiske partiers kriminalpolitikk.

  • Barnehagepakken ble ferdig utviklet og ble lansert med barneombud og fagpersoner.

  • To ”Tenk om …”-seminarer ble arrangert.

  • Pilotutgaven ”Nybakte Foreldre Informasjonsprogram” ble ferdigstilt.

  • Niende Seminar for pårørende av drepte barn ble arrangert i Grimstad med tema ”Kriminalomsorgen”.

  • En lang rekke foredrag ble gjennomført over hele landet.

  • Stiftelsen ble tildelt Reklame for alvor- kampanjen for 2010, en omfattende kampanje som utvikles gratis for stiftelsen av reklamebransjen.

  • Stiftelsen var med på åpningen av nye Barnehus i Trondheim, Tromsø og Oslo.

2010

  • Stiftelsen arrangerte pressekonferanse hvor politikere og justisminister fikk overrakt et manifest.

  • Stiftelsen arrangerte to dagers fagseminar for ansatte i Barnehusene i Norge. Stiftelsen dekket alle kostnadene.

  • Ada Sofie Austegard gikk over Grønland, for barns rettigheter.

  • Stiftelsen gjennomførte en Omnibusundersøkelse.

  • Stiftelsen gjennomfører en undersøkelse blant voksne som har profesjonell kontakt med barn.

  • Stiftelsen arrangerer det tiende Seminar for pårørende til drepte barn.

  • To ”Tenk om …”-seminarer gjennomført i første halvår.

  • Holdningskampanjen ”For barnas beste må du tørre å tenke det verste” ble iverksatt i mai i samarbeid med Reklame for alvor.

  • Stine Sofies Sommerskole ble arrangert for andre gang, med 250 deltakere.

  • 25. juni trådte en ny lovendring i kraft i straffeloven. Strafferammene for vold og seksuelle overgrep ble økt betydelig. Avvergingsplikten går foran enhver taushetsplikt når det gjelder alvorlige straffbare handlinger som vold og overgrep mot barn.

Økonomien

Stiftelsens inntekter har gjennom de ti første årene bestått av innsamlede midler, gaver og prosjektmidler fra det offentlige. Justisdepartementet var en periode en betydelig bidragsyter som bidro med i alt 1,4 mill. i 2005 og 1,3 mill. i 2006. Siden har det gått ned til under en tredel. Derfor er det alle de private bidragene fra barnehager, foreninger, enkeltpersoner og bedrifter som gjør det mulig å opprettholde kontinuiteten i Stiftelsens arbeid.

Oppdatert informasjon om drift og økonomi finnes på Stiftelsens nettsider www.stinesofiesstiftelse.no

Løftene

Stine Sofies Stiftelse arbeider etter disse løftene:

Forebygge

Gjennom seminarer, møter og samtaler samler vi erfaringer fra mennesker som har opplevd voksnes vold og overgrep mot egne barn, eller som selv har vært utsatt for vold og overgrep i sin barndom. Vi deler denne erfaringen med andre mennesker som har eller jobber med barn, slik at kunnskapen og lærdommen av førstehåndserfaring kan brukes til å hindre at andre opplever det samme.
 
Avdekke

Den samme førstehåndserfaringen bruker vi til å heve kompetansenivået blant mennesker som jobber med barn, slik at de skal være bedre i stand til å oppfatte faresignalene og handle riktig ved mistanke om vold og overgrep. Vi samler også inn midler til utvikling og kjøp av nødvendig utstyr for avdekking av vold og overgrep, som for eksempel tekniske hjelpemidler til blant annet Rettsmedisinsk institutt.
 
Ivareta

Vold og overgrep mot barn er vanskelig å håndtere for alle berørte. Vi ser altfor ofte at barn og pårørende ikke får den hjelpen og informasjonen de trenger, og at fagfolk ikke evner å møte dem på en god nok måte. Vi jobber for å ivareta det voldsutsatte barnet gjennom seminarer, veiledning og informasjon til fagfolk og pårørende.
 
Påvirke

Vi arbeider kontinuerlig for å få samfunnet til å bedre sin evne til etterforskning og rettsforfølgelse i forbindelse med vold og overgrep mot barn. Dette gjør vi blant annet gjennom å legge press på myndigheter og domstoler for å forbedre rettssikkerheten til voldsutsatte barn og deres pårørende. Vi jobber både med å forbedre lovverket på et overordnet nivå og som ressurs inn i enkeltsaker.

1/9-2014:

Takk for at du leste

den gratis bloggversjonen av boka!

Hvis du vil kjøpe boka

eller støtte Stine Sofies Stiftelse med

et gavebeløp kan du gå til

www.stinesofiesstiftelse.no

Beste hilsen Bjørn Enes

«

Kap. 1 – Hevn

Kap. 2 – En mur av velvilje

Kap. 3 – Ensomheten

Kap. 4 – Offerbarn

Kap. 5 – Bokstav og ånd 

Kap. 6 – Døden

Kap. 7 – Kriminalomsorg og offeromsorg 

Kap. 8 – Draumesynet 

Etterord av Ada Sofie Austegard 

Etterord av Bente Bergseth

Tillegg: Tidslinje